Lederforum for forskningsetikk 2020: Fra brudd til integritet

– Forskere og forskningsinstitusjoner har et klart ansvar for å ivareta forskningsetiske normer. Dette er et etisk ansvar, knyttet til de roller og funksjoner dere har. Men med forskningsetikkloven fra 2017 ble det også et juridisk ansvar. Som ledere har dere et særskilt ansvar for å ivareta forskningsetikken, sa direktør i De nasjonale forskningsetiske komiteene Helene Ingierd under fredagens Lederforum for forskningsetikk.

Hun hadde invitert institusjonsledere til å snakke særlig om to spørsmål:

• Hvordan kan ledere bidra til å fremme forskningsintegritet, – eller bredere- forskningsetikk?
• Hvordan håndteres forskningsetiske saker?

– Jeg tror det er et stort potensial for erfaringsutveksling og til å lære av hverandre, påpekte Ingierd.

Lederforum for forskningsetikk ble startet i 2018 og skal være en møteplass for ledere i forskningssektoren. Fredag var en rekke ledere invitert til å fortelle om eget arbeid, i tillegg la professor Johs Hjellbrekke (UiB) frem nye funn fra RINO-undersøkelsen som viser en sammenheng mellom arbeidsmiljø og forekomst av diskutable forskningspraksiser.

Riksrevisjonen følger opp

UiB-rektor Dag Rune Olsen fortalte at Riksrevisjonen har forskningsetikkloven på agendaen under sin etterlevelsesrevisjon hos institusjonene. Olsen påpekte at de både må ha systemer for oppfølging av forskningsetiske spørsmål, og de må bygge kultur.

– Er det tilstrekkelig at vi har et system som avdekker fusk når det har skjedd? Nei, vi som institusjoner må også arbeide for en forskningskultur som forhindrer at det skjer.

Han trakk frem oppdraget til UiBs redelighetsutvalg som eksempel. Utvalget skal avdekke brudd på god skikk, men det skal også jobbe forebyggende, blant annet gjennom etikkfrokoster der aktuelle temaer settes på dagsorden.

– Det handler om å bygge en forskningskultur som fremmer forskningsetiske normer og integritet, sa Olsen.

(Du finner presentasjonene fra lederforumet i programmet.)

Samarbeid viktigst

Direktør Tanja Storsul ved Institutt for samfunnsforskning trakk frem samarbeid som deres viktigste forskningsetiske tiltak.

– Nesten alltid jobber forskerne våre sammen med hverandre og andre. Sjelden har vi prosjekter der forskere jobber alene. Det gir et godt grunnlag for deling av dilemmaer og løsninger. Vi har også samarbeid i forskningsgrupper som møtes jevnlig og diskuterer faglige og metodiske spørsmål. Det gir et arbeidsmiljø basert på trygghet og tillit, og dette tror jeg er det aller, aller viktigste vi gjør.

For instituttet er forskningsetikk også jevnlig tema for felles faglige samlinger. Ettersom de er en privat stiftelse og hovedsakelig finansieres gjennom prosjekter, opplever de også forskningsetiske dilemmaer knyttet til kontrakter, fortalte Storsul.

– Vi har noen klare grenser. Noen typer prosjekter tar vi ikke. Vi jobber bare på prosjekter der vi kan publisere resultatene uavhengig hva oppdragsgiver måtte mene. Dette er særlig viktig fordi vi jobber med forskning som brukes i politikkutforming. Vi kan ikke holde noe hemmelig. Og det er min jobb som direktør å ta opp dette.

Ved mistanke om uredelighet trakk Storsul frem forutsigbare rutiner som særlig viktig.

– Det er viktig at folk vet hva som skjer hvis de melder fra om noe som er ugreit. De må vite at det ikke er noen Kafka-prosess. Prosedyren for dette er godt beskrevet hos oss.

Uredelighet koster

Etter en fusjonsprosess i 2017 måtte Høgskolen i Innlandet (iNN) lage nye rutiner, også for det forskningsetiske arbeidet. Dermed har de ganske nye planer, forklarte rektor Kathrine Skretting.

Når det gjelder vitenskapelig uredelighet, er målet å ha systemer som gjør sannsynligheten for at det skjer minst mulig.

– Konsekvensene er betydelige hvis det skjer uredelighet i forskning. Det skader forskningen, det er sløsing med offentlige midler, og det kan utsette forskningsobjekter, samfunn og miljø for unødvendig skade. Dette må vi unngå, sa Skretting.

