– Vi kan ikke ta sikkerhetsspørsmål ut av forskningen

– Vi bør fremme en forholdsmessig og systematisk tilnærming til risikostyring i forskning. Regelverk og policy bør passe med de faktiske utfordringene vi møter, sa Helene Ingierd, direktør i De nasjonale forskningsetiske komiteene, under åpningen av Lederforum for forskningsetikk 2022.

Ingierd understreket at institusjonene møter ulike utfordringer og at de må involveres i avveiingene mellom akademisk frihet og sikkerhet. 

– Å opprettholde institusjonell autonomi i risikostyring og beslutningstaking er viktig for å effektivt identifisere risiko, fordi nærhet til den aktuelle forskningen er nøkkelen til nøyaktige risikovurderinger. Dermed må også kompetansen ved institusjonene styrkes, påpekte hun.

Ingierd har vært en del av OECDs ekspertgruppe bak rapporten Integrity and security in the global research ecosystem. Til forumet var Carthage Smith invitert for å fortelle mer om arbeidet i gruppen. Smith leder sekretariatet til Global Science Forum (GSF) og var sentral i utformingen av rapporten.

Han forklarte at det var medlemslandene i OECD som ba om rapporten, og 14 land var involvert. Det ble samlet inn informasjon skriftlig og via workshops. Rapportens aller første anbefaling, er å understreke hvor viktig vitenskapelig frihet og internasjonalt samarbeid er i det globale forskningssystemet.

Rapporten viser også til en rekke konkrete og reelle eksempler på sikkerhetsutfordringer som kan oppstå i internasjonale forskningssamarbeid.

– Ettersom prosjektet utviklet seg, ble flere og flere caser avdekket. I Norge har dere jo hatt deres egne eksempler den siste tiden, sa Smith.

Han mener den store utfordringen fremover blir å bygge bro mellom akademisk frihet og økonomiske og sikkerhetspolitiske interesser.

– Det er viktig å være klar over at dette ikke utelukkende handler om militære interesser. Det handler om økonomiske interesser, om hvem som skal vinne «teknologikrigen».

Trusler mot samarbeid kan være alt fra stofftyveri og misbruk av data, til press fra å publisere visse funn.

– Hvilke utfordringer som er mest aktuelle, er høyst kontekstavhengig, påpekte Smith.

Han viste til det brede begrepet vi har om forskningsetikk i Norge, og anbefalingen i rapporten om å se sikkerhet som en del av forskningsetikken og forskningens integritet.

– Mange institusjoner har allerede systemer for håndtering av forskningsetikk eller forskningsintegritet. Kanskje kan de også håndtere en del av de dilemmaene som oppstår på sikkerhetsfeltet. Så bør vi dele kunnskap og støtte hverandre i utviklingen av tydelige retningslinjer for å unngå unødig byråkrati. Det er allerede mange ressurser å se til der ute. Det er ingen grunn til å finne opp hjulet på ny.

Ønsker en avgrenset kontroll

Rådgiver Ingrid Handeland ved Utenriksdepartementet fortalte om arbeidet med revisjon av eksportkontrollforskriften, som har vært mye diskutert siden forskriften kom på høring i mars.

– Målsettingen vår med eksportkontroll er tredelt – intern, nasjonal og internasjonal. De interne skal sørge for at eksport av forsvarsmateriell fra Norge skjer i tråd med norske forsvars- og sikkerhetspolitiske interesser. Så forventer politikerne våre at vi skal ha verdens strengeste eksportkontroll. Det er en forventing fra storting og regjering at vi skal implementere kontroll med kunnskapsoverføring, så det må vi følge. Til sist har Norge internasjonale forpliktelser som vi må forholde oss til.

Handeland understreket at de ønsker å ha en avgrenset kontroll, det viktigste er å ha kontroll på kunnskap som kan brukes i utvikling og levering av masseødeleggelsesvåpen.

Nå jobber departementet møysommelig med å gå gjennom alle de 40 innspillene som kom i høringen.  

– Høringsinnspillene har en del bekymringer knyttet til det å ivareta akademisk frihet og institusjonell autonomi. Men regjeringen har bestemt at vi skal styrke denne kontrollen, og noen ganger vil sikkerhetshensyn veie tyngst.

Handeland understreket at kontrollen i høyeste grad skal virke forebyggende, og at de er avhengige av å samarbeide med forskningsinstitusjonene.

