Veileder for forskningsinstitusjoners rapportering til Granskingsutvalget

Granskingsutvalget - Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning  

Granskingsutvalget er et faglig uavhengig organ som inngår i forvaltningsorganet De nasjonale forskningsetiske komiteene. Utvalget består av 8 medlemmer og 3 varamedlemmer, som samlet har bred forskningskompetanse fra ulike fagområder og virksomhetstyper. 

«Granskingsutvalget skal veilede forskningsinstitusjoner om behandling av saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer» jf. lov av 28. april 2017 nr. 23 om organisering av forskningsetisk arbeid (forskningsetikkloven) § 7 tredje ledd. Samtidig har Granskingsutvalget en etterprøvende rolle som innebærer at utvalget kan ta alle typer uredelighetssaker til behandling på eget initiativ, inkludert saker som har vært behandlet ved en forskningsinstitusjon jf forskningsetikkloven § 7 andre ledd andre punktum. Utvalget er videre klageinstans ved klager på en forskningsinstitusjons uttalelse om at en forsker har opptrådt vitenskapelig uredelig jf forskningsetikkloven § 7 andre ledd første punktum, og utvalget har også en rolle i å vurdere uredeligheten i saker som er påklaget til Kunnskapsdepartementet etter lov av 1. april 2005 nr 15 om universiteter og høyskoler § 4-13 første ledd jf forskningsetikklovens forarbeider Prop. 158 L (2015-2016) pkt. 13.4.5 s. 76 og som gjelder tvungen avslutning av doktorgradsutdanninger. Endelig har utvalget en rolle som mottaker av rapporter fra forskningsinstitusjoner om behandlingen av saker som gjelder mulige alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer jf. forskningsetikkloven § 6 fjerde ledd.  

Denne veilederen for forskningsinstitusjonenes rapporteringsplikt er utarbeidet av Granskingsutvalget, med nyttige innspill fra sektoren underveis i arbeidet. Denne veilederen gjelder kun hvordan saker skal rapporteres til Granskningsutvalget, ikke hvordan saker skal behandles på institusjonene. 

1. Om rapporteringsplikten 

Hovedregelen i forskningsetikkloven er at forskningsinstitusjonene skal behandle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer (uredelighetssaker). Forskningsinstitusjoner skal deretter rapportere saker om mulige alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer til Granskingsutvalget. Plikten til å rapportere til Granskingsutvalget er fastsatt i forskningsetikkloven § 6 fjerde ledd: «Forskningsinstitusjoner skal rapportere saker om mulige alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer til Granskingsutvalget.»  

Formålet med rapporteringsplikten er å samle kunnskap om behandlingen av saker på tvers av forskningssektoren. Granskingsutvalget vil bruke kunnskapen til å legge til rette for erfaringsutveksling og debatt, utarbeide veiledningsmateriell og veilede forskere og forskningsinstitusjoner ved behandling av enkeltsaker. På sikt skal rapporteringen og veiledningen bidra til at saker behandles likt på tvers av forskningssektoren. I tillegg gir institusjonenes rapportering kunnskap om saker som er aktuelle for Granskingsutvalget å gå inn i på eget initiativ. 

Det er bare virksomheter innenfor lovens definisjon av forskningsinstitusjon, jf. forskningsetikkloven § 5 første ledd, som skal rapportere til Granskingsutvalget: «Forskningsinstitusjoner er offentlige eller private institusjoner som har forskning som en av sine hovedoppgaver.» 

Universiteter, inkludert universitetsmuseene, offentlige og private høyskoler, forskningsinstitutter og sykehus er innenfor definisjonen. I tillegg gjelder loven for forvaltningsorganer som har forskning som en av sine hovedoppgaver, slik som SSB, Folkehelseinstituttet osv. Forvaltningsorganer som utfører forskning uten å ha det som hovedoppgave, faller utenfor. Det samme gjelder museer og offentlige og private virksomheter som utfører forskning som en mindre del av sin virksomhet. (Prop. 158 L (2015-2016) pkt. 12.4)

2. Veiledning til rapporteringsplikten 

2.1 Hva det skal rapporteres om 

Forskningsinstitusjonene skal rapportere om behandlingen av alle saker som gjelder mulige alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer er del av definisjonen av vitenskapelig uredelighet i forskningsetikkloven § 8 andre ledd: «Med vitenskapelig uredelighet menes forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning.» Typiske eksempler på mulig vitenskapelig uredelighet er listet i vedlegg 1.  

Dersom institusjonen etter behandling av saken allikevel konkluderer at det ikke har forekommet et brudd eller et alvorlig brudd, eller at bruddet ikke er begått forsettlig eller grovt uaktsomt vil rapporteringsplikten fortsatt gjelde. 

Rapporteringsplikten gjelder uavhengig av konklusjonen i saken. Dette gjelder også saker som behandles på et lavere nivå enn institusjonens redelighetsutvalg. 

2.2 På hvilket tidspunkt skal det rapporteres  

Det skal rapporteres når en sak om mulige alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer er ferdig behandlet ved institusjonen. I saker hvor det er konkludert med vitenskapelig uredelighet skal rapportering skje når klagefristen har gått ut. Saken skal rapporteres selv om den er under behandling av andre relevante instanser. 

