NOU 2022: 2 Akademisk ytringsfrihet

De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) takker for muligheten til å gi innspill til Kunnskapsdepartementets (KD) høring om NOU 2022: 3 Akademisk ytringsfrihet.

FEK består av tre nasjonale forskningsetiske komiteer, henholdsvis Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM), Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) og Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). I tillegg kommer Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning (Granskingsutvalget) og Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget). Alle komiteer og utvalg er kollegiale organer bestående primært av forskere. Sekretariatet i FEK gir administrativ og faglig støtte til komiteene og utvalgene. Gjennom  forebyggende arbeid og rådgiving, og gjennom gransking av saker om mulig uredelighet i forskning, skal FEK bidra til at forskning skjer i samsvar med anerkjente forskningsetiske normer og at samfunnet har tillit til forskning. Alle komiteer og utvalg i FEK, samt sekretariatet, stiller seg bak dette innspillet.

Innledning

FEK er positive til mange av forslagene til endring i universitets- og høgskoleloven (uh-loven), spesielt betoningen av forbindelsen mellom forskningsetikk og akademisk frihet: «Forskningsetikken kan også sies å være en forutsetning for akademisk frihet, ved at forskningsetikken uttrykker plikter som muliggjør den akademiske friheten.» (NOU 2022: 2, 6.3.3)

FEK vil ellers trekke frem følgende hovedpunkter i dette innspillet:

• Beskyttelsen av innholdet i formidling må ivareta en bred forståelse av formidling.
• Det er nødvendig med en bredere drøfting av akademisk frihet, for eksempel i en ny langtidsplan for forskning.
• Det er viktig å fremheve forskerfellesskapets ansvar for å sikre akademisk frihet og forskningsetikk.
• Det er hensiktsmessig å skille mellom vitenskapelig frihet, akademisk frihet og ytringsfrihet.
• Det er viktig å understreke institusjonenes ansvar for opplæring.
• Spørsmålet om grunnlovfesting bør utredes nærmere.
• Akademisk frihet og forskningsetikk bør være del av utviklingsavtaler og
  styringsdialog.
• En positiv ansvarliggjøring av andre aktører i forskningssystemet er avgjørende for å sikre tillit og tillitsverdighet i forskning.

FEKs vurdering av forslaget om en formidlingsindikator er, i tråd med anmodning fra KD, drøftet i FEKs høringsinnspill til ekspertutvalget om finansiering av universitet og høgskoler.

Til kapittel 3. Akademisk ytringsfrihet – tolkning, avgrensning og begrunnelse

FEK er kritisk til begrepet akademisk ytringsfrihet, fordi det visker ut viktige forskjeller mellom akademisk frihet og ytringsfrihet, slik det fremgår av FEKs tidligere innspill. Ekspertgruppen har av mer pragmatiske hensyn valgt å fastholde begrepet som en «funksjonell delstørrelse», men en rekke analytiske og prinsipielle spørsmål blir dermed utelatt. Noen av FEKs opprinnelige forslag gjentas derfor i dette nye innspillet.

Forskningsformidling

FEK mener at beskyttelsen av innholdet i formidling må ivareta en bred forståelse av formidling. FEK foreslo å knytte debatten om akademisk frihet til forskningsformidling og er derfor positive til forslaget om ny bokstav c) som beskytter innholdet i formidlingen.

FEK mener det er viktig å fastholde en bred definisjon av forskningsformidling, som noe annet enn forskningskommunikasjon, knyttet til forskernes forpliktelse og akademias demokratiske samfunnsoppdrag i bred forstand, slik også utredningen legger til grunn:

• «Formidling er ikke bare enveis, den kan også være flerveis og kommuniserende.» (s. 7)
• «Formidling kan være forskerrettet, undervisningsrettet, brukerrettet og allmennrettet.» (s. 23)
• «Den akademiske ytringsfriheten omfatter også formidling om eget fagfelt i bred forstand, om andres funn og forsking som man har særlig innsikt i på grunn av sin akademiske erfaring eller trening, og om de institusjonelle rammene for det akademiske virket.» (s. 24, jf. s. 64)
• «Denne flerveisformidlingen er helt sentral for å bidra til sannhetssøken, opplysning og kunnskapsutvikling.» (s. 24)
• «Formidling er ikke et oppdrag man fritt kan velge bort, det er et ansvar i hele sektoren.» (s. 57)

Det vises i denne sammenheng til den nye utgaven av NESHs  Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora (2021), spesielt del E) Forskningsformidling, som legger til grunn en tilsvarende bred definisjon og som utdyper ulike forskningsetiske forpliktelser ved formidling og deltakelse i samfunnsdebatten.

