Leserinnlegg: Også oppdragsforskning krever frihet
Kravet om forskernes frihet følger av vitenskapens sannferdighetsplikt. Oppdragsforskere er ikke unntatt sannferdighetsplikten, og kan følgelig heller ikke unntas de friheter som er nødvendige for å oppfylle plikten.
Av: Stig S. Gezelius, professor, Universitet i Sørøst-Norge og Klaus Mittenzwei, forsker, NIBIO.
NIBIOs forskningsdirektør, Per Stålnacke, kommenterer 30. april to oppslag i Forskningsetikk. Det ene oppslaget omhandler vårt kapittel «Forskerens frihet når interesser vil styre» i boka Interessekonflikter i forskning (2019). Stålnacke etterlyser blant annet en diskusjon om oppdragsgivers rolle og ansvar. Oppdragsgivere er i den forbindelse gjerne offentlige myndigheter eller private aktører som bestiller et kunnskapsgrunnlag for en konkret og avgrenset problemstilling.
Diskusjonen som Stålnacke etterlyser, kan være både interessant og viktig, men rokker ikke ved forskernes rett og plikt til troskap mot sin faglige overbevisning.
Stålnacke argumenterer utfra et skille mellom forskning og utredning/konsulentoppdrag. Argumentasjonen i kapitlet vårt bygger på premisset om vitenskapelig sannferdighetsplikt. Det ville fortone seg underlig om ikke denne sannferdighetsplikten skulle gjelde også for instituttenes utrednings- og oppdragsvirksomhet.
Sannferdighetsplikten innebærer at forskere ikke kan ytre seg i strid med egen faglig overbevisning, og følgelig ikke kan ytre seg etter instruks fra andre. Da følger det, ifølge vår argumentasjon, at forskere ikke kan ytre seg på vegne av andre enn seg selv. Dette utelukker etter vår oppfatning at forskere kan uttale seg på vegne av institusjoner.
Siden institusjoner ikke er selvstendig tenkende bevisstheter, kan institusjoner ikke fatte standpunkter etter vitenskapelige sannferdighetskriterier. Faglig overbevisning kan ikke vedtas. Idéen om at forskningsinstitusjoner skal ha faglige standpunkter, savner derfor rasjonelt grunnlag.
Stålnacke etterlyser at debatten tar hensyn til institusjonenes rettslige forpliktelser, og han fremhever oppdragsgivers behov for at institusjonen stiller seg bak kunnskapen. Dette er spørsmål som drøftes inngående i vårt bokkapittel. Vi konkluderer med at verken institusjonens rettslige forpliktelser eller oppdragsgivers forventninger gir holdbare argumenter for innskrenkning av forskernes ytringsfrihet og forfatteransvar.
Riktignok har institusjonen juridisk ansvar for å levere i henhold til kontrakt, og institusjonen har likeledes ansvar for utarbeidelse og oppfølging av retningslinjer angående for eksempel kvalitetssikring. Men bare tenkende individer kan ha oppfatninger om kunnskapens gyldighet. Følgelig må ansvaret for det faglige budskapet ligge hos forfatterne. Forfatteransvar utelukker selvsagt ikke at institusjonens samlede kompetanse utnyttes i oppdragsforskning, for eksempel gjennom bruk av fagfeller – så lenge alle medforfattere står inne for det faglige innholdet.
Kilder:
Gezelius, Stig S. og Klaus Mittenzwei. 2019. Forskerens frihet når interesser vil styre. S. 45-68 i Helene Ingierd et al. (red). Interessekonflikter i forskning. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. https://press.nordicopenaccess.no/index.php/noasp/catalog/book/63
Rønning, Asle O. 2020. – Instituttforskernes frihet bør styrkes, Forskningsetikk nr. 1 2020.
Stålnacke, Per. 2020. Oppdragsforskning og forskerens frihet, leserinnlegg