Årskonferansen 2022: "Historietime" for nye medlemmer

– Dere har tatt på dere et viktig verv. Som medlemmer i De nasjonale forskningsetiske komiteene er dere med på å utforme viktige rammeverk for all forskning i Norge. Dette skjer i arbeidet med å utforme forskningsetiske retningslinjer og veiledere. Ikke minst, gjennom alt arbeidet komiteer og utvalg gjør, er dere med på å bidra til at forskningen i Norge blir forsvarlig og av høy kvalitet. Dermed legger vi også til rette for at er at samfunnet skal ha tillit til forskning og for at forskningen kan ha nytte for individer og samfunn.  

Slik åpnet direktør Helene Ingierd årskonferansen for De nasjonale forskningsetiske komiteene. Dagen var lagt opp særlig med tanke på de mange nye medlemmene i komiteer og utvalg, og forskningsetikkens og komiteenes historie sto sentralt på agendaen.  

Ingierd introduserte også årets faglig prioriterte temaer, det første er akademisk frihet. 

– Vi i FEK ser at den akademiske friheten er under press. Dette skjer på ulike måter, FEK har særlig erfart at ulike former for samarbeid også kan by på utfordringer.   

Også publiseringsetikk er et prioritert tema på tvers av komiteer og utvalg i år, fortalte Ingierd.  

– I forskningsetikken handler publiseringsetikk om etikken knyttet til vitenskapelig publisering. Vitenskapelig publisering skal fremme kvalitet, men det er mye som tyder på at dagens publiseringssystem kan være en kilde til forskningsetiske spenninger og utfordringer. 

En kompleks historie 

Deretter ga Vidar Enebakk, sekretariatsleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora, forsamlingen en innføring i forskningsetikkens historie. (Se Enebakks presentasjon.)

– Vi skal jo bli en gjeng. Da må vi ha en felles forestilling om hvem vi er, hva vi driver med og hvor vi kommer fra.  

Enebakk minnet om at historie alltid kan skrives på mange ulike måter, og at den som regel er kompleks, så også denne. 

– Noe av historien er akademisk, noe av historien handler om fremveksten av et forvaltningssystem, og noe handler om juridifisering. Det kan være greit å holde disse tre tingene fra hverandre for å forstå hvordan vi har kommet dit vi har. 

– Vi driver med forskning. Det bygger på noen grunnleggende vitenskapelige normer.  

Fra lukket til åpen 

Moderne vitenskap ble institusjonalisert på 1600-tallet, forklarte Enebakk. Da vokste det også frem en ny etikk.  

– I institusjonene som drev med vitenskap ble det etablert en felles kode, en standard som senere ble kalt vitenskapens etos.  

Han brukte anatomen Vesalius som eksempel på hvilke endringer som skjedde, og viste et omslaget av Vesalius’ bok, De humani corporis fabrica fra 1543. Tresnittet viser Vesalius selv, idet han dissekerer et lik foran en menneskemengde.  

– Det vi må være opptatt av her, er alle menneskene rundt. Det skjer åpent. Forskning skjer offentlig, så de som er til stede kan se hva som skjer, være kritiske og stille spørsmål. Dette er nytt. Tidligere foregikk forskning i hemmelige laboratorier, eller privat hos en rik lord. Vitenskapelig forskning måtte ha et publikum. Etter hvert blir det også en norm at forskningen skal bli publisert. 

Enebakk viste videre til Hobbes’ bok Leviathan fra 1651, året den engelske borgerkrigen tok slutt. Hobbes argumenterer for en sterk leder, en enehersker, for å unngå at alle slåss mot alle. Boken fikk stor innflytelse i sin samtid, men Enebakk påpekte at den også ansporet nye spørsmål om vitenskap.  

– Hvordan kan man få til et rom for åpen praksis, når samfunnet er totalitært og strengt styrt? I lys av dette ser vi ansatsen til en annen norm, uavhengighet fra stat og kirke. Det kan gi tillit til kunnskapen som ikke er bygget på makten til stat og kirke, men på sannhet.  