– Vi ønsker også en spiss og avgrenset kontroll, da må vi være klar over at det noen ganger kan glippe. Vi må ha adekvate kontrollmekanismer som sikrer oss.

Ifølge Handeland vil departementet invitere til flere workshops og veiledningsmøter fremover, og de ser på muligheten for å etablere et strategisk råd for å bidra til felles og helhetlig situasjonsforståelse i tiden fremover. Hun påpekte at det vil ta tid før forskriftsendringen kommer på plass, men at sektoren har et ansvar allerede.

– Dagens kontroll med kunnskapsoverføring gjelder fortsatt. Det er viktig at sektoren følger opp det. Alt arbeid dere kan få gjort nå og frem til regelverket trer i kraft, vil gjøre dere bedre rustet til å håndtere disse spørsmålene i fremtiden.

Nettressurser til sommeren

Norges Panorama-strategi koordinerer internasjonale samarbeidsavtaler med en rekke land innen forsking, innovasjon og høyere utdanning. I strategien står det blant annet at «Regjeringen legger til grunn at samarbeidet med Panorama-landene skal baseres på etablerte prinsipper knyttet til kvalitet, relevans, gjensidighet, langsiktighet og ansvarlighet.» For å følge opp dette, har Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) og Forskningsrådet fått i oppdrag fra Kunnskapsdepartementet å utarbeide retningslinjer for ansvarlig internasjonalt samarbeid for norsk kunnskapssektor.

Hege Toje (HK-dir) er prosjektleder for arbeidet. Hun forklarte hvordan de har arbeidet.

– Vi har besøkt institusjoner for å høre hva de gjør, og hva de møter av utfordringer. Når vi spør hva de vil ha, er svaret: enkle retningslinjer. Det er ganske vanskelig, fordi feltet er så komplekst med så mange nivåer. Vi har oversatt enkelhet til at de skal være praktisk orientert.

Toje påpekte at internasjonalt kunnskapssamarbeid ikke bare må ses som en sikkerhetstrussel, men som en del av vår nasjonale beredskap. Forskningssamarbeid under korona-pandemien er et relevant eksempel.

– Dette med proporsjonalitet er viktig. Dette handler ikke om å legge en klam hånd av sikkerhet over sektoren, men det er noen få området må vi være ekstra oppmerksomme på. Ellers handler det om planlegging og risikovurderinger, om forebygging.

Gruppen planlegger publisering av nettressurser til sommeren. De har også foreslått en støttefunksjon, et kontaktpunkt for kunnskapssektoren.

– Nå hører vi at UD har tenkt på noe lignende, så vi får se hva som er den mest effektive måten å organisere det på, sa Toje.

– Kan lære av forskningsetikken

For å belyse hvordan sikkerhetsvurderingene virker i praksis, var professor i Kina-studier og leder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) Heidi Østbø Haugen invitert til forumet.

– Jeg hørte først om de foreslåtte endringene i eksportkontrollregelverket mens jeg var på feltarbeid. Det var noe som grep meg umiddelbart. Dette var helt på slutten av det USA kalte the China Inititative, der de gikk tungt ut for å hindre at amerikansk informasjon skulle nå Kina. Som vestlig forsker i Kina blir jeg ofte mistenkt for å være spion, og jeg ser at det blir stadig vanskeligere. Jeg vet at mange andre opplever det samme. Internasjonalt forskersamarbeid blir selvsagt skadelidende.

Haugen reagerte på språket som ble brukt. Man ønsket å se på annen kunnskap eller metoder som kan tenkes å ha militær overføringsverdi. Hun så faren for mandatsutglidning.

– Jeg ser at det kan være nødvendig med kontroll, men det må gjøres på en hensiktsmessig måte.

Haugen mener man kan se til forskningsetikken og lære av hvordan vi forvalter den.

– Sikkerhetsspørsmålene må håndteres i de normale og pågående forskningsprosessene. Vi kan ikke ta dem ut av forskningen. Med en gang man tar det ut, fjerner man ansvaret fra forskeren. Da kan man ikke lenger trekke på den erfaringen forskeren har, som ansvarlig for hele forskningsprosessen. Med etikk er forskerne veldig klar over hvor de såre punktene er. Innenfor sikkerhetsfeltet kreves også kunnskap for å kunne vite når man må trå forsiktig, og når man må hente inn mer kunnskap for å kunne ta gode beslutninger.

