Årskonferansen 2021: - Forskere kan ikke ta ansvaret alene

Dette var bakteppet da De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) møttes digitalt til årskonferanse 12. mai med tema institusjonenes ansvar.

– Forskningsinstitusjoner har et lovpålagt og eksplisitt ansvar, men det er mange private og offentlige aktører som ikke er underlagt forskningsetikkloven, men som også kan sies å ha et ansvar. De må vi også ha dialog med fremover, sa FEK-direktør Helene Ingierd.

Hun påpekte at en viktig oppgave for FEK er å stimulere institusjoner og andre aktører til en bred diskusjon om forskningsetikk, utover lovens minimumskrav. Målet er godt arbeid både forebyggende, og i håndteringen av mulig uredelighet. Ingierd trakk frem to prosjekter som særlig viktige:

– Vi skal oppdatere og videreutvikle opplærings- og undervisningsmateriell, og vi skal utvikle en veileder for behandling av forskningsetiske saker og uredelighetssaker. Tilbakemeldinger vi får, viser at det er til dels stor forvirring og vesentlige forskjeller i håndteringen av slike saker. Samtidig ser vi behov for å drøfte behandlingen internt i vårt system, for å sikre at sakene håndteres hensiktsmessig på tvers av våre komiteer og utvalg.

Årskonferansen er, ifølge Ingierd, den viktigste møteplassen på tvers for komiteer og utvalg i FEK. Ledere for komiteer og utvalg var invitert til å innlede om saker de har jobbet med, og som tar opp problemstillinger knyttet nettopp til institusjonenes ansvar.

«Står kommunen fritt til å bruke elever som forsøkskaniner?»

Leder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) Elisabeth Staksrud (UiO), fortalte om komiteens arbeid med prosjektet «Forskning på forsøk med leksefri skole». I forsøket får to skoler ordinær skoledag uten lekser, to får utvidet skoledag uten lekser. Fire skoler med vanlig lekseordning brukes som referanse. Forsøket drives av Trondheim kommune, mens forskere er invitert inn til å gi innspill til og forske på forsøket.

– Vi fikk to uavhengige henvendelser fra foreldre i Trondheim om forsøket. Prosjektet drives av Trondheim kommune, mens NTNU var invitert inn til å forske på forsøket. Foreldrene stilte blant annet spørsmål om roller og ansvar i prosjektet, og om vilkår for samtykke: «Står kommunen fritt til å bruke elever som forsøkskaniner?», skriver den ene henvenderen.

Etter å ha hentet inn relevant informasjon, ga NESH sin uttalelse i februar 2020. Der påpeker de blant annet uklarheter i styringen av prosjektet og setter spørsmålstegn ved om det etiske samtykket er godt nok ivaretatt. Staksrud trakk blant annet frem at informasjonen til deltakerne om hva de skulle være med på, var komplekst beskrevet i informasjonsskrivet.

– NESH mente dette ikke var forståelig nok for barn, og ikke tilstrekkelig for å sikre et fritt og informert samtykke.

NESH viste videre til at forskere har et selvstendig ansvar for å ivareta forskningsetikken både i avtaler de inngår og i forskning de gjennomfører med data fra andre. Staksrud fortalte at uttalelsen skapte reaksjoner.

– Det var flere oppslag i lokalavisen. Etterpå hadde vi møter med Trondheim kommune, og med Forskningsrådet. Det kom blant annet frem i saken at Forskningsrådets godkjenning av prosjektet ble ansett som en etisk godkjenning. Dette ble Forskningsrådet overrasket over å høre, men det er ikke en ukjent argumentasjon for NESH.

Hindrer petroleumsforskning omstilling?

Leder i Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) Øyvind Mikkelsen (NTNU) snakket om føre var-prinsippet og grensen mellom politikk og forskningsetikk. Utgangpunktet var NENTs vurdering av petroleumsforskning fra 2014.