Akademisk frihet

FEK mener det er nødvendig med en bredere drøfting av akademisk frihet, for eksempel i arbeidet med ny langtidsplan for forskning.

Ekspertgruppens mandat var spesielt knyttet til de ansattes akademiske ytringsfrihet. Dermed havner andre spørsmål knyttet til akademisk frihet i bakgrunnen, til tross for at gruppa også skulle «beskrive trusler mot akademisk frihet, blant annet med utgangspunkt i internasjonale utviklingstrekk.» (NOU 2020: 3, 2.1) FEK viser i denne sammenheng til den bredere analysen til Aune utvalget, som blant annet trekker frem utfordringer knyttet til samarbeid og kontrakter med ulike finansiører, partnere og brukere, som kan bidra til å sette både akademisk frihet og forskningsetikk under press (NOU 2020: 3, 15.3.8). FEK ber KD påse at også denne bredere drøftingen av akademisk frihet blir tatt med i arbeidet med ny langtidsplan for forskning.

Drøftingen til Aune-utvalget er imidlertid også begrensende, fordi akademisk frihet blir redusert til et spørsmål om valg av metode: «Retten til selv å velge metode for forskning er kjernen i den akademiske friheten på individnivå.» (NOU 2020: 3, 15.2) Her hadde Underdal-utvalget en mye bredere tilnærming i tråd med internasjonal faglitteratur og policy: «Kjernen i denne friheten kan beskrives som fravær og vern mot overstyring eller sanksjoner som truer forskerens vitenskapelige integritet, det vil si hindrer henne i å følge eller gi uttrykk for egne faglige vurderinger.» (NOU 2006: 19, 2.3.2) Akademisk frihet handler altså om mye mer enn valg av metode: Alle forskningsaktører må beskytte forskernes uavhengighet mot press og styring.

Forskerens vitenskapelige integritet forutsetter sikkerhet, stillingsvern og fravær av sanksjoner. Forskere skal ha individuell frihet og reell uavhengighet i tråd med forskningsetiske normer og god vitenskapelig praksis. Forskeren skal være fri til å stille spørsmål ved autoriteter og saksforhold, til å kritisere og å bli kritisert, til å definere tema og problemstilling, til å velge både metode og materiale, og til å legge frem resultater og resonnementer offentlig.

Til kapittel 4. Akademisk ytringsfrihet i det internasjonale bildet

FEK forslo opprinnelig å skille mellom vitenskapens frihet, akademisk frihet og ytringsfrihet. Begrepene henger tett sammen, men er også vesensforskjellige. En grundigere drøfting får frem viktige nyanser, samtidig som mer presis begrepsbruk i større grad vil harmonere med det internasjonale bildet. Hovedpoenget er at vitenskapens frihet, i likhet med forskningsetikk, i hovedsak forvaltes kollektivt i forskerfellesskapet, mellom individ og institusjon.

Forskerfellesskapet

FEK mener det er viktig å fremheve forskerfellesskapets ansvar for å sikre både akademisk frihet og forskningsetikk.

Ansvaret for både akademisk frihet og forskningsetikk knyttes ofte til henholdsvis forskere og forskningsinstitusjoner, slik det for eksempel fremgår av den norske forskningsetikkloven (§§ 4, 5). Samtidig er det avgjørende at både friheten og etikken er forvaltet i forskerfellesskapet. FEK har derfor tidligere påpekt at «et aspekt som mangler både i gjeldende ordlyd og i forslag fra uh-lovutvalget, er den kollegiale selvreguleringen innenfor det institusjonelle nivået.» (NOU 2022: 3, 5.1.2)

Forskerfellesskapet etablerer et tredje nivå mellom den enkelte forskeren og forskningsinstitusjonen, tilsvarende den konstitusjonelle tredelingen mellom individ, stat og det sivile samfunn, forklarer Heine Andersen i boka Forskningsfrihed. Idealer og virkelighed fra 2007 (s. 48-49). Samtidig er forskerfellesskapet internasjonalt og omfatter ulike disipliner og fagmiljøer, som går på tvers av institusjoner og landegrenser. Disse har egne metoder og normer for å sikre vitenskapelig kvalitet og uavhengighet fra særinteresser. Forankringen i forskerfellesskapet er viktig for å sikre faglig autonomi og tillitsverdighet, men også for å legge til rette for nye former for ansvarliggjøring ved institusjonene.