Så mener Haugen institusjonene må bære ansvaret sammen med forskerne.

– Det vi igjen kan lære av etikkfeltet, er at forskningsetikk utføres mest forsvarlig når forskerne har eierskap, men med støtte fra institusjonene.

Ifølge Haugen er det uheldig med et system som gir et grønt lys, en enkel godkjenning, for denne type vurderinger. Da er det fort gjort å tro at man ikke trenger å tenke mer på det, idet godkjenningen er innhentet.

– Ikke alle russere er agenter

Seniorforsker Julie Wilhelmsen ved NUPI har samarbeidet med russiske forskere i en årrekke. Hun fortalte at samarbeidet har vært lukket i den hensikt å beskytte fri kunnskapsproduksjon. Nå opplever hun det som krevende at samarbeid med Russland kan anses som et problem for imaget ved egen institusjon. Hun har også opplevd å bli anklaget for å gå Putins ærend.

– Når jeg frembærer noe Putin sier, er det noen som sier jeg taler hans sak. Nå har jeg heldigvis vært i denne situasjonen før, så det preller litt av. Men i en «sikkerhetifisert» situasjon, er det mer det kommer til å bli ubehagelig å si. Forskere kan fort anses som en del av fienden.

Wilhelmsen mener vi må være helt tydelige på hva slags stat vi står overfor i Russland. Samtidig må vi skille mellom nasjon og enkeltperson.

– Russland ser seg som i krig med vesten, og gjør alt for å sikre sine interesser. Men vi må ikke gi oss sikkerhetsfokuset i vold, for det gir oss en visjonsløs tilnærming til Russland, men også til forskningen. Avstenging av Russland er etisk betenkelig. Vi kan ikke operere ut fra at alle russere er agenter. Hvis vi skal være realistiske om fremtiden, må vi samarbeide og støtte de gode kreftene på russisk side. Veldig mange i det russiske forskerkollektive er en del av det.

Hun minnet om at samarbeid på tvers har vært et mantra for forskningen i lang tid.

– Var det bare slagord, eller er det en agenda vi fortsetter å tro på og som vi må fortsette å jobbe for?

Mange risikoer

Tor Grande er prorektor for forskning og formidling ved NTNU og fortalte om deres arbeid med sikkerhet og samarbeid.

– Åpen vitenskap gir ingen mening i en nasjonal kontekst. Men all kunnskapsdeling er ikke i tråd med eksportkontroll. Det er viktig at vi ikke er naive. Akademisk frihet og åpen forskning kan av og til stå mot hensyn til deling og åpen vitenskap. Vi må finne den riktige balansen.

Grande fortalte at tematikken er avspist med en kort setning i NTNUs «Internasjonal utviklingsplan 2022-2025». Planen ble utviklet før krigen i Ukraina var et faktum. Den sier at NTNU aktivt skal vurdere etiske problemstillinger knyttet til internasjonalt samarbeid. Samtidig er eksportkontroll intet nytt for et naturvitenskapelig universitet.

– Vi har stort fokus på it-sikkerhet, adgangskontroll til fysiske laboratorier, sikkerhetsklarering av ansatte osv. Vi opererer etter prinsippet «så lukket som nødvendig, så åpent som mulig».

Grande hadde også innspill knyttet til retningslinjene for internasjonalt kunnskapssamarbeid.

– Rammeverket bør gi et grunnlag for å vurdere risiko, for å sikre god risikostyring, både for institusjoner og myndigheter.

Han minnet om at det ikke er snakk om én risiko, men om blant annet økonomisk risiko, risiko for uønsket påvirkning, risiko for uønsket bruk av resultater og risiko for for rigide rammevilkår for sektoren. Ifølge Grande fordrer også løsningene internasjonalt samarbeid.

– Globale utfordringer trenger globale løsninger

Ønsker premiss-importkontroll

– Et hoved-dilemma her, er at forskningspolitikken får vikeplikt for internasjonal politikk og sikkerhetspolitikk. Det kan godt hende det er helt riktig, hvis man tenker seg at dilemmaene plasseres i Maslows behovshierarki. Jeg ville ikke vært den professoren som gjorde det mulig for en terroristorganisasjon å få handy bærbare kjernekraftvåpen. Men vi må diskutere dilemmaene som ligger i premissene som ligger til grunn for de sikkerhetspolitiske vurderingene, sa Åse Gornitzka, prorektor ved UiO.