– Det hadde i lang tid pågått en diskusjon, blant annet ved UiB, om hvorvidt det var forskningsetisk akseptabelt å fortsette med petroleumsforskning, både leting og annen virksomhet, og de såkalte Akademiaavtalene og mulige uheldige bindinger mellom næringsliv og forskning (Se også vår podkast: Nok er nok).

Avtalene var mellom daværende Statoil og flere universiteter, der Statoil finansierte en del prosjekter basert på felles forskningsinteresser. NENT vurderte blant annet avtalen ut fra forskningsetiske prinsipper om åpenhet og uavhengighet, men også i et større perspektiv.

– Gitt to-graders-målet Norge hadde vedtatt politisk, gjorde denne avtalen at akademia fikk en konserverende rolle i petroleumsforskning? NENT kom til at det var forskningsetisk uforsvarlig om petroleumsforskning hindrer omstilling.

Diskusjonene er like relevante i dag, påpekte Mikkelsen.

– Føre var-prinsippet kommer stadig tilbake. Det gjelder for eksempel diskusjoner om iskantens plassering, produksjon av kunstig intelligens eller akvakultur.

Forskere saksøkt for 29 dødsfall

Samtidig viste Mikkelsen eksempler på hvordan føre var-prinsippet kan være vanskelig å anvende i praksis. Etter et større jordskjelv i Italia i 2014, ble forskere tiltalt for drap.

– I sine prediksjoner fant de ikke overhengende fare for større jordskjelv, på tross av en del mindre skjelv. De så dermed ikke behov for å evakuere folk fra området og formidlet dette i sine råd til politikerne. Så kom det et større skjelv og flere hundre mennesker døde. Forskerne ble saksøkt for 29 av dødsfallene. De ble senere frikjent.

I USA viste Mikkelsen til et motsatt tilfelle, der masse-evakuering ble igangsatt i en større by som følge av jordskjelv-prediksjoner fra en klimatolog. Her kom intet skjelv.

– Når en gjør slike vurderinger, vil de ha store konsekvenser også for miljø, økonomi og samfunn. Vurderingene grenser opp mot det politiske. Og spørsmålet blir: Hvor går grensen mellom forskningsetikk og politikk?

Spørsmålet fra Mikkelsen var et av flere som ble tatt med inn i gruppediskusjoner blant medlemmene under årskonferansen.

Prøvene fra Påskeøya

Leder i Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget) Nils Anfinset (UiB) understreket innledningsvis at komiteer og utvalg – på tross av ulike fagfelt – åpenbart har mange tangeringspunkter, blant annet når det gjelder offentlig bruk av forskning, og samtykkeproblematikk.

– Prøvetaking er et veldig sentralt tema for oss. Før måtte man ta relativt store prøver av skjelettmateriale, nå kan man få mye mer ut av lite materiale. Men det er en begrenset ressurs, så spørsmålet er når det er etisk forsvarlig å ta prøver. Det handler både om respekt for individet, kulturforståelse og fremtidig forskning.

– Den kanskje største utfordringen nå er hvordan DNA- analyser brukes i offentligheten. Genetiske data er veldig anvendelige og kan misbrukes politisk. Dette er bakteppet for det vi jobber med, sa Anfinset.

Han fortalte om hvordan Skjelettutvalget vurderte en tilbakevendende henvendelse om forskning på menneskelige levninger fra to ulike samlinger i Norge. Levningene ble hentet fra Rapa Nui (Påskeøya) av Tor Heyerdahl på 1950-tallet, og målet med prosjektet var å revurdere Heyerdahls teorier om hvor befolkningen på øya stammer fra. Første henvendelse til Skjelettutvalget i saken kom i 2013. Da anmodet utvalget forskerne om å undersøke omstendighetene rundt funnet av levningene, deres proveniens, og å ta hensyn til dette og til ønsker fra etterkommere på Rapa Nui.

