Akademisk frihet krever aktivt lederskap

- I år er tema for lederforum akademisk frihet. Akademisk frihet innebærer blant annet at forskere fritt kan stille spørsmål, velge metoder for sin forskning, og formidle resultater offentlig. Dette er grunnleggende for at forskersamfunnet skal kunne regulere seg selv etter etiske og vitenskapelige prinsipper, sa direktør Helene Ingierd i De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK), da hun ønsket velkommen til Lederforum for forskningsetikk fredag. 

Hun viste til erfaringer fra FEK om hvordan akademisk frihet kommer under press, som ved ulike typer forskningssamarbeid og i et polarisert debattklima, særlig på områder med sterke interessekonflikter. FEK ser behov for å styrke det rettslige grunnlaget for akademisk frihet gjennom tre overordnede grep, noe som fremgår at et innspill til Ekspertgruppen for akademisk ytringsfrihet: å tydeliggjøre at formidling er en del av den akademiske friheten; å knytte akademisk frihet til begreper som anerkjente forskningsetiske normer og god vitenskapelig praksis; og ved å grunnlovsfeste både akademisk frihet og vitenskapelig frihet.

Akademisk frihet bør altså ses i sammenheng med det forskningsetiske arbeidet ved institusjonene for øvrig, påpekte Ingierd.

- I dag skal vi blant annet diskutere hva dette innebærer for lederansvaret, og hvordan dere som ledere kan fremme og verne om akademisk frihet. 

Akademisk frihet vs. vitenskapens frihet

Ledere ved forskningsinstitusjoner var invitert for å dele erfaringer fra eget arbeid. Innledningsvis utdypet Vidar Enebakk, sekretariatsleder i FEK, hva akademisk frihet innebærer. Enebakk var sentral i arbeidet med FEKs innspill til ekspertgruppen.   

- Akademisk frihet innebærer både rettigheter og plikter. Forskningsetikken blir noen ganger sett på som en hindring eller en form for styring, men det er jo motsatt: Forskningsetikk uttrykker plikter som muliggjør den akademiske friheten, sa Enebakk.

Han forklarte at akademisk frihet og vitenskapelig frihet stammer fra to ulike kulturer.

- Akademisk frihet omfatter lærefrihet for de ansatte og læringsfrihet for studentene. I tillegg omfatter det vitenskapens frihet, altså friheten til å velge forskningsspørsmål og metode, og til å formidle osv. Men vitenskapens frihet stammer fra vitenskapelige selskaper og akademier.

Enebakk gikk gjennom arbeidet med å lovfeste akademisk frihet i Norge, ved Underdal-utvalget og deretter Aune-utvalget, og påpekte at det er gjort mye godt arbeid på feltet, men at lovverket fortsatt har noen mangler. I dag er akademisk frihet lovfestet i universitets- og høyskoleloven, men friheten til å lære bort og til å lære, er lite relevant for instituttsektoren.

- Derfor bør også vitenskapens frihet lovfestes.

Enebakk viste forslag til hvordan begge begrepene, akademisk frihet og vitenskapens frihet, kan innlemmes i grunnloven.

Han påpekte at FEK også foreslår å endre formålsbestemmelsen i forskningsetikkloven, ved å ta inn igjen begrepet “god vitenskapelig prakis”, slik at det heter: Loven skal bidra til at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til god vitenskapelig praksis og anerkjente forskningsetiske normer.

- Dette er både for å skape en sammenheng mellom universitets- og høyskoleloven og forskningsetikkloven, og for å harmonisere med andre bestemmelser, blant annet Bonn-deklarasjonen.  God vitenskapelig praksis er dessuten noe annet enn anerkjente forskningsetiske normer.

Kan ha sterke interne føringer

Jesper Werdelin Simonsen, områdedirektør i Forskningsrådet, viste til at akademisk frihet innebærer rettigheter, men også forpliktelser.

- Akademisk frihet må ivaretas av institusjonene selv, men vi stiller krav om at prosjekter vi finansierer skal følge god forskningsskikk.