FEK vil i denne forbindelse fremheve det pågående arbeidet med en ny «Veileder om institusjonenes ansvar for å behandle forskningsetiske spørsmål, forskningsetiske saker og uredelighetssaker», som nettopp legger til grunn at mange forskningsetiske spørsmål best kan løses gjennom dialog og ansvarliggjøring i forskerfellesskapet. Veilederen skal ferdigstilles i løpet av 2022.

Det er viktig legge til rette for internasjonalt samarbeid, spesielt i en tid hvor forskning i mange land er under press og forskere er på flukt. Eksportkontroll, krig og terrorisme kan også begrense forskernes mulighet til å samarbeide på tvers av landegrenser. Også her er det viktig å huske at forskerfelleskapet har internasjonale forgreninger uavhengig av statlige myndigheter. Så når samarbeid med for eksempel Russland blir suspendert, er det ikke tilstrekkelig å bare beskytte individuelt forsker-til-forsker samarbeid. Samarbeid gjennom forskerfellesskapets internasjonale og uavhengige organisasjoner, for eksempel vitenskapelige tidsskrift og foreninger, bør også beskyttes. FEK viser i denne sammenheng til sitt tidligere høringssvar til Underdalutvalget (NOU 2006: 19): «Forskningsetiske komiteer mener at det kan være hensiktsmessig å utvide presiseringen av den individuelle akademiske friheten slik at den også omfatter forskerens frihet til å samarbeide med nasjonale og internasjonale forskningsmiljøer og enkeltforskere».

Vitenskapelig frihet

FEK mener det er behov for å skille mellom vitenskapelig frihet, akademisk frihet og ytringsfrihet.

Begrepet «vitenskapelig frihet» er viktig for å presisere at forskernes frihet har to ulike kilder, henholdsvis den nasjonale loven og den internasjonale vitenskapelige kulturen (jf. Egil Kallerud (2006). Akademisk frihet: en oversikt over spørsmål drøftet i internasjonal litteratur. NIFU STEP arbeidsnotat 18/2006), s. 9; Fredrik W. Thue mfl. (2022). Et ytringsklima under press? Akademisk frihet og ytringsfrihet i en brytningstid. SPS-rapport, kap. 2).

Forskerfellesskapet er forpliktet på vitenskapens integritet i en bredere institusjonell og internasjonal sammenheng enn det som fremgår av norsk lovverk, knyttet til internasjonale fagfeller og vitenskapelige disipliner. FEK har derfor tidligere argumentert for å skille mellom akademisk frihet (på individuelt og institusjonelt nivå) og vitenskapelig frihet (knyttet til det internasjonale forskerfellesskapet): Historisk sett har de ulikt opphav, på henholdsvis 1200-tallet og 1600-tallet, og konstitusjonelt sett forvalter de frihet på forskjellig vis, henholdsvis innenfor institusjonen og i relasjon til samfunnet.

Disse nyansene forsvinner når akademisk frihet blir avledet av den generelle ytringsfriheten. Den vitenskapelige tenkemåte er en forutsetning og begrunnelse for den generelle ytringsfriheten, knyttet til sannhetsprinsippet og forestillingen om den feilbarlige fornuft, slik det ble formulert av Francis Sejersted og Ytringsfrihetskommisjonen (1996-1999): «Sannhetsargumentet, slik det her er skissert, har vist seg å være det kanskje mest robuste argument for ytringsfrihet.» (NOU 1999: 27, kapittel 2.2. Ytringsfrihetens begrunnelser; jf. Johan Giertsen, «Akademiske rettigheter i internasjonalt lys», i NOU 2006: 19, vedlegg 3). Kommisjonens argument, om at «moderne ytringsfrihet har sitt utgangspunkt i den vitenskapelige ide om at sannhet kan nås gjennom en dialektisk prosess», blir også drøftet i den første delrapporten fra Senter for profesjonsstudier ved OsloMet, Et ytringsklima under press?: «Mens ytringsfrihet er noe som tilkommer oss alle som borgere, gjelder akademisk frihet innenfor vitenskapen og forskerfelleskapet.» (Thue mfl 2022, s. 17-18).