Først i 2018 kommer det opplysninger til utvalget om at forskerne har vært i kontakt med direktøren på øyas museum, men samtidig fremkommer det at det i øyas såkalte familieråd er motstand mot prøvetakingen. Det er med andre ord fortsatt vanskelig å se at lokale interesser er ivaretatt. I 2019 viser forskerne til en avtale de har funnet mellom Heyerdahl og Chilenske myndigheter som de mener må anses som en tilstrekkelig tillatelse. Skjelettutvalget påpeker da at Chilenske myndigheter neppe kan ses som representanter for urbefolkningen på øya.

– Det var en kompleks sak med stadig nye opplysninger og mange spørsmål. Kan en avtale fra 1956 gjelde når den omhandler en urbefolkning? Hvordan kan man respektere urbefolkningen når det er uenighet om forskning? Her kunne prøvetaking og analyser gi interessante, men også problematiske resultater. Slik forskning kan få både politiske-, samfunnsmessige- og verdimessige konsekvenser. De involverte institusjonene henviste til forskerne for ivaretakelse av forskningsetikken, så spørsmålet er hvilket ansvar institusjonene egentlig har i en slik sak?

Les også: Skaller fra Heyerdahl-ekspedisjon skaper splid

– Mye etikk i et godt forskningsdesign

Innledningene ble fulgt opp med gruppediskusjoner, der hver gruppe tok for seg spørsmål knyttet til én av innledningene.

Innlegget fra Staksrud i NESH ble fulgt opp med følgende spørsmål:

• Hvilket ansvar har forskningsinstitusjonene og forskere for videre bruk av forskningsmateriale, når materialet i utgangspunktet er samlet inn på en forskningsetisk uforsvarlig måte?
• I kontraktssymbiosen mellom forskningsinstitusjon og oppdragsgivere/samarbeidspartnere, hvilket ansvar har forskningsinstitusjonene og forskere for å sikre forskningsetikken og eventuelt trekke i bremsen? Og hvordan skal de eventuelt gjøre dette?

Den ene gruppen påpekte at det i eksempelet er uklart hvilket regelverk som gjaldt når, og dermed hva slags rolle forskningsetikken skal spille.

– Når offentlig sektor er involvert i forskning, må de offentlige aktørene være seg bevisst sitt forskningsetiske ansvar og sette seg inn i forskningsetikk, oppsummerte Tove Klæboe Nilsen (NESH).

Den neste gruppen mente det ikke er tvil om at forskningsinstitusjonene må ta og synliggjøre ansvaret for forskningsetikk. Samtidig er det i dette tilfellet tvil om hva slags prosjekt det er snakk om – hva er forskning?

– Det ligger mye etikk i et godt forskningsdesign, sa Ida Skaar (Granskingsutvalget).

Hun gjenga videre fra gruppens diskusjon om sekundærbruk av resultater.

– I hvilken grad er forskerne ansvarlig for å sette seg inn i den fulle og hele innsamling av dataene som foreligger? Dette er problematisk, men også her må forskningsinstitusjoner og forskere ha det overordnete ansvaret for forskningsetikk.

Gruppen hadde også innspill knyttet til finansieringsmodeller.

– Finansieringens innretning kan påvirke hvordan institusjonene forholder seg til forskningsetiske spørsmål. Noen forskningsfinansieringsmodeller gjør muligens at man noen ganger tar noen snarveier. Her ligger det mye dynamitt! Sa Skaar.

Ideal, ikke uredelighetsnorm

Innlegget fra Mikkelsen i NENT ble fulgt opp med spørsmålet:

Hvilket ansvar har forskningsinstitusjonene for å gjøre forskningsetiske vurderinger knyttet til føre var-prinsippet og til forskningens bruk og konsekvenser i samfunnet? 

Ragna Aarli (Granskingsutvalget) fortalte at det tidligere har forundret henne at føre var fremstår som en uttrykkelig plikt i NENTs retningslinjer, noe som ble presisert av NENT-medlem Kjellrun Hiis-Hauge under diskusjonen.

