Lager veileder for håndtering av saker
«Institusjonene har et ansvar for å ta opp alle problemstillinger som måtte oppstå, også slike som til vanlig ikke regnes som uredelighetssaker», heter det i forarbeidene til forskningsetikkloven. Men hvordan skille de ulike sakene og håndtere dem på best mulig måte?
Dette er tema for en ny veileder som er under arbeid i De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). Før den ferdigstilles, vil veilederen tas opp til diskusjon på Forskningsetisk forum 19. september (fortsatt mulig å melde seg på).
Sekretariatslederne Vidar Enebakk og Thomas Østerhaug leder arbeidet med veilederen. Ifølge Østerhaug har flere henvendelser til komiteene vist at institusjonene møter utfordringer i håndteringen av saker.
– Noe av dette handler om uklare begreper, og den ene delen av veilederen er derfor en begrepsavklaring. Loven snakker om brudd, alvorlig brudd, uredelighet og vitenskapelig uredelighet. Samtidig er det mange saker der det ikke gir mening å snakke om brudd. Det er snarere snakk om dilemmaer der normer må veies mot hverandre, eller konflikter. Institusjonene har ansvar for å håndtere disse sakene også, og vi mener de kan være vel så viktige som sakene som handler om uredelighet, men de siste fem årene har dette forsvunnet litt i alt fokuset på brudd.
Loven krever mye
Ifølge forarbeidene til Lov om organisering av forskningsetisk arbeid (forskningsetikkloven), har forskningsinstitusjoner og forskere et ansvar for å følge opp alle slags forskningsetiske saker:
«Institusjonene har et ansvar for å ta opp alle problemstillinger som måtte oppstå, også slike som til vanlig ikke regnes som uredelighetssaker. Nettopp diskusjonene rundt aktuelle problem, store og små, er viktig forebyggende arbeid. Det ligger på institusjonen å behandle alle problemstillinger og saker på en god måte. Saker må søkes løst på lavest mulig nivå og så tidlig som mulig.» (Prop. 158L (2015-2016))
Det at saker skal løses på et lavest mulig nivå, mener Østerhaug er et godt prinsipp. Samtidig gir det noen utfordringer knyttet til dagens system, der redelighetsutvalg er lovpålagt og allerede har en sentral rolle i håndteringen av saker mange steder. Disse utvalgene kan være en ressurs, også når sakene ikke dreier seg om uredelighet, påpeker Østerhaug. Men det kan også oppleves belastende for en forsker å bli forbundet med utvalget.
– Det er et dilemma, for et redelighetsutvalg bør ha en viss mengde saker for å trenes i håndteringen av dem. De bør ha ulike typer saker, for å vurdere hva som er «innenfor» og «utenfor». Samtidig er det belastende for en forsker å bli forbundet med en uredelighetssak, selv når saken konkluderer med at det ikke har forekommet vitenskapelig uredelighet. Kanskje bør en annen instans gjøre en innledende vurdering av om en sak skal til redelighetsutvalget eller ikke. Men her må institusjonene gjøre sine egne vurderinger. Det er stor variasjon mellom dem.
– Det er mange saker der det ikke gir mening å snakke om brudd.
Ingen fasit
Hva er et substansielt bidrag i et forfatterskap? Når kan det være forsvarlig å forske uten samtykke, for eksempel for å avdekke maktmisbruk? Hvordan avklare uenighet om formidling av upubliserte funn?
Østerhaug understreker at de ikke vil komme med noen fasit for håndteringen av alle de ulike sakstypene. Veilederen skal snarere komme med forslag til hvordan institusjonene kan rigge seg for å bygge en god forskningsetisk kultur.
– Vi henter eksempler og ressurser fra Norge og internasjonalt. Etablering av vitenskapsombud kan være et tiltak, lokale utvalg eller grupper med ressurspersoner et annet.
Østerhaug trekker også frem rolletilpasset opplæring som et viktig tiltak.
– Ved en forskningsinstitusjon er det mange ulike roller som har oppgaver knyttet til forskningsetikk: Hvilket ansvar har prosjektleder, veileder, forskningsadministrasjon eller arbeidsgiver? Da er det viktig at alle disse får rolletilpasset opplæring. Du må vite hva som er ditt ansvar og settes i stand til å ivareta ansvaret. Om du bytter rolle, må du få opplæring for å håndtere denne. Jeg tror en del som får lederroller ikke har helt klart for seg hvilke oppgaver de har ansvar for, og dermed ikke er i stand til å håndtere disse godt nok.
– Jeg tror en del som får lederroller ikke har helt klart for seg hvilke oppgaver de har ansvar for, og dermed ikke er i stand til å håndtere disse godt nok.
Tar forskerens perspektiv
I arbeidet har FEK også forsøkt å ta et forskerperspektiv. Veilederen skal trekke frem hva forskeren trenger for å kunne følge forskningsetiske normer i sin hverdag, og hvordan institusjonene kan legge til rette for dette. Igjen gjelder prinsippet om «lavest mulig nivå».
– Mye kan og bør diskuteres i forskergruppene. Det er der de har mest kunnskap om det de jobber med. Da må det skapes tid og rom for forskningsetiske diskusjoner her. De må til syvende og sist også avgjøre hva som er god vitenskapelig praksis. Det er det forskersamfunnet som avgjør, ikke vi, understreker Østerhaug.
Når saken ikke kan løses lokalt, må forskeren ha et sted å gå med forskningsetiske spørsmål.
– Som forsker må du kunne begrunne at du mener noe er forskningsetisk akseptabelt, hvis det ikke er åpenbart. Da trenger du noen å diskutere med. Noen ganger finner du ikke svar internt, eller det kan være konflikt. Da kan det være behov for en upartisk ekstern diskusjonspartner.
– Som forsker må du kunne begrunne at du mener noe er forskningsetisk akseptabelt, hvis det ikke er åpenbart.
Ønsker innspill om gode erfaringer
På Forskningsetisk forum skal Østerhaug og Enebakk legge frem et utkast av veilederen, og to innledere er invitert for å kommentere den. I tillegg håper de på videre innspill fra de som deltar.
– Vi ønsker innspill både angående begrepsavklaringen, og hvordan institusjonene kan jobbe med ulike forskningsetiske saker. Det kan jo være flere der ute som har gode erfaringer andre bør få vite om.
Etter forumet vil innspillene vurderes og innarbeides.
– Vi håper å ferdigstille veilederen innen utgangen av året, avslutter Østerhaug.
FEK-direktør Helene Ingierd tror veilederen kan bli en viktig støtte for institusjonene i deres arbeid med forskningsetikk. Da er det helt nødvendig å hente inn deres tilbakemeldinger, understreker hun.
– Det er vesentlig å fortsette en tett dialog med institusjonene, gjennom møteplasser som Forskningsetisk forum og Lederforum, for å kunne utarbeide målrettede tiltak.