FEK gjentar derfor at det er hensiktsmessig å skille mer grunnleggende og analytisk mellom henholdsvis vitenskapelig frihet, akademisk frihet og ytringsfrihet. Det kan knytte an til følgende internasjonale ansatser, som bør videreutvikles i resten av i utredningen:

FNs verdenserklæring om menneskerettigheter har en egen artikkel om ytringsfrihet (art. 19), men legger også til grunn at enhver «har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige fremgang og dens goder.» (art. 27 (1)). Vitenskapelig frihet er også sentralt i UNESCOs Recommendation concerning the Status of Higher-Education Teaching Personnel (1997) og Recommendations on Science and Scientific Researchers (2017). Vitenskapelig frihet og fri tilgang til vitenskapens resultater har følgelig et selvstendig krav på beskyttelse. Dette bør i større grad fremgå av drøftingen i utredningen med henvisning til FN og UNESCO. (NOU 2022: 2, 4.4)

The Bonn Declaration on Freedom of Scientific Research (2000) handler om vitenskapelig frihet og betydningen for en demokratisk samfunnsutvikling, blant annet med utgangspunkt i FNs erklæring om menneskerettigheter. Styresmakter har et felles ansvar for å beskytte vitenskapens frihet, blant annet i lovverk og i akademiske institusjoner. Disse har igjen ansvar for å sikre forskningens kvalitet og tillitsverdighet: «Trust in science is key for an inclusive, open and democratic society.» Dette er nært knyttet til arbeidet med forskningsetikk og forskningsintegritet:

We understand that the exercise of scientific freedom is necessarily linked to a professional system of responsible self-regulation of academic and research institutions. We encourage and support high standards of good scientific practice, guidelines and advisory structures for safeguarding integrity, responsible research and ethical boundaries, including transparent, fair and excellence-based procedures for academic advancement and the competitive allocation of funding. This includes creating incentive and reward systems that promote independence, integrity and transparency of research, as well as implementing support and guidance for the professional development of researchers. (Bonn Declaration on Freedom of Scientific Research, s. 3)

Norge har allerede tilsluttet seg Bonn-erklæringen om vitenskapelig frihet. FEK mener at Kunnskapsdepartementet bør drøfte nærmere den internasjonale debatten om sammenhengen mellom forskerfellesskapet, forskningsetikk og vitenskapelig frihet: Institusjonene må sikre både kvalitet og forsvarlighet, basert på både vitenskapelige og etiske normer.

Mer konkret kan det knyttes til selve utkastet til ny lov, slik FEK opprinnelig skisserte. Flere av punktene i uh-lovens § 1-5 som skal fremme og verne akademisk frihet, har som vilkår at friheten er begrenset av «de rammer som er fastsatt i eller i medhold av lov» (punkt 2), «de rammer som institusjonen fastsetter eller som følger av lov eller i medhold av lov» (punkt 5) eller «de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale.» (punkt 6). FEK har bred erfaring med at disse unntakene kan være svært omfattende og bidra til å sette forskningens integritet under press.

FEK mener det bør fremgår klart, med henvisning til § 1-5 (punkt 1), at slike avtaler eller rammer som institusjonene fastsetter, ikke kan stå i strid med anerkjente vitenskapelige og etiske prinsipper. FEK viser i denne sammenheng til forskningsetikkloven § 1: «Loven skal bidra til at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer.» Institusjonenes autonomi og legitime styringsbehov er følgelig begrenset av ansvaret for å fremme fri og forsvarlig forskning i tråd med normer for god vitenskapelig praksis, slik også Underdal-utvalget la til grunn: «Rettighetene i henhold til lovforslaget kan ikke fraskrives i individuelle eller kollektive arbeidsavtaler.» (NOU 2006: 19, 6.1)

Til kapittel 7 Tiltak

7.2.2 Endringer i universitets- og høyskoleloven

FEK mener det er viktig å understreke institusjonenes ansvar og bistår gjerne i arbeidet med opplæring FEK er positive til mange de foreslåtte endringene i uh-loven og vil spesielt fremheve følgende momenter, som gjenspeiler tidligere innspill fra FEK:

• Prinsipiell drøfting av forbindelsen mellom akademisk ytringsfrihet og formidling.
• Endring av tittel til § 1-5 Akademisk frihet og ansvar.
• Endring i (1) til også å omfatte «de som utøver denne».
• Nytt punkt (3) om at institusjonene «skal sikre at ansatte og studenter får tilstrekkelig opplæring i og forutsetninger for utøvelse av akademisk frihet, herunder akademisk ytringsfrihet.»
• Ny bokstav (4) c) innholdet i formidlingen.
• Presisering i punkt (7) om at formidling er både en rett og et faglig ansvar.
• Tydeliggjøring av det institusjonelle ansvaret også for studenter.