– Hun presiserte at dette ikke er noen uredelighetsnorm, men et ideal å strekke seg etter. Den er såpass diffus nettopp fordi det handler om å redegjøre for usikkerhet, og det er generelt vanskelig å trekke klare grenser for hva man skulle gjort. Institusjonenes rolle her handler først og fremst om å skape rom for diskusjon og refleksjon. Utfordringen blir når man har prosjekter på tvers av institutter, hva skal da inn i en føre var-vurdering? 

– Må ha etisk forsvarlige prioriteringer

Gruppen diskuterte også grenselinjene mellom forskningsetikk og politikk, og fant at denne er umulig å trekke. Det samme gjelder grenselinjen mot juss.

– Det er kanskje en del felt der føre var-prinsippet er rettsliggjort i større grad, for eksempel innen helse. Om den forskningsetiske vurderingen da kan være annerledes, vil det kunne skape utfordringer. Hvordan man operasjonaliserer normen, handler nok først og fremst om politikk, sa Ragna Aarli.

Hun trakk opp flere relevante, men vanskelige spørsmål:

– Hvordan skal forskere agere forskningsetisk når forskningens råd ikke blir fulgt, enten fordi politikerne går for kort eller for langt?

Kirsten Bang (NESH) tilføyde at det må være opp til institusjonene hvordan de prioriterer, men at det de prioriterer må være etisk forsvarlig.

– Drar vi føre var-prinsippet for langt, er det en god del forskning som ikke kan gjennomføres, fordi institusjonene sier at dette ikke skal forskes på. Vi kjenner heller ikke alltid konsekvensene. Det å fortelle om konsekvensene av det vi forsker på, er en balansegang. Forskere må være politisk korrekte både overfor sin institusjon, og for samfunnets behov. Vi har et ansvar overfor begge.

– Ja, det er jo helt klart at forskningsinstitusjoner har et overordnet ansvar og må legge til rette for forskningsetiske vurderinger knyttet til føre var-prinsippet. Hvordan dette kan gjøres i praksis, er åpenbart en utfordring vi må ta videre, avsluttet Helene Ingierd.

– Ikke forskningsetisk likestilt

Nils Anfinsets innlegg om Skjelettutvalgets arbeid, ble fulgt opp med følgende spørsmål:

• Hvilken institusjon har det forskningsetiske ansvaret i denne sammenhengen? Hvordan unngå ansvarspulverisering i en kompleks sak med mange aktører?
• Hvordan kan forskningsinstitusjonene ansvarliggjøres for forskningsetikken ved internasjonalt samarbeid?

– Vi anser ikke dette som ansvarspulverisering, men ansvarsignorering. Ingen kan si at de ikke har ansvar, men spørsmålet er kanskje hvordan man kan unngå at noen glemmer dette, oppsummerte Jan G. Bjaalie (Granskingsutvalget).

– Samtlige institusjoner som er involvert i et prosjekt har ansvar og må vite at det de gjør er korrekt, eller eventuelt trekke seg eller få ting justert hvis det ikke er korrekt. Dersom man samarbeider med aktører utenfor sektoren, må forskningsinstitusjonene si fra at «dette er det vi som har greie på, og dette kan vi ikke være med på». En annen aktør vil ikke være forskningsetisk likestilt i samarbeidet.

Ved samarbeid på tvers av landegrenser, påpekte Bjaalie at vi må følge vårt regelverk, mens andre land må følge sitt.

– Er kravene strengere andre steder, må vi ta det innover oss.