Som ansvarlig finansiør, har Forskningsrådet blant annet trukket seg ut av samarbeidsprosjekter med Ungarn, ettersom de ikke kan møte nødvendige krav.

Stor grad av ekstern finansiering kan gjerne ses som negativt for den akademiske friheten, men det mener Simonsen er diskutabelt.

- Man kan like gjerne ha sterke føringer på forskningen internt.

Han påpekte også at Forskningsrådet kun står for 15 prosent av univeristetens forskningsbudsjetter, og at de må sette ulike behov opp mot hverandre i sine vurderinger og tildelinger. 

- Vi er opptatt av åpne arenaer, men vi trenger også de målrettede for å utvikle sektoren. 

Leder-ansvar å sikre FoU-tid

Leder i Forskerforbundet Guro Elisabeth Lind fremholdt at akademisk frihet er «selve forutsetningen for at vi skal kunne utfordre etablerte sannheter». Og dermed forutsetningen for tillit til forskning. Hun tilbød institusjonslederne en tiltakspakke:

- Dere må sette akademisk frihet oftere og tydeligere på dagsordenen. Mange er ikke klar over hva som ligger i akademisk frihet. Dette mener jeg er et samfunnsproblem, for dette er bærebjelken i demokratiet vårt.

Hun trakk også frem stor grad av midlertidige ansettelser som en utfordring.

- Hvor fri er du, hvis du forsker på midlertidige kontrakter? Hvis vi spør oss hvor mange som faktisk har fast jobb innen vår sektor, er det bare drøyt halvparten. Det er et strukturelt problem.

Lind viste videre til en fersk undersøkelse om tidsbruk blant forskere.

- FOU-tid er et knapphetsgode. Forskere jobber nå 49 timer i uka, merarbeidet har økt siden forrige undersøkelse i 2016. Samtidig har tiden til FoU gått ned. Det å sikre FoU-tid er et lederansvar. Vi kan ikke bygge landet vårt på fritidsforskning.

Ifølge Lind utfordrer også økt konkurranse om eksterne midler den akademiske friheten.

- ABE-kuttene føres tilbake til sektoren, men med føringer. Og økt konkurranse gir ikke alltid økt kvalitet.

Til sist oppfordret hun lederne til å lage gode rutiner for å støtte forskere når de formidler sine funn.

- Dere må skape gode arbeidsmiljø med et trygt ytringsklima.

«Den kognitive samfunnspakten»

Prorektor Åse Gornitzka ved UiO viste til at de har endret kurs i det forskningsetiske arbeidet.

- Vi er på vei bort fra fokus på gal forskningspraksis og over på prinsipper og praksiser som genererer god atferd.

Hun hentet frem begrepet «den kognitive samfunnspakten», som Gudmund Hernes tidligere har snakket om.

- Vi skal være sannhetssøkende, kritiske og bringe frem kunnskap. Vi må jobbe med akademisk frihet som et grunnleggende prinsipp for denne pakten.

Hun mener den demokratiske rollen til akademia har vært underkommunisert lenge.

- Hva innebærer et kunnskapsdemokrati?

Ved å arbeide strukturert med slike spørsmål, håper Gornitzka god praksis for akademisk atferd setter seg i flokken av 27 000 studenter ved universitetet. Målet henter hun fra et skilt hun så i England:

- Come as you are, leave transformed.

Må leve forskningsfriheten

UiB-rektor Margareth Hagen fortalte at de fikk seg en liten, om forventet, smekk, da Riksrevisjonen nylig publiserte sin rapport om etterlevelse av Forskningsetikkloven.

- Vi må blant annet gjøre informasjon om forskningsetikk lettere å finne frem til for nyansatte.

Samtidig påpekte hun at forskningsfriheten og -etikken må vokte seg for en for stram juridifisering.

- Institusjoner, fagmiljøer og forskere må leve forskningsfriheten.

