Rekordoppslutning om Forskningsetisk forum 2018

– Internasjonalt forskningssamarbeid åpner nye muligheter for utvikling av kunnskap, men bringer også med seg nye forskningsetiske utfordringer, påpekte programansvarlig Helene Ingierd i De nasjonale forskningsetiske komiteene, da hun introduserte dagens første innledere.

Første punkt på agendaen var personvernforordningen som trer i kraft neste år. Jussprofessor Dag Wiese Schartum ved UiO påpekte at forordningen inneholder mange vurderingspregete bestemmelser. - Mange bestemmelser i forordningen vil forbli uavklarte frem til det foreligger autoritative avgjørelser. Forordningen gjelder forskning, men det er gjort en del unntak for vitenskapelig forskning.

– Dette forutsetter at det etableres egne rutiner for det som unntas. Noen unntak fremgår direkte av forordningen, andre unntak skal eller kan fastsettes i nasjonal rett, sa Wiese Shartum.

Meldeplikten avvikles

Avdelingsdirektør Vigdis Kvalheim i NSD forklarte at formålet med forordningen blant annet er å gjøre det lettere å dele data på tvers av landegrenser – et gode for internasjonale forskersamarbeid. Hun stilte samtidig et betimelig spørsmål:

– Vil det bli harmoniserte vilkår når forskningsunntak skal fastsettes i nasjonal rett?

Fra mai neste år avvikles meldeplikten. Forordningen legger ikke opp til at behandling av personopplysninger skal forhåndsgodkjennes. I stedet baseres systemet på etterkontroll. Institusjonene får et større ansvar for internkontroll, og alle skal ha et personvernombud. En mulighet blir da å inngå avtale med NSD om å fylle denne rollen.

Etterspør etikk

Elisabeth Staksrud, førsteamanuensis ved UiO og nestleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH), etterspurte etikken i forordningen.
– Det etiske aspektet forsvinner i diskusjonen om personvernregelverket.

Hun mener det ikke er nok å sikre personvernet for å sikre tillit til forskning.
– Den etiske refleksjonen slutter ofte etter innhenting av samtykke. De forskningsetiske komiteene må fortsette å sette fokus på at forskningsetikk er mye mer enn innhenting av samtykke.

  Temaet ble fulgt opp under debatten, og et av innspillene her var at det er institusjonene som må ta inn over seg det etiske ansvaret, som ansvarlige for blant annet opplæring i personvern, publisering og bruk av personopplysninger.

I tillegg må forskere selv ta regien og bake personvern inn i de større etiske vurderingene.

Retningslinjer for globalt samarbeid

I andre del av forumet, var temaet globalt samarbeid. Forskningsdirektør ved UiT Pål Vegard Storeheier snakket om hvordan universitetet har utarbeidet egne retningslinjer for samarbeid med eksterne aktører.

Det hele begynte da universitetet ble kontaktet av verdens femte største våpenprodusent, Northrop Grumman. De ønsket et samarbeid om systemer for å sikre cruisetrafikk nord for Canada.
– Denne trafikken går så langt ut, at redningshelikoptre ikke kan settes inn hvis cruiseskipet for eksempel går på et isflak. Man er prisgitt andre skip som tilfeldigvis er i nærheten, forklarte Storeheier, og viste til at problematikken var meget relevant for miljøer ved universitetet. Prosjektet passet også meget godt med UiTs strategi for sikre operasjoner i nordområdene.

Men Northrop Grumman produserer også atomvåpen, og selskapet står på Statens Pensjonsfond Utlands (Oljefondets) liste over selskaper de ikke investerer i. Forespørselen havnet i UiTs styre, og de sa nei. Samtidig innså de behovet for retningslinjer for slike samarbeid.

Retningslinjene lener seg på Oljefondets liste, men denne er heller ikke direkte overførbar, understreket Storeheier.
– Samarbeid er avgrenset til bestemte områder, mens investering støtter hele virksomheten.

Dessuten er vurderingene ferskvare, og de er basert på tilgang til informasjon.
– Vi vet ikke hva som skjer med et samarbeidende selskap i Malaysia i morgen. Om de blir involvert i en korrupsjonssak, vil de neppe være interessert i å gå ut med den informasjonen med en gang.

UiT har tatt inn en gjensidig varslingsplikt i samarbeidsavtalene, for å sikre seg mot mangel på informasjon. Samtidig stiller universitetet også krav til at resultater skal kunne publiseres innen en viss tid, og de skal ha eierskap til resultatene. 

Gjennom høringsrunde og åpne møter, har de kommet til at det bør være mulig å inngå samarbeid med deler av et selskap, selv om dette har andre grener som driver med virksomhet de ikke ønsker samarbeid om.
– All kunnskap kan misbrukes. Einstein tenkte neppe at hans teorier skulle føre til at atombombene kunne sprenges i august 1945.