Denne utviklingen skjer ikke på de tradisjonalistiske universitetene, forklarer Enebakk. Det skjer i vitenskapelige selskaper og akademier, for eksempel Royal Society som ble grunnlagt i London i 1660.  

– Royal Society forsøkte å overtale kongen til å gi dem penger og beskyttelse, og lovet ære og nytte tilbake. Forskningen på den tiden veldig anvendt, det dreide seg særlig om gruvedrift, navigasjon, industrielle fremskritt, fortifikasjon osv. Kongens svar var et tja, de fikk bruke navnet hans (Royal), men de fikk ikke penger. Det var altså ikke selvsagt at samfunnet eller kongen støttet den nye vitenskapen, og det er det heller ikke i dag. Vitenskapen må ikke ta sin posisjon for gitt. Den må ha støtte i samfunnet for å få lov å finne sted.  

Først 200-300 år senere flyttet vitenskapen inn på universitetene, forklarte Enebakk.  

Politisering og oppgjør 

På 1930- og 40-tallet ble forskning sterkt politisert, og under andre verdenskrig kollapset samfunnskontrakten mellom vitenskap og samfunn.  

– Under krigen så forskere det også som nødvendig å utvikle egne nedfelte normer som kunne forklare hvorfor forskningsetikk i bred forstand var viktig for både vitenskap og samfunn. En artikkel som oppsummerte dette, er Robert K. Mertons artikkel om vitenskapens etos fra 1942, sa Enebakk. 

Merton nedfeller noen felles nøkkelnormer på tvers av fag: universalisme (vitenskapen er uavhengig av den sosiale statusen til bidragsyteren), kommunisme (vitenskapen er allemannseie), interesseløshet (uavhengighet) og organisert skepsis (vitenskapen utvikles ved systematisk kritikk). 

– Disse normene er bra for vitenskapen, men også viktige for samfunnet. Vitenskap er en kilde til god, kritisk tenkning. Det er viktig for sunne demokratier. Retten til fri tenking og felles tilgang på vitenskapens frembringelser er også nedfelt i menneskerettighetene, forklarte Enebakk.  

Etter krigen kom også Helsinkideklarasjonen innen medisin, som ble utarbeidet for å unngå tilsvarende uetiske medisinske forsøk som nazistene hadde gjennomført. Parallelt hadde andre fagfelt sine oppgjør, og innen naturvitenskapene diskuterte man utviklingen av atombomben.  

Uetiske forsøk 

På 1970-tallet kommer en ny debatt om forskningsetikk. Denne gangen handler det om ansvarlig forskning.  

– Man så en del eksempler i media på at forskere hadde gjort forsøk som folk reagerte på. Var det greit å forske uten samtykke? Hvor langt kunne man gå i å lure folk for å forske etc. Et av de mest kjente eksemplene er Tuskegee-studien. Her unnlot forskerne å medisinere syke fattige amerikanere i et folkehelseprosjekt, for å se hvordan sykdommen utviklet seg.   

Dette og lignende eksempler førte til at politikken reagerte og tok grep, ifølge Enebakk. Resultatet ble blant annet Belmont-rapporten i 1979, som fastsetter tre prinsipper for forskning med mennesker: Respekt, unngå skade, rettferdighet. Dette fører igjen til nye former for praksis: forskere må ha et samtykkeskjema, de må lage risikovurderinger, på medisinfeltet må de etter hvert ha en forhåndsgodkjenning.  

– Utviklingen av den delen av systemet vi i dag kjenner som REK, begynner på slutten av 1970-tallet. Det begynner ikke med juss, men med rammer og krav og godkjenning.  

Forskere jukser 

Så, på 1980-tallet, tar debatten igjen en ny vending.   