FEK mener det er spesielt viktig å tydeliggjøre institusjonenes ansvar. Debatten i Khrono og Morgenbladet om personvern og forskningsetikk viser, slik utvalget påpeker, «at det er noe manglende kunnskap i forskningsmiljøer om regelverket, og ikke minst om hvem som har ansvaret for ulike vurderinger og beslutninger.» (NOU 2022: 3, s. 67) FEK skal bidra med råd og ressurser innen forskningsetikk, men det er også nødvendig med bedre systemforståelse og tilsvarende opplæring i akademisk frihet. FEK støtter derfor forslaget om å knytte institusjonenes ansvar til opplæring:

«Dette må inngå i opplæringen som ansatte skal ha i forskningsetikk (etter forskningsetikkloven) og i akademisk frihet, jf. utvalgets forslag i kapittel 7.2.2.» (NOU 2022: 2, 6.3.3)

7.2.3 Vurdering av Grunnloven og andre regelverk

FEK mener at spørsmålet om grunnlovfesting bør utredes nærmere.

FEK foreslo opprinnelig at akademisk frihet bør tas inn i Grunnloven, gjerne i en bestemmelse som også omfatter kunstens og vitenskapens frihet. FEK viste i denne sammenheng til både Bonn-deklarasjonen og den tyske grunnlovsbestemmelsen.

Utvalget vil av forskjellige grunner ikke foreslå noen endring i Grunnloven, men har heller ikke gitt en overbevisende begrunnelse for hvorfor ikke akademisk frihet generelt bør grunnlovsfestes. På den ene siden, hevder utvalget, blir det for omfattende å vurdere grunnlovfesting av akademisk frihet opp mot andre områder som kunstfeltet, politikken eller journalistikken. På den andre siden, forklarer utvalget, vil ikke en spesifisering av akademisk frihet i Grunnloven bidra til å styrke den eller gjøre den mer absolutt. (NOU 2022: 2, s. 88) Premisset er at utvalget anser den akademiske ytringsfriheten for å være en del av den klassiske ytringsfriheten. (Jf. Vidar Strømme (2020). Ytringsfrihet i akademia. ISF-rapport 2020, s. 14).

Denne juridiske analysen tar ikke høyde for at vitenskapens frihet historisk sett er noe annet enn akademisk frihet og samtidig en begrunnelse for den generelle ytringsfriheten, jf. drøftingen over av vitenskapelig frihet og sannhetsprinsippet. Analysen forutsetter også at formålet med forslaget om grunnlovfesting angivelig er å verne akademiske ytringer. Argumentasjonen til FEK hadde imidlertid også et annet utgangspunkt, knyttet til ytringsfrihetens begrunnelse i autonomiprinsippet og demokratiprinsippet. Åpenhet og kritikk er noe av det viktigste ved demokratiet, knyttet til informasjonsfriheten, den offentlige meningsutveksling og offentligheten som kontroll. Nettopp derfor er forskningsformidling og akademisk ytringsfrihet avgjørende, ikke bare for forskerne, men også for resten av samfunnet. En grunnlovfesting kan bidra til å tydeliggjøre at akademisk frihet ikke bare er en særrettighet for forskere, men en grunnleggende verdi i et liberalt demokrati. Det kan bidra til å sikre frihet i forskning også utenfor uh-sektoren. Og det kan fremheve at også andre aktører i forskningssystemet og samfunnet har medansvar for å sikre den akademiske friheten.

7.3.1 Formidling som element i utviklingsavtaler

FEK mener at akademisk frihet og forskningsetikk bør være del av utviklingsavtaler og styringsdialog.

FEK støtter forslaget om å forbedre styringssystemet og dialogen mellom institusjonen og departementet. Ekspertgruppen påpeker for eksempel at det er en diskrepans mellom samfunnsoppdraget i lovverket og systemet for mål- og resultatstyring: «Formidlingsoppdraget er i mindre grad fanget opp av styringsparametere» (NOU 2022: 2, 5.2.1). FEK støtter derfor forslaget om at utviklingsavtalene i større grad bør fremheve institusjonenes ansvar for å sikre akademisk frihet.