Men Storeheier er åpen om at retningslinjene på ingen måte er hugget i stein.
– De er en 1.0-versjon, og må revideres etter hvert som UiT får mer erfaring. UiT ser gjerne at andre institusjoner utvikler tilsvarende retningslinjer slik at man opparbeider seg et større erfaringsgrunnlag.

Foreslår samtykke som prosess

Storeheier og UiT har jobbet på makronivå med overordnete retningslinjer for globalt samarbeid. Marit Hovland Moan i Regional Etisk Komité Midt-Norge (REK Midt) fortalte om prosjektet hun jobber med – under samme tema, men snarere på mikronivå. En arbeidsgruppe nedsatt av REK og Nasjonal forskningsetisk komité for medisin og helsefag (NEM) er i ferd med å utarbeide retningslinjer for forskning i lavinntektsland.
– Utgangpunktet vårt er: Hvordan respektere konteksten deltakerne befinner seg i, samtidig som man ivaretar grunnleggende etiske prinsipper? Fortalte Moan.

En utfordring er å omsette forskningsetiske prinsipper til praksis i slike samarbeid.
– Retningslinjene skal forsøke seg på en juridisk avklaring av fremleggingsplikten. Vi ønsker også å peke på etiske fallgruver. Samtidig skal de fungere som sjekkliste.

Ambisjonen er, ifølge Moan, at retningslinjene skal oppleves som nyttige av både forskere og forvaltning, ulikt mer generelle retningslinjer, som CIOMS, UNESCO og Helsinkideklarasjoner.
– De gir lite veiledning til bruk i praksis. For eksempel har de ofte en formalistisk tilnærming til samtykke som ikke passer i alle kontekster. En alternativ forståelse kan være samtykke som en prosess i dialog med deltakerne, ikke som en engangshendelse. Dette er jo først og fremst et moralsk anliggende, ikke juridisk.

Moan påpekte at en slik prosess er mer krevende for forskere enn å uforme et informasjonsskriv, men det kan være helt nødvendig i land der analfabetisme for eksempel er svært utbredt.
– Målet for en slik prosess vil være å sette deltagere i stand til å fatte en informert avgjørelse av hva som er i vedkommendes beste interesse.

Må definere forskningsintegritet

Neste punkt på programmet handlet om de som finansierer forskning, og hvordan de kan ivareta forskningens integritet.

Tony Peatfield, bedriftsansvarlig direktør i Medical Research Council UK, fortalte om hvordan Science Europe har jobbet på dette feltet.
– Science Europe er en sammenslutning av forskningsorganisasjoner i Europa, som blant annet jobber for deling av god praksis.

Peatfield har selv sittet i en arbeidsgruppe som har kartlagt etablert praksis i Europa på oppdrag fra Science Europe. Resultatet er blant annet en rapport med råd til forskningsfinansiører om hvordan de kan ta ansvar for integritet i forskning.

Det første rådet, er at de som finansierer og utfører forskning bør ha en klar beskrivelse av hva de legger i begrepet forskningsintegritet.
– Begrepet er vanskelig å definere, og det er ulike forståelser av det rundt i Europa.

Retningslinjene råder ellers til å ha en policy for forskningsintegritet som skal fremme god vitenskapelig praksis, og å gjøre denne policyen kjent, blant annet gjennom opplæring.

Rutiner for håndtering av uredelighet er også et tema i rapporten. Her rådes det også til å ha en nedskrevet policy, som beskriver hva uredelighet her innebærer og som også inkluderer mulige sanksjoner i saker som konkluderer med vitenskapelig uredelighet.

Videre gir rapporten klare råd for samarbeid og mobilitet. Det heter blant annet: 

«De som finansierer og regulerer forskning bør gjøre det eksplisitt i sin policy og rådgivning om forskningsintegritet at beskyldninger om uredelighet vil forfølges selv om en person flytter fra en institusjon til en annen.»

– Må virke i praksis

Også direktøren for det norske Forskningsrådet, John Arne Røttingen, snakket om viktigheten av systemer.
– Men de må også virke i praksis, påpekte han.

Røttingen viste til at Forskningsrådet har en rekke ulike roller, det initierer, finansierer, er samarbeidspartner og samfunnsaktør.
– Vi innarbeider forskningsetiske perspektiver i arbeidet vårt i samarbeid med De nasjonale forskningsetiske komiteene, sa Røttingen.

Da han påpekte at vi trenger en nasjonal arena for utveksling av erfaringer på dette feltet, fikk han kontant svar fra salen.
– Dette er den arenaen!