Hagen mener det må jobbes på alle nivåer: Politisk nivå må sikre gode rammer, og institusjonene må jobbe videre med disse for å legge til rette for forskere. Forskere må igjen beskytte og benytte sin akademiske frihet og formidle sin kunnskap videre.

Hun er også bekymret for forskeres tidsbruk og økonomiske kutt. Dette vil UiB undersøke nærmere.

- Et pilotinstitutt hos oss får støtte til å gjøre en gjennomgang av hva som hindrer forskning, slik at vi får økt kunnskap om dette.

Ledere må støtte sine ansatte

Direktør Tanja Storsul ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) mener synet på akademisk frihet og ledelse har endret seg de senere årene.

- Før tenkte mange at akademisk frihet handlet om at ledelsen var hands off. Nå handler det om at ledere må støtte sine ansatte.

Ettersom ISF i svært stor grad er oppdragsfinansiert, snakket Storsul særlig om samarbeidet med oppdragsgivere.

- Vi er veldig oppmerksomme på hva slags prosjekter vi ikke vil ha, for eksempel dersom det er for sterke føringer for eierskap til resultater og formidling.

Ellers mente hun involvering av oppdragsgiver nesten alltid er et gode – de har kunnskaper om forskningsfeltet, data og andre ressurser. Det kan likevel oppstå konflikter, og de særlig vanskelige er gråsonene.

- Hvis oppdragsgiver vil utsette publisering litt, hva ligger bak? Hvis de gir innspill på en endelig rapport, er det rimelige innspill som gjør rapporten bedre, eller vrir det våre konklusjoner, for eksempel? Vi må være veldig bevisste.

Storsul har selv bedt forskere om å gå ut med funn, til tross for at oppdragsgiver ikke ønsket at det skulle skje ennå.

- Vi som ledere må være tydelige på at forskningsbaserte funn kan og bør formidles. Så må vi ha en åpen diskusjon om hva som er hva i et samarbeid. Og vi må støtte egne forskere når de møter hets. Spørsmål om eventuell politianmeldelse må løftes, det må institusjonen ta stilling til.

- Negative funn er vanskelige å få publisert

NMBU-rektor Curt Rice benyttet anledningen til å ta opp en annen utfordring knyttet til tematikken – nemlig publiserings-skjevhet. Han brukte eksempelet symmetri, som lenge ble ansett som et viktig biologisk fortrinn. Problemet var at forskning som viste at ansikts- og kroppssymmetri ikke gjorde at du blir ansett som mer tiltrekkende, ble avvist av tidsskriftene.

- Negative funn og reproduksjon av forskning er vanskelig å få publisert. Tidsskrifter ha ren rolle i forskning som også går på at de prøver å posisjonere seg, det fører til at fri forskning stoppes. 

Dette har igjen betydning for karrierestrukturen i akademia, påpekte Rice.

- Publiseringssystemet vi har er «severly broken».

Egen bevissthetsplakat

Direktør i Norsk institutt for naturforskning (NINA) Norunn Myklebust, fortalte at de forsøker å ha akademisk frihet høyt på agendaen i sin forskningsetiske opplæring. Når det gjelder benyttelse av friheten til formidling, er deres utgangspunkt at forskerne skal formidle sine funn.

- Vi har 4000 medieoppslag i året. Vi har ingen godkjenning for ytringer, men er opptatt av at ansatte skal være bevisste.

Derfor har NINA en egen bevissthetsplakat for opptredener i media. Dersom ansatte er i tvil, blir de bedt om å søke støtte hos leder eller kommunikasjonsavdeling.

- Vi ønsker å ha en dialog-kultur.

Når det stormer rundt ytringer, bør leder også komme på banen, mener Myklebust. Hun har selv gått ut i media og sagt at nok er nok, da forskere ved NINA opplevde det de mente var sjikane og påstander om korrupsjon fra deler av oppdrettsnæringen.

Helene Ingierd oppsummerte dagen og viste til flere oppfølgingspunkter. 

- Vi har både akademisk frihet og publiseringsetikk som prioriterte temaer i komiteene neste år, så dette kommer vi til å jobbe videre med.