– Det kommer eksempler på at forskere jukser. De manipulerer data, stjeler fra hverandre og publiserer usannheter. Det mest kjente eksempelet fra denne tiden, var Baltimore-saken. David Baltimore var en amerikansk nobelprisvinner som ledet et prosjekt hvor det oppsto mistanke om at noen forskere jukset med data i publikasjoner. En postdoktor begynte å grave i dette, men det fantes ikke et system for å melde fra. Diskusjonen preget nyhetsbildet i USA i ti år før den endelige dommen falt, og anklagene ble tilbakevist. I mellomtiden hadde tilliten til forskning blitt alvorlig svekket på grunn av mange oppslag om fusk i forskning. 

Dette resulterer i at staten etter hvert griper inn og lovregulerer deler av systemet som tidligere har vært selvregulert. Det er krevende, forklarte Enebakk, ettersom forskningssystemet har blitt stadig mer komplekst.  

Et unikt system 

På 2000-tallet blir også et nytt begrep introdusert – integritet i forskning.  

– Her er det ikke snakk om integritet som en moralsk standard den enkelte har. Det er integritet i systemet. Aktører som oss og dere skal bidra til å sikre integritet i forskningen. Dette henger sammen med at forskningen i dag har blitt et så utvidet begrep at det dekker alt fra universitetsforskning til oppdragsforskning, instituttforskning og hemmelig forskning. Denne diskusjonen har kommet som en motvekt til juridifiseringen. Man ser på 2000-tallet behov for å gjenreise etikken.  

I dette komplekse systemet opererer altså De nasjonale forskningsetiske komiteene i et landskap bygget dels på akademisk, dels historisk og dels juridisk grunn. Enebakk gikk gjennom deler av historien i Norge, der institusjonaliseringen av forskningsetikk startet tidlig på 1980-tallet med rapporten «Forskning og etisk ansvar : en rapport fra utvalget for «forskning og etikk» nedsatt av Hovedkomiteen for norsk forskning». Utvalget var ledet av Knut Erik Tranøy, som har vært svært sentral i utviklingen av det norske systemet. 

– Tranøy var motivert av diskusjonene på 1930-40-tallet. Han hadde også selv sittet i konsentrasjonsleir. I rapporten kommer forslag om hva vi kan gjøre i Norge, for eksempel lage nasjonale komiteer. Det var også særnorske saker som gjorde dette aktuelt. 

I 1990 blir tre rådgivende forskningsetiske komiteer etablert av Stortinget: NENT, NESH og NEM. De skulle også være vaktbikkjer, og si fra når det var nødvendig for å sikre uavhengigheten og integriteten i etikken. 

Som følge av diskusjonen om uredelighet, får vi en ny forskningsetikklov i 2007 og med den opprettes Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning (i dag Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning, GRU).  

– Etikkforvaltningen endrer seg fra å være rådgivende og proaktiv, til å også bli et lovbasert kontrollorgan. En stor debatt om håndtering av menneskelige levninger fører deretter til at Skjelettutvalget blir opprettet i 2008. Og i 2009 kommer en ny lov som regulerer etikken på medisinfeltet. Før dette var etikken på dette feltet likere etikken på NESH- og NENT-feltet.  

Ikke så rart om folk blir forvirret av hva etikk er, mener Enebakk.  

– Er det gransking eller råd? Selvregulering eller lov? Hva er personvern og NSD/SIKT? For mange fremstår dette som ett stort regime med mange krav. Da er det viktig for oss å synliggjøre skillene.  

Fra salen kom spørsmål om hvor vanlig vår modell for forskningsetikk er. Enebakk forklarte at det norske systemet er unikt. 

– På dette området er det veldig store forskjeller. Medisinsystemet er ganske standardisert. Personvern er noe tilsvarende, men på de andre områdene, NENT, NESH og Skjelett, finnes det ikke nødvendigvis tilsvarende institusjoner. Vårt system er unikt. Derfor jobber vi også stadig mer proaktivt internasjonalt, fordi vi har et godt system som mange ønsker å se til. 