Hun fortalte at hun selv har observert tvilsomme praksiser gjennom en lang karriere, som utelatelse av forfatterskap og salamisering, oppdeling av forsknings­resultater til flere vitenskapelige publika­sjoner for å øke publika­sjonspoeng.

– Noe er uredelighet, noe er mindre feil. Det kan kanskje særlig gjelde unge forskere. Dette er et stort felt og man må ta hensyn til at det er en arena der ikke-intensjonelt dårlig forskningsarbeid skjer, men da blir opplæring ekstra viktig.

Bør unngå kulturkamp

Høgskolen har blant annet en egen lokal etisk komité for forskning. Den behandler særlig forskning som faller utenfor behandling i de medisinske komiteene, som idrettsforskning, og barnehageforskning som gjelder sårbare grupper. Men komiteen kan se på alle prosjekter der forskerne ser et behov for det.

De har også et felles redelighetsutvalg med Universitetet i Sørøst-Norge, et samarbeid Skretting mener har klare fordeler.

– Det gir en avstand som kanskje gjør det enklere å diskutere helt åpent.

Men selv med et omfattende system på plass, ser Skretting forbedringspotensial.

– Får vi etiske dilemmaer høyt nok opp på agendaen i forskergruppene? Får vi kritikk og selvkritikk ofte nok og grundig nok opp i dagen i det daglige arbeidet? Det kan være uheldige maktkonstellasjoner. Vi har akkurat lagt en #metoo-periode bak oss. Vi har unge forskere som prøver å klore seg fast med håp om en dag å få en fast jobb. Kan dette hemme fri, åpen og kritisk diskusjon?

Hun advarte også mot spenninger mellom faglig og administrativt ansatte.

– Det foregår en slags kulturkamp mange steder, der administrativt ansatte opplever at deres kompetanse ikke blir verdsatt, mens faglige ansatte opplever administrasjonen som pirkete; de legger hindringer i veien. Vi trenger et administrativt apparat som er oppdatert på det juridiske og alt annet som skal til for å få forskningen til å bli best mulig. I tillegg trenger vi forskere som er motiverte og yter sitt beste innen det de kan best. Da er kulturaspektet med åpenhet, diskusjoner og fellesskap, helt nødvendig.

Ansvar for alle som deltar i forskning

Vidar Enebakk i De nasjonale forskningsetiske komiteene snakket mer inngående om ansvaret som følger av forskningsetikkloven.

– I en tid hvor det kommer nye samarbeidsforskning og stadig flere deltar i forskning, har institusjonene et ansvar for at alle som deltar er kjent med anerkjente forskningsetiske normer, sa Enebakk.

Han fulgte opp med en rekke spørsmål:

– Hvordan kan institusjonene legge til rette for forskningsetisk refleksjon i hele organisasjonen?
– Hvilket ansvar har veiledere og prosjektledere?
– Hvilke arenaer finnes for drøfting av forskningsetiske spørsmål?
– Finnes det rom for å drøfte forskningsetikk i forbindelse med søknader?
– Har institusjonene rutiner for å vurdere publikasjoner?

Enebakk påpekte også at loven pålegger institusjonene behandling av flere ulike typer saker.

– Innen forskningsetikken er det ulike typer saker som må håndteres ulikt, fra vitenskapelig uredelighet til uetiske saker, og dilemmaer der ulike hensyn må veies mot hverandre. Her finnes det både begrepsmessig og i praksis ved behandling, en rekke uklarheter.

Det finnes mange ulike måter å organisere dette arbeidet på, utdypet Enebakk.

– Loven sier at institusjonene skal ha et redelighetsutvalg, noen velger å ha et forskningsetisk utvalg i tillegg, et vitenskapsombud eller et forskningsetisk forum. I samspillet med forskningsadministrasjonen kan det også være mye å hente. Og så er spørsmålet hvem i forskningsledelsen som skal fronte arbeidet, og hvordan dette arbeidet skal organiseres i fagmiljøene, som er faglig uavhengige.

– Det forskningsetiske systemet kan misbrukes

Ragna Aarli, leder av Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning (Granskingsutvalget) fortalte om utvalget erfaringer. Hun anbefalte institusjonene å skille mellom rådgivning, mekling og gransking.

– Et første trinn bør alltid være en rådgivingsfase, på lavest mulig nivå. Resultatet vil være en løsning eller råd om mekling eller gransking. Mekling kan brukes for å finne en løsning ved mindre alvorlige brudd, elle for å foregripe alvorlige brudd. Så er det granskingssaker. Disse bør ikke håndteres som en mekling. De skal blant annet resultere i en uttalelse, eventuelt tiltak og rapportering. 