Om å forske på ting man ikke lurer på

Spørsmålet om hvilke instanser som har ansvar for et forskningsprosjekt var også sentralt da Berge Solberg, nestlederen i Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM), tok opp temaet interessekonflikter i forbindelse med en klagesak NEM jobber med for tiden. Solbergs innlegg foranlediget en diskusjon om hvor investert en forsker bør være i en problemstilling:

– Det er populært å forske på ting man ikke lurer på, altså der man allerede mener å ha et svar. Forskere skal helst ha engasjement, men ikke bruke det på noe man ønsker å bekrefte.

Solberg tok også opp spørsmålet om hvem som har ansvar for å hindre at interessekonflikter besudler forskningen.

– Vi har en etisk plikt til å unngå å sette forskere i betydelige interessekonflikter, men hvem er dette vi? Er det prosjektleder? Institusjoner? Finansiører? FEK, REK og NEM?

Spørsmålene ble tatt videre i gruppediskusjoner. Her var det enighet om at det er viktig å forske på kontroversielle temaer. Samtidig ble det påpekt at mange instanser var involvert i, og godkjente prosjektet, til tross for det som her fremstår som relativt åpenbare interessekonflikter.

– Kanskje er det vanskeligere for andre å si nei, når noen først har godkjent, påpekte Rakel Christina Granaas (NESH).

Ketil Skogen (NENT) problematiserte Solbergs innledning om interesseløshet.

– Å ha som ambisjon å finne ut om oppfatningen man har stemmer, kan det ikke være noe galt i. Det er jo det man driver med i hypotesetestende forskning. Økonomiske bindinger er det lettere å være enige om prinsipielt, men det er umulig å hensynta når man følger Forskningsrådets mål. Det er med andre ord vanskelig å bruke det mot et forskningsprosjekt, slik verden ser ut i dag.

Åpenhet om interesser er ikke nok

– Vi diskuterte blant annet hva interessekonflikter er, og om åpenhet er nok for å unngå dem, sa Nina Johannessen (Granskingsutvalget).

Hun påpekte at det finnes mange interessekonflikter utover de økonomiske, blant annet faglige og rollerelaterte, som når om du forsker med pasienter eller klienter.

– Det klare svaret på om åpenhet er nok, er nei. Det henger sammen med hvem som kan vurdere dette. Om man opplyser om bindinger, er det uansett vanskelig for andre å vurdere omfanget av disse.

Trine Haugen (NEM) understreket at det det er viktig at man har takhøyde for å ta opp interessekonflikter.

– Man må tåle at det stilles spørsmål ved interessekonflikter. Det skal ikke være noe problem. Økonomiske bindinger er ofte enkle å få øye på. Men det er veldig mange andre interessekonflikter som kan være minst like viktige, men vanskelige å se – som for eksempel faglige konsekvenser på sikt. Vi snakket om dette med å stille krav til finansiører, politikere og andre. Det legges føringer i utlysninger, der for eksempel et departement er inne og bestemmer. Det er mange ulike interessekonflikter og mange ulike aktører som bør ta et ansvar.

Hvordan skal institusjoner håndtere klager?

Leder i Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning (Granskingsutvalget) Ragna Aarli (UiB) tok utgangspunkt i en sak som ikke har vært innom utvalget.

– Jeg bruker den såkalte råolje-saken som eksempel, fordi den offentlige debatten rundt saken er interessant for alle som jobber med mulige brudd på forskningsetiske normer.

En ingeniør fra oljesektoren sendte en klage på boken Råolje : «Alexander L. Kielland»-ulykken - Hendelsen, etterspillet, hemmelighetene til Universitetet i Stavanger. Han mente den var basert på fabrikkering og forfalskning av data.

– Anklagen gjaldt utvilsomt alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Spørsmålet er hvordan forskningsinstitusjoner skal agere når de mottar en slik klage.

Aarli viste hvordan ulike meninger om nettopp dette kom til orde i den offentlige debatten. Den første reaksjonen var fra en av bokens medforfatter som ikke selv er forsker. Vedkommende mente UiS måtte «stå for den forskningen som universitetet har publisert». (Les mer i Khrono)

– Dette er jo en merkelig reaksjon, påpekte Aarli, ettersom det er forskerne selv som publiserer og må stå for sin forskning.