Mange aktører, delt ansvar 

FEK-direktør Helene Ingierd gikk så nærmere inn på forvaltningen av forskningsetikk i Norge. Hun startet med å vise til debatten om forskningsetikken rolle, som har gått i mediene de siste ukene. (Se Ingierds presentasjon her.)

– Diskusjonen går på hva som er forskjellen på etikk, juss og personvern. Personvern defineres bredere i forskningsetikken enn i jussen. Det har vært noe forvirring, og systemet er komplisert. I løpet av særlig de siste årene, har arbeidsfeltet vårt blitt gjenstand for mer lovregulering. Det gjør det også mer utfordrende for oss å fortelle hva forskningsetikk er. Men det dreier seg altså om integritet i forskning – hvordan vi sikrer kollegialitet, respekt for andres arbeid. Normene angår relasjoner til individer og grupper som berøres av forskningen, og til slutt handler de om bruk av forskning og konsekvenser for samfunnet. 

Ingierd forklarte at komiteene samhandler med mange ulike aktører, fra REK, som er et eget forvaltningsorgan, til forskere, forskningsinstitusjoner og andre offentlige og private aktører som er involvert i forskning.  

– Ansvar for forskningsetikk er delt i Norge. Forskningsetikkloven som kom i 2017 er bra på den måten at den fastsetter klart at forskningsinstitusjonene har ansvar for forskningsetikk.  

Samtidig står næringslivet for nær halvparten av all FoU i Norge. Da er det viktig å snakke også med dem. 

Arbeidet med forskningsetikk er også todelt, forklarte Ingierd.  

– Det handler først og fremst om å fremme forskningsetikk, spre kunnskap osv. Dette gjenspeiles i lovens § 5 om opplæring. For det andre fastslår loven et ansvar for å behandle mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer i § 6. Det er altså et tydelig ansvar for institusjonene, men det er ikke like tydelig hvilket ansvar andre aktører har.  

Og der kommer komiteenes forskningsetiske retningslinjer inn. 

– NESHs nye retningslinjer er veldig tydelige på at det er et medansvar for at forskning man er involvert i skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. 

Nasjonal undersøkelse viste mangler 

Ingierd fortalte videre om resultater fra RINO-undersøkelsen fra 2018, en nasjonal undersøkelse av holdninger til og handlinger knyttet til uredelighet og tvilsom forskningspraksis. Undersøkelsen så også på opplæring i forskningsetikk og kjennskap til varslingsrutiner.  

– Vi satte i gang dette prosjektet i 2016, før ansvaret for forskningsetikk ble fastsatt i lov. Men opplæring i forskningsetikk var det lange tradisjoner for ved institusjonene allerede. Det var nedslående å se at det sto dårlig til. Et stort flertall rapporterte om liten eller ingen opplæring i forskningsetikk. Mange visste heller ikke hvordan de skulle rapportere om mulige brudd på forskningsetiske normer. 

I 2021 hadde Riksrevisjonen en etterkontroll av loven, som viser at det fortsatt er noen utfordringer.  

– De bekrefter langt på vei funnene i RINO. Institusjonene har ikke etablert systemer som sikrer tilstrekkelig opplæring av ansatte. 

Institusjonene har langt på vei fått på plass redelighetsutvalg og et system for å håndtere uredelighetssaker, forklarte Ingierd, men det er ikke nok.  

– Det er noen utfordringer med håndteringen av forskningsetiske saker som ikke er knyttet til uredelighet. Her vet vi ikke nok om hvilke systemer som er på plass.  

Uavhengighet helt sentralt 

Når det gjelder våre nasjonale forskningsetiske komiteer, påpekte Ingierd at det er mye som binder disse sammen, til tross for at de også har litt ulike oppgaver.  

– Alle er rådgivende instanser for forskningsetiske spørsmål. NEM er klageorgan for saker i REK, GRU har med ny lov blitt et klageorgan, men de skal også veilede og bistå institusjonene. 