Aarli anbefalte en realitetsorientering og en forventningsavklaring når saker meldes. I realitetsorienteringen er målet å finne ut om klagers ønskede resultat er aktverdig, rimelig og mulig å oppnå.

– Misnøye kan skyldes personkonflikter, samarbeidskonflikter, personalkonflikter, trakassering og faglig uenighet. Den kan også/eller gjelde brudd på forskningsetiske normer. Vår erfaring er at det sjelden gjelder bare det ene eller det andre.

Ifølge Aarli er det viktig å være bevisst på at det forskningsetiske systemet kan misbrukes.

– En anklage som bunner i personkonflikt er ikke nødvendigvis aktverdig.

I tillegg er det viktig med en realitetsorientering: Er klagerens ønskede resultat mulig å oppnå?

– Forskningsetikken er uten tvangsmidler. Redelighetsutvalgene kan for eksempel ikke gi noen et krav om medforfatterskap. En uttalelse om vitenskapelig uredelighet er ikke i seg selv et oppsigelsesgrunnlag. Hvis ingen av partene vil være fornøyd med resultatet en behandling i redelighetsutvalget kan gi, kan det være lurt å vurdere andre behandlingsmetoder.

Granskingsutvalgets erfaring er, ifølge Aarli, at redelighetsutvalgenes ansvarsområde bør begrenses til saker om mulig alvorlige brudd, ettersom en undersøkelse fra et slikt utvalg anses som belastende. 

– Det blir ansett som svært drastisk, folk kan bli syke av det. Hvis en konflikt overføres til et redelighetsutvalg kan det også føre til at konflikten eskalerer. Derfor er det svært viktig å skille ulike typer saker.

– Fra avkryssing til kultur

UiO-rektor Svein Stølens oppskrift for arbeidet med forskningsetikk er «systematisk opplæring og kontinuerlig bevisstgjøring». Målet er å gå fra fokus på brudd til fokus på integritet, og fra avkryssing til kultur.

– Vi skal se på brudd, men vi må ha et integritetsfokus. Vi skal sørge for at vi fyller ut de skjemaene vi skal, men kulturarbeidet er helt sentralt for at vi skal lykkes. Dette må være temaer som er bevisste i våre kollegaers og studenters hode til enhver tid. Det er selvsagt ikke trivielt.

I UiOs strategi frem mot 2030 er et delmål å intensivere arbeidet med forskningsetikk og forskningsintegritet.

– Skal samfunnet ha tiltro til oss må vi ha en forskningskultur som er sterk og tuftet på vitenskapelige standarder og idealer, sa Stølen.

Han trakk frem viktige enkeltpersoner i institusjonens forskningsetiske arbeid, som vitenskapsombudet Knut Ruyter og «Bjørn Ramberg et al.».

– Sammen med dem har vi startet utviklingen av et felles normsett som jeg tror blir veldig viktig. Ut fra dette normsettet skal vi også lage en felles obligatorisk opplæringsmodul.

– Fra Knut har jeg lært at det er ikke nødvendigvis de yngste som har de største utfordringene med å huske vanskelighetene som ligger i dette arbeidet, så opplæringen skal være felles for alle.

– Så tror jeg alltid på oppmerksomhetsstyring: Det å ha fokus på noe, være tydelig på noe, ha forventninger til noe er viktig.

– Vi har et felles redelighetsutvalg med OUS, samt et forskningsetisk utvalg for resten av vår aktivitet. Tilsvarende har vi et vitenskapsombud (UiO) og et forskningsombud (UiO/OUS).   

Det forskningsetiske utvalget er rådgiver i forskningsetiske saker, men også rådgiver for universitetets ledelse, fortalte Stølen.

– Betenkelig med få saker

Vi mener det er svært betenkelig hvis det er få saker som kommer inn. Vi må hele tiden sørge for at saker kommer til behandling.

Han viste at UiO har flere varslingskanaler.

– De fleste saker som nå meldes inn, har vært innom vitenskapsombudet.

UiO har også etablert et sentralt råd som vurderer saker og sørger for at de distribueres riktig.

Stølen trakk også frem universitets enhet for intern revisjon, som blant annet reviderte medforfatterskap i 2019.

– Dette er ofte vonde ting som skaper langvarige spenninger, vi må ta oss av alle involverte. Folk må stå oppreiste, også om de har gjort noe dumt. Det er en menneskelig komponent her som vi aldri kan undervurdere.

Hvordan sikre?