En annen uttrykte at klagen fremsto som helt urettmessig. Han mente institusjonen må kunne skille mellom rettkomne og urettkomne klager, hvis ikke vil den drukne i alle slags klager. Aarli viste dermed til institusjonenes saksbehandlingsplikt, som er beskrevet i forvaltningsloven og forskningsetikkloven.

– Loven gir ikke noen nærmere regler om hvordan behandlingen skal skje. Hva som kreves, ift forvaltningsloven, kommer an på hvor alvorlig saken er. Etter min mening skjedde en arbeidsulykke i utarbeidelsen av lovteksten.

Aarli viste til at loven sier at institusjonene skal behandle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Men tittelen på paragrafen som omhandler dette, er «Behandling av uredelighetssaker ved forskningsinstitusjoner».

– Hvis en sak handler om brudd på anerkjente forskningsetiske normer, blir det da umiddelbart en uredelighetssak. Uredelighet er en alvorlig anklage. Når dette kommer på bordet, skjer det noe med temperaturen mellom partene i saken.

Spørsmålet Aarli så stilte, var hvilke normer som kan brytes i det forskningsetiske regelsystemet.

– Problemet er kanskje at det ved en naturlig lesning av både lov og normer, kan se ut som om området for uredelighet er ganske stort og krevende å forholde seg til. Vil ethvert avvik fra norm være et brudd? Kan vi oppstille en terskel? Hvordan skal vi få satt en fornuftig grense? Etter fire år med ny lov, er jeg ikke i tvil om at det var uheldig at loven ble som det ble. Erfaringen så langt er at dette vanskeliggjør institusjonenes ansvar for god vitenskapelig praksis.

Aarli manet til samarbeid med de ulike aktørene i forskningssystemet.

– Vi skal ønske innspill velkommen. Fagfellesskapet har et ansvar for å formulere og videreutvikle de forskningsetiske normene forskerne kan forholde seg til. Institusjonene må sørge for at dette blir kjent for forskerne. Vi trenger dialog, ikke krig.

Aarlis innlegg ble fulgt opp med følgende gruppespørsmål:

• Når blir avvik fra god praksis til brudd på en forskningsetisk norm?
• Hvis uttrykket «uredelighet» kan reserveres for alvorlige brudd på forskningsetiske normer, hva kan vi kalle avvik/mindre alvorlige brudd på forskningsetiske normer?

Kan interessekonflikter være uredelige?

– Vi kom til en slags tredeling: alvorlige brudd, brudd og problematiske saker, så diskuterte vi tre kriterier for å vekte sakene: Skadepotensial, klarhet og intensjon, fortalte Hadi Strømmen Lile (NESH).

– Altså, hvor stort er skadepotensialet i saken det er snakk om? Hvor åpenbart er det at det er snakk om et brudd og har man hatt intensjon om å gjøre noe galt?

Neste gruppe tok for seg interessekonflikter som et eksempel, for å vurdere om en kan ha alvorlige brudd på retningslinjer som angår interesseløshet.

– Vi kom til at om noen gang på gang unnlater å belyse spørsmål knyttet til egen habilitet, kan det grense mot brudd, oppsummerte Thomas Østerhaug (Sekretariatet).

Overordnet mente gruppen en gjentagende uakseptabel praksis, vil kunne anses som et alvorlig brudd.

– Hvis en gjennomgående har en forskningspraksis som er diskutabel, da kan det også anses som et brudd.

Gruppen diskuterte hvordan både institusjonene og forskningslederne selv kan ha interesser i forskning, og hvilket ansvar de har for å unngå interessekonflikter.

– Institusjoner må være bevisste og velge en annen prosjektleder ved behov. De må også redegjøre tydelig for kravet til å gjøre mulige interessekonflikter kjent.