Ingierd trakk opp en tidslinje som viste hvordan komiteene ble dannet i 1990, og at de første retningslinjene kom i 1993.  

– Dette var en viktig oppgave, særlig for NESH.  

Komiteene lå under Forskningsrådet frem til FEK ble et forvaltningsorgan under KD i 2013.  

– Det var mange diskusjoner om hva dette ville ha å si for komiteenes uavhengighet. Denne uavhengigheten er helt sentral og også fastsatt i Forskningsetikkloven. Min erfaring er at dette fungerer bra og at uavhengigheten i høy grad blir respektert i dag, sa Ingierd. 

"Vi løfter forskningsetikken" 

Hun viste til forvaltningsorganets Mål- og resultatstyring, utarbeidet i samarbeid mellom FEK og KD, der det overordnete samfunnsmålet er etisk god og ansvarlig forskning. Forskere og forskningsinstitusjoner er viktigste målgruppe, men FEK skal også jobbe for at andre aktører tar hensyn til forskningsetikk i sitt arbeid.  

– I tillegg skal vi jobbe mot en tredje gruppe – samfunnet – og at de har tillit til forskning, forklarte Ingierd. 

Konkretiseringen av målene og hvordan de skal nås, er det FEK som bestemmer. Her kommer produkter fra komiteer og utvalg inn, retningslinjer, vedtak og uttalelser, men også åpne møter, nettressurser og undervisning.  

Arbeidet er videre beskrevet i FEKs strategi for 2021-2025, som representanter fra komiteer og utvalg var med på å utarbeide, sammen med eksterne representanter for forskersamfunnet.  

– Vår visjon er "Vi løfter forskningsetikken". I strategien snakker vi også om de ulike målgruppene. Vi skal styrke arbeidet med forskningsetikk på institusjonene, men også hos de andre aktørene. Og vi skal skape debatt og nå ut til en bredere offentlighet om forskningsetikk.  

I tillegg skal FEK jobbe globalt, forklarte Ingierd.  

– Internasjonalisering og bidrag i den globale diskusjonen om forskningsetikk, er også viktig som en forutsetning for det andre arbeidet vi gjør, ifølge strategien. Vi er med i flere globale nettverk. 

Opplæring og forskning med barn 

Retningslinjer er komiteenes viktigste produkter, de er verktøy for uttalelser og råd.  

– Velbegrunnete uttalelser og vedtak er en kjerneoppgave. Det er viktig å ha saker for å få brynt seg på hvordan de forskningsetiske retningslinjene skal forstås og tolkes konkret. 

FEK lager også bøker om forskningsetiske emner, og gir ut Magasinet Forskningsetikk. Oppdatering av nettressurser, som Forskningsetisk bibliotek, er også et av prosjektene FEK jobber spesielt med for tiden, sa Ingierd.  

– Vi har et opplæringsprosjekt som skal videreutvikle og oppdatere ressursene våre, i tillegg jobber vi i dette prosjektet med å gi relevant opplæring til dere som sitter i komiteer og utvalg. Det vil vi fortsette med hele perioden. Videre jobber vi med en veileder for behandling av uredelighetssaker og forskningsetiske saker. Det har vært en del forvirring knyttet til hva som er hva. Vi ønsker å bidra til begrepsavklaring og anbefalinger. Vi samarbeider også med UiO om et prosjekt som heter CO:RE, og som handler om barn og forskning. Der er vi nå med og lager en tegnefilm om barns rettigheter når de deltar i forskning. 

Akademisk frihet fordrer forskningsetikk 

Neste del av programmet handlet om FEKs faglig prioriterte temaer for 2022. Sekretariatsleder i NENT Thomas Østerhaug, fortalte om arbeidet med akademisk frihet. (Se Østerhaugs presentasjon her).