FEK vil tilføye at det samme kan sies om forskningsetikk: Mål- og resultatstyringssystemet legger vekt på at forskningen skal ha høy kvalitet og være solid, men det kunne med fordel også vært vektlagt at forskningen også skal skje «i henhold til anerkjente forskningsetiske normer.» (forskningsetikkloven § 1). Både tildelingsbrev og utviklingsavtaler bør fremheve institusjonenes ansvar for å sikre både vitenskapelig kvalitet og etisk forsvarlighet.

I denne sammenheng viser FEK til at arbeidet med stillingsstruktur og karriereveier (NOR-CAM) har kommet lengre i utviklingen av ansvarlige indikatorer og systemer, blant annet med henvisning til DORA-erklæringen, The Leiden Manifesto og «The Hong Kong Principles for assessing researchers: Fostering research integrity.» FEK bistår gjerne i utviklingen av styringssystemer som i større grad ivaretar ansvaret for både akademisk frihet og forskningsetikk.

7.6 Råd til myndighetene

FEK mener en positiv ansvarliggjøring av andre aktører i forskningssystemet er avgjørende for å sikre tillit og tillitsverdighet i forskning.

FEK vil avslutningsvis drøfte noen nye momenter som ikke var med i det opprinnelige innspillet, og som heller ikke er nærmere drøftet i utredningen. FEK viser i denne sammenheng til den andre delrapporten fra Senter for profesjonsstudier ved OsloMet, som ble utarbeidet på oppdrag fra utvalget og publisert i mars 2022, men som ikke har vært en del av kunnskapsgrunnlaget for utredningen. Delrapporten Integrasjon og integritet: Tillit til forskning i et kunnskapssamfunn inneholder en viktig drøfting av tillit og tillitsverdighet i forskning, og den fremhever spesielt hvordan endringer i organisering og finansiering av forskning påvirker vilkårene for integritet og uavhengighet.

FEK vil fremheve delen om «Forskningsetikk i ansvarliggjøringens tid». Her legges det til grunn at forskningsetikken må endre seg i møte med nye krav om «brukermedvirkning» og «samfunnsbidrag». De nasjonale forskningsetiske komiteene har ansvar for å utarbeide oppdaterte relevante retningslinjer. Slike spørsmål har vært grundig drøftet i revisjonen av NESH nye Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora, hvor spesielt del D) Oppdragsgivere, finansiører og samarbeidspartene er revidert og utvidet for å  møte disse utfordringene. NENT er nå i gang med revisjon av sine retningslinjer, hvor også disse utfordringene vil bli adressert.

FEK vil også fremheve drøftingen av ansvarliggjøring. Rapporten skisserer tre strategier for å møte kryssende forventninger: Omdømme-, autonomi- og integreringsperspektivet. Analysen legger til grunn at de to første kommer til kort og at utfordringen er å balansere integrering og integritet. Dette integreringsperspektivet er også todelt: Forskerne og  forskningsinstitusjonene må ivareta sitt ansvar, men – og dette er det sentrale – ansvarliggjøringen må også rettes mot andre aktører i forskningssystemet: «God dømmekraft og etisk ryggrad på forskersiden må komplementeres av en helhetsforståelse på styringssiden, slik at forskningens integritet støttes og ikke utfordres.» (s. 87) Derfor er det viktig å løfte blikket fra forskerne og forskningsinstitusjonene til andre aktører i forskningssystemet: «Det handler snarere om å institusjonalisere  mekanismene på et vis som respekterer forskningens integritet og uavhengighet.» (samme sted, s. 89) Løsningen er altså ikke mer kontroll, men at flere aktører blir ansvarliggjort for å sikre både akademisk frihet og forskningsetikk.

FEK mener en positiv ansvarliggjøring av andre aktører i forskningssystemet er avgjørende for å sikre tillit og tillitsverdighet i forskning. Det handler ikke bare om oppdragsgivere, samarbeidspartnere og finansiører, men også behovet for økt politisk oppmerksomhet rundt akademisk frihet generelt. Regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2018-2028 tar til orde for større åpenhet i forskning. Siden større åpenhet kan medføre større press på akademisk frihet, er det samtidig behov for større fokus på forskningsetikk og forskningsintegritet. (jf. Carlos Moedas (2015), «Open Innovation, Open Science, Open to the World».)