Ifølge Gornitzka skal et universitet fremme vitenskapelig kvalitet, integritet og den generelle tilliten til forskning.

– Disse premissene må vi ha for å kunne oppfylle vårt samfunnsoppdrag. Så må vi kontrollere hvilke premisser som importeres til vår sektor via sikkerhetspolitikken, og spørre: er det premisser som bryter helt med våre forskningsetiske prinsipper?

De forskningsetiske prinsippene og premissene som aktualiseres i internasjonalt samarbeid må også inngå i læring og kursing ved institusjonene, sa Gornitzka.

– Vi må mer og mer innlemme dette i vår røkting av standarder for hva som er god praksis. Så er vi aller, aller mest opptatt av å fremme god forskningspraksis, det må vi også gjøre i internasjonalt samarbeid.

Har du noe skjermingsverdig

Ved Forsvarets forskningsinstitutt er sikkerhet noe direktør Kenneth Ruud og staben hans jobber med hver eneste dag. Ruud minnet om at samfunnssikkerhet er mer enn forsvarssikkerhet. Det norske forsvaret er for eksempel helt avhengig av helsevesenet for å fungere. Så er også summen mer enn delene, i vurderingene som må gjøres.

– Summen av ikke-skjermingsverdig informasjon kan være skjermingsverdig. Et eksempel er kraftnettet vårt. Vi ser hvordan kunnskap om slik infrastruktur blir brukt i krigen i Ukraina i disse dager. Man må tenke veldig bevisst over hva slags informasjon man sitter på.

Ruud viste til sikkerhetsloven, som gjelder alle institusjoner. Den sier at den som sitter på skjermingsverdig informasjon, har ansvar for at den ikke kommer ut. Samtidig kan det være krevende å vite hva slags informasjon om er skjermingsverdig.

– Sett fra mitt perspektiv er det viktig å sette sikkerhetsarbeidet i system. Er man godt nok kjent med hva som er interessant informasjon? Er det tilstrekkelig tillit mellom sikkerhetstjenesten/myndighetene og akademia for god dialog? Deler man tilstrekkelig informasjon?

Saken fra UiT som har vært mye omtalt i det siste, mener Ruud er helt på siden.

– Illegalister er så sært og målrettet. Det er ikke der vi skal legge fokus, det er på bevisst og ubevisst deling av skjermingsverdig informasjon. I visse land er det kanskje et krav, eller en forventning om at du skal dele informasjon. Mange har også familie i hjemlandet som kan utsettes for press. Ved å dele informasjon, kan man utsette dem for noe man ikke egentlig vil.

Ifølge Ruud er det avgjørende å etablere en god sikkerhetskultur ved institusjonene.

– Hvis vi har dette med oss i bevisstheten hele tiden, er det ikke nødvendigvis en motstrid mellom internasjonalt samarbeid og nasjonalt sikkerhet.

Menneskene vår viktigste ressurs

Rektor ved Universitetet i Stavanger Claus Mohn, startet med å minne om å ta menneskelige hensyn.

– Hensynet til enkeltpersoner og arbeidsmiljø har en tendens til å forsvinne i alt dette. Universitetet er en kunnskapsorganisasjon, og dette gjør menneskene til vår aller viktigste ressurs.

Tallet på internasjonalt ansatte har doblet seg ved UiS de siste fem årene, en endring Mohn innrømmet at de ikke ar rigget til å håndtere. Dermed har internasjonalisering blitt bredt diskutert i Stavanger.

Ved UiS står beredskapskoordinator i spissen for arbeidet med sikkerhet og internasjonalt samarbeid. De jobber blant annet med en kartlegging av sikkerhetsverdier i organisasjonen. I tillegg er sekretariatet til beredskapsrådet for kunnskapssektoren lagt til UiS. Rådet er opprettet av KD for å styrke arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap, og er en faglig ressurs.

– Nå står sikkerhetshensyn i førersetet og har forrang i mange vurderinger. Det har vi forståelse for i vår sektor, men det ligger i vår natur å vise litt motstand. Disse interessene skal ikke gjøre reint bord, sa Mohn.

Han ytret ønske om at UD hadde uttrykt et klarere ønsket om å lytte til sektoren i sitt videre arbeide med regelverket.

– De vil opprette et samarbeidsråd for at vi bedre skal forstå hvilke risikoer som ligger til grunn, men ikke for at de skal forstå hva vi står i. Det burde gå begge veier.