– Dette har vært høyt på dagsordenen de siste årene. I 2020 leverte Aune-utvalget sin gjennomgang av regelverket for universiteter og høyskoler. De pekte blant annet på noen utfordringer som hadde kommet etter at akademisk frihet ble lovfestet i 2006. Utvalget viste til undergraving av demokratiet i Ungarn og Polen, og utfordringer knyttet til en mer polarisert debatt, økte krav til åpen publisering og økt midlertidighet i Norge. 

I 2020 kom Bonn-erklæringen for den vitenskapelige forskningens frihet, som regjeringen har sluttet seg til. Her fremholdes forskning som en pilar i demokratiet.  

I fjor satte regjeringen ned en ekspertgruppe ledet av Anine Kierulf. Gruppen skal se på hva som kan gjøres for å verne og styrke akademisk ytringsfrihet, sa Østerhaug. 

– Mandatet trekker frem noe av det Aune-utvalget påpekte. Utviklingen internasjonalt er preget av alternative fakta, «cancel culture» og «no platforming». Dette har ikke vært like fremtredende i Norge. Nordmenn har høy tillit til forskning generelt, men en rapport fra ISF i fjor viser at 12 prosent av forskere har latt være å formidle forskningsfunn i offentligheten på grunn av fare for hets og kritikk. 

FEK ga innspill til ekspertgruppen for Akademisk ytringsfrihet før jul, og Østerhaug forklarte noen hovedpunkter i dette. 

– Det finnes ingen entydig definisjon av akademisk frihet. Det kan bety ulike ting i ulike sammenhenger. Det innebærer blant annet friheten til å forske, undervise og formidle uten innblanding elle straff, men det følger også noen betingelser med. Man må følge normer og standarder for vitenskapelig forskning. 

Friheten kan også ha noen legitime begrensninger, som for eksempel knyttet til at finansieringen er begrenset, men også knyttet til personvern, sikkerhet og forretningshemmeligheter, påpekte Østerhaug.   

– Den akademiske friheten er ikke et mål i seg selv. Det er et vilkår for kunnskapsproduksjon basert på sannhetssøken. Den vitenskapelige kvaliteten er avhengig av at forskningen er fri. Faglig kritikk er både legitimt og nødvendig, og akademisk frihet er ikke til hinder for dette. 

Frihet for lærere, og for studenter 

Østerhaug forklarte videre hvordan akademisk frihet utviklet seg fra etableringen av de første universitetene på 1100-tallet. Disse fikk en viss autonomi. Ved Paris-universitetet sto lærefrihet sentralt, de ansatte skulle få bestemme hva de skulle undervise i.  

– Ved universitetet i Bologna var de snarere opptatt av læringsfrihet – studentenes rett til å bestemme hva de skulle undervises i. Allerede var det en viss frihet begrunnet i en felles søken etter kunnskap. Undervisningen skulle forbedre både lærer og student. 

Moderne vitenskap vokste frem på 1600-tallet i vitenskapelige selskaper og akademier. De fikk frihet til å drive med vitenskap, trykke egne skrifter, fri meningsutveksling og ha kontakt med utlandet. Til gjengjeld måtte de ikke blande seg i sakene til stat og kirke.  

Senere fikk vitenskapen plass på universitetene, men det var altså mange utenfor universitetene som fortsatt drev og driver med vitenskap, forklarte Østerhaug.  

– Siden akademisk frihet er så tett knyttet til virksomheten på universitetene i dagens lovverk, er det mange som faller utenfor, men som driver med vitenskap. I innspillet til ekspertgruppen har vi derfor foreslått å ta i bruk begrepet vitenskapelig frihet. Vi foreslår også å grunnlovfeste akademisk frihet og vitenskapelig frihet. Med grunnlovfesting, mener vi vi vil oppfylle Bonn-deklarasjonen.  

I innspillet foreslås også å gå bort fra begrepet akademisk ytringsfrihet.  

– Vi ser ikke behov for å innføre et eget begrep om akademisk ytringsfrihet. Vi mener det forvirrer, fordi akademisk frihet og ytringsfrihet er to ulike ting.  