– Vi skal sikre at forskningen ved institusjonen skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. Dette er et forebyggende arbeid som skal fremme forskningsintegritet. Hvordan skal vi sikre dette? sa Heidi Ormstad, viserektor for forskning ved Universitetet i Sørøst-Norge

Også hun trakk frem Riksrevisjonens etterlevelsesrevisjon som en god anledning til «å se seg selv i kortene». Revisjonen har et spørsmål om nettopp dette med å sikre oppfølging av ansvaret i forskningsetikkloven.

– Vi svarer at viserektor for forskning er tillagt ansvaret for systemer og ordninger som sikrer dette. Ansvaret er delegert i den faglige linjen til dekaner, programkomiteene for doktorgradsutdanningen, instituttledere og programkoordinatorene for masterutdanningene.

Ormstad fortalte at redelighetsutvalget deres, som er felles med iNN, vurdere tre sider ved en sak: Om forskeren har opptrådt vitenskapelig uredelig, om det har forekommet systemfeil ved institusjonen og om det er vitenskapelige arbeider som bør korrigeres eller trekkes.

– Redelighetsutvalget har så langt fått tre saker. To av sakene ble behandlet av redelighetsutvalget, én av viserektor for forskning. Den første saken gjaldt en vurdering av plagiatbegrepet, den andre saken var mer omfattende og gjaldt mulig brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Her måtte utvalget vurdere blant annet personvern, hensyn til tredjepart, krav til samtykke, konfidensialitet og habilitet. Den tredje saken gjaldt mistanke om en artikkel som ble publisert i en konferanseserie og som var en omskriving av en masteroppgave, uten at det ble henvist korrekt til forfatteren av denne.

Ingen av sakene konkluderte med vitenskapelig uredelighet, men i den andre saken ble det konkludert med brudd på anerkjente forskningsetiske normer. I de to siste sakene ble det også anbefalt korrigering eller tilbaketrekking av arbeider.

– Hva vi gjør, hvordan vi gjør det

Rektor Klaus Mohn ved Universitetet i Stavanger snakket om at universitetsansatte jobber ut fra to dimensjoner: hva de gjør, og hvordan de gjør det.

– Hva vi gjør handler om det mer spesifikke og konkrete i arbeidet vårt. Hvordan vi løser oppgavene våre handler mer om kulturforståelse, relasjonskompetanse, atferd og kommunikasjon. Standardene her er preget av minstekrav. Om man ikke er hel ved, kommer man ikke unna med å være en god forsker. Mest av alt handler kanskje forskningsetikk om hvordan forskningen blir utført. Her vil vår tillit og omdømme avhenge kritisk av at kravene blir møtt med god margin, og at vi holder stien vår ren. Uten at vi kan holde fanen høyt når det gjelder forskningsetikk, vil vi heller ikke kunne løse samfunnsoppdraget vårt.

Mohn understreket at det er forståelig at det oppstår dilemmaer og at uredelighet forekommer.

– Forskning fører med seg stor prestisje. Mye står på spill, konkurransen er hard. Presset for å publisere oppleves som høyt og i enkelte tilfeller skjebnesvangert. Nettopp derfor er det viktig å bygge en kultur der slike dilemmaer får uavbrutt oppmerksomhet. Her ligger det et stort ansvar på oss som er ledere i sektoren. Det er vi som må gå foran og stadig minne om hva som er greit og hva som er ugreit.

Mohn gjennomgikk systemene for oppfølging av forskningsetikk ved UiS, som fra 2019 også omfatter et uavhengig vitenskapsombud. Han trakk også frem biblioteket:

– Vi har et universitetsbibliotek med stor kompetanse på feltet og som gjerne setter forskningsetikk på agendaen. De holder kurs i korrekt kildebruk og god henvisningspraksis. Biblioteket veileder i tillegg forskere i korrekt databehandling, bruk av publiseringskanaler og publiseringsetikk.

UiS har også et årlig forskningsetisk seminar med eksterne innledere og deltakere fra flere institusjoner, og de har diskutert blant annet medforfatterskap, plagiat og håndtering av data.

– Tanken er å holde oppmerksomhet og bevissthet rundt forskningsetiske problemstillinger og dilemmaer på et høyt nivå. Samtidig er seminarene en kilde til kompetansebygging.

– Ledere må legge lista

Avslutningsvis kom Mohn tilbake til lederskap.

– Som vi hørte innledningsvis, er det mye som tyder på at det er en sammenheng mellom forskningsetikk og kvaliteten på arbeidsmiljøet. Mandag denne uken hadde vi ledersamling der hovedtema var hvordan vi skal utvikle og holde ved lag et godt arbeidsmiljø. Det er ledere som må legge lista for hva som er greit og hva som ikke er greit.