De har noen likheter, begge er begrunnet blant annet i fri meningsutveksling. Akademisk frihet forutsetter en viss ytringsfrihet, forklarte Østerhaug. 
Vitenskapens frihet banet vei 

– Ifølge Francis Sejersted, kom ytringsfriheten i kjølvannet av friheten vitenskapen fikk. Akademisk frihet kan være videre enn ytringsfriheten i noen tilfeller, men den kan også være snevrere, fordi du som forsker må følge akademiske prinsipper. Du kan ikke fordreie og forfalske. Som borger må du ikke snakke sant. Vi foreslår derfor å fjerne begrepet akademisk ytringsfrihet.  

Østerhaug fortalte at grunnlovsfesting av akademisk frihet ble behandlet av Stortinget i 2014, og forslaget fikk flertall. Likevel var ikke flertallet stort nok til at det ble vedtatt. 

– De som stemte mot grunnlovsfesting argumenterte med at akademisk frihet ikke var noe annet enn et spesialtilfelle av ytringsfriheten, og at den dermed er dekket av § 100. Vi er ikke enige. Vi mener akademisk frihet og vitenskapelig frihet er grunnleggende prinsipper i en fri rettsstat. De bør slås fast som overordnete prinsipper. 

Til slutt begrunnet Østerhaug komiteenes engasjement i dette spørsmålet.  

– Det er en nær forbindelse mellom akademisk frihet og forskningsetikk. De fleste er opptatt av rettighetene, først og fremst, mens forskningsetikken av enkelte betraktes som en hindring. For oss er det viktig å understreke at det snarere er motsatt: Forskningsetikken uttrykker plikter og ansvar som muliggjør akademisk frihet. Forskningsetikk er garantien vi gir for friheten vi får. 

Publisering – et nettverk av relasjoner 

Nestleder i Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning (GRU) Jan G. Bjålie, tok for seg FEKs andre prioriterte tema for 2022, publiseringsetikk. (Se Bjålies presentasjon her.) 

Bjålie tok utgangspunkt i egne roller som professor ved UiO, forskningsgruppeleder, leder for norsk node i nevroinformatikk – som blant annet skal etablere standarder og «best practices» i nevroforskning, og leder for infrastrukturutvikling i EUs Human Brains Project. I tillegg har han redaktørroller i ulike tidsskrift. Bjålie startet med det store bildet:  

– Har alle deler av verden systemer for forskningsetikk? Svaret er nei. Et rungende nei. Det skaper problemer for publisering, fordi vi bruker data fra hele verden. Det er et grunnleggende problem at vi ikke vet nok om opphavet til mange av dataene.  

Så tegnet Bjålie opp bildet av alle aktører som har en rolle i forbindelse med en publisering, fra forfattere til fagfeller og tidsskriftredaktøren.  

– Forfatterne er opptatt av forskningen og kreditering. Fagfeller skal se på kvalitet og relevans. Tidsskrifter har rutiner for plagiatsjekk, og noen har rutiner for å se etter fusk i bilder, gjerne etter publisering. De seriøse forlagene jobber veldig ordentlig med kvalitetssjekk. Bak det hele er finansiørene, som prioriterer hva de vil betale for, og arbeidsgivere som har prioriteringer og som følger cv-en til sine ansatte og hvordan det går.  
Det hele munner ut i et komplekst system med mange relasjoner mellom aktører, påpekte Bjålie.  

– Ser vi på forfatterne som utgangspunkt, er det et forhold mellom forfattere og reviewere som ofte er konfidensielt. Det kan være problematisk på grunn av habilitet. Så er det relasjonen mellom forfattere, den er ikke alltid avklart. I tillegg er det forholdet til arbeidsgivere, dagens og fremtidige, også er det forholdet til finansiører der det av og til må avklares hvem skal bestemme hva. 

Åpenhet i alle ledd 

Så hva kan gjøres for å sikre forskningsetikken i publiseringer bedre? Bjålie brakte noen forslag på banen.  

– Man kan gjøre reviewernes navn kjent. Man kan ha åpenhet om reviewene og dele review-rapporter. Dette er omdiskutert, men noen tidsskrifter har begynt å gjøre det.  

Et annet tiltak, er å angi nøyaktig hvilket bidrag hver enkelt har gitt til en publikasjon. Bjålie viste et eksempel på dette fra Nature.  
Til slutt nevnte han FAIR deling av data som et tiltak. Akronymet står for Findable, Accessible, Interoperable and Re-usable. 

– Dette er viktig. Publiseringssystemet stammer fra ca. 350 år tilbake. På den tiden var publisering upopulært og skremmende, siden den gang har det blitt en kjempeindustri, men slik jeg ser det driver vi det omtrent på samme måte som for 300 år siden. Mange forskningsfelt har for eksempel ikke begynt å gjøre systematisk bruk av nye metoder for deling av data.  
Bjålie understreket at man ikke bare bør være opptatt av datadeling.  

– Det gjelder også kode. Man må kunne verifisere analyser.  

Vi må se skogbrannen, ikke enkelttrær 

Samtidig minnet han om å løfte blikket. Det store problemet er ikke enkeltpublikasjoner, men manglende mulighet for reproduserbarhet og repliserbarhet for store deler av forskningen.  

– Dersom skogen brenner, bør du ikke konsentrere deg om barkbillene som ødelegger enkelte trær. Dette er for meg skogbrannen i publisering.  

Han illustrerte problemet med tittelen til en kommentarartikkel i BMJ i 2021: Time to assume that health research is fraudulent until proven otherwise?    

– Forskningsprosessen har visse trinn, fra studiedesign, til utføring, datasamling, analyse og publisering. Men god eller rigorøs forskning har andre krav: Du må ha et forskningsmiljø, opplæring/veiledning, prosedyrer og oppfølging av lovverk og reguleringer, og forskningsetisk compliance.  
Bjålie anbefalte COPE som en ressurs ved diskusjoner om forfatterskap og andre utfordringer, deres nettsider har også gode flytdiagrammer som kan tilpasses og brukes ved håndtering av saker.  

Avslutningsvis trakk Bjålie linjer til arbeidet i Granskingsutvalget. Han mener utvalget først og fremst bør fokusere på institusjonenes arbeid.  

– Skal vi diskutere en krangel mellom A og B? Det vi bør diskutere er hvordan institusjonene håndterer sitt ansvar. Dette er viktig i dialogen mellom oss og institusjonene.  Og arbeidet må starte innenfra. Forskerne må ta affære for å trekke grensene mellom det som er uakseptabelt, og det som er greit innenfor publiserinsetikken og andre områder av forskningsetikken.  

Diskuterte case

Etter innleggene var det en panelsamtale med tidligere og nåværende komitémedlemmer, der de delte erfaringer om arbeid med retningslinjer, uttalelser og vedtak, og om beslutningsprosessen i systemet mer generelt.  

Siste del av dagen var det gruppediskusjoner der case fra arbeidet i komiteer og utvalg ble diskutert. Her er sakene som var utgangspunkt for casene:  

Om betaling av forskningsdeltakere:  
https://www.forskningsetikk.no/om-oss/komiteer-og-utvalg/nem/sok-i-nems-vedtak/bgbc018-evaluere-effekten-av-et-fettrikt-maltid-og-esomeprazol--/ 

Om medforfatterskap:  
https://www.forskningsetikk.no/om-oss/komiteer-og-utvalg/nent/uttalelser/forskningsetiske-rad-om-medforfatterskap-og-tilgang-til-data/ 

Om institusjoners ansvar for forskningsetikk og personvern: 
https://www.forskningsetikk.no/om-oss/komiteer-og-utvalg/nesh/uttalelser/uttalelse-om-institusjoners-ansvar-for-forskningsetikk-og-personvern/

Deltok du på årskonferansen? Da vil vi gjerne ha din tilbakemelding!