2.3 Hvem er ansvarlig for rapporten 

Det er forskningsinstitusjonene som skal rapportere til Granskingsutvalget. Dette betyr at rapporten må være signert av den som har formell myndighet til å representere institusjonen i saker om vitenskapelig uredelighet. Eventuell delegering av fullmakt må omtales i rapporten til Granskingsutvalget. 

I saker som gjelder flere institusjoner der det er gjort en felles behandling kan det sendes en felles rapport. Det forutsettes at ledelsen ved alle de involverte institusjonene signerer rapporten. 

2.4 Hva skal rapporten inneholde 

Av rapporten som sendes til Granskingsutvalget må det fremgå hvilke brudd på anerkjente forskningsetiske normer som har vært behandlet av institusjonen. Institusjonen må redegjøre for: 

• Hvilke handlinger som utgjør grunnlaget for vurderingen 
• Hvilke forskningsetiske normer som er vurdert, og en begrunnelse for at disse normene er å regne som anerkjente forskningsetiske normer på fagfeltet. (En slik begrunnelse kan f.eks. være en referanse til relevante forskningsetiske retningslinjer. Anerkjente forskningsetiske normer kan være nasjonale eller internasjonale, skrevne eller uskrevne. Normer kan være felles for fagområder, eller det kan være egne normer eller variasjoner av normer på enkelte fagfelt eller i fagmiljøer. Institusjoner kan ha fastsatt egne forskningsetiske normer, forutsatt at normene ikke strider mot anerkjente internasjonale eller nasjonale normer.) 
• Vurderingen av det objektive vilkåret, inkludert vurdering av alvorlighetsgraden, og om det kan bevises at det objektive vilkåret er oppfylt. (Det subjektive vilkåret skal bare vurderes og bevises dersom det objektive vilkåret er oppfylt. Definisjonen av vitenskapelig uredelighet i forskningsetikkloven § 8 andre ledd inneholder to vilkår: et objektivt og et subjektivt vilkår. Det objektive vilkåret innebærer at det må kunne bevises at det er skjedd et alvorlig brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Bruddets alvorlighet må vurderes konkret. Momenter i vurderingen kan blant annet være konsekvenser av normbruddet, om det er én eller flere normer som er brutt og årsakene til bruddet. (Prop. 158 L (2015-2016) pkt. 5.2.2.3.) Det subjektive vilkåret (skyldkravet) innebærer at det alvorlige bruddet er utført forsettlig eller grovt uaktsomt.) 
• Informasjon om saksgangen. Det må synliggjøres at behandlingen har fulgt institusjonens retningslinjer, jf. forskningsetikkloven § 6 tredje ledd. 
• Informasjon om tiltak som er iverksatt eller skal iverksettes på grunnlag av saken. Dette gjelder tiltak mot enkeltpersoner og tiltak på organisasjonsnivå. Ved tiltak rettet mot enkeltpersoner er det bare tiltaket som skal nevnes, ikke navnet på personen det er rettet mot. Dersom det ikke planlegges tiltak fra institusjonens side, må dette begrunnes i rapporten til Granskingsutvalget. 
• Vurderingen om det foreligger systemfeil ved institusjonen. 
• Institusjonens uttalelse, jf. forskningsetikkloven § 8 første ledd, må omtales og legges ved.  

2.5 Navn og offentlighet 

Universiteter og høyskoler er underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven. Etter § 13 b nr. 2 er taushetsplikten ikke til hinder for at opplysningene kan brukes til blant annet oppfølging og kontroll. Granskningsutvalget må vite hvem som har behandlet saken, inklusive eksterne sakkyndige. Partene kan anonymiseres i rapporten til Granskingsutvalget. Anonymiseringen må likevel gjøres på en måte som gjør rapporten forståelig slik at Granskningsutvalget er i stand til å utøve den etterprøvende oppgaven som Granskingsutvalget har etter forskningsetikkloven § 7 andre ledd andre punktum. Det betyr at unike koder må benyttes for de anonymiserte partene i saken. Offentleglova gjelder for rapporter med vedlegg som oversendes Granskingsutvalget.  

Vedlegg 

1. Typiske eksempler på «andre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer»

Forskningsetikkloven § 8 andre ledd nevner falsifikasjon, fabrikasjon og plagiat (kjent som FFP), samt «andre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer». Forarbeidene lister følgende eksempler til sistnevnte gruppe: 

• Tilbakeholdelse, villedning om eller selektiv/skjult kassering av uønskede resultater 
• Ensidig eller forvridd tolkning av egne resultater og konklusjoner 
• Villedende bruk av statistiske metoder 
• Villedning eller fortielse om egen vitenskapelig innsats og/eller vitenskapelige resultater og om hvor mye den enkelte har bidratt. Urettmessig angivelse av forfatterrolle m.m. 
• Tilbakeholdelse av vesentlige detaljer i metodikk 
• Uriktige opplysninger om vitenskapelige kvalifikasjoner i søknader m.m. 
• Destruering av forskningsmateriale for å hindre undersøkelser av uredelighet i forskning 
• Tilbakeholdelse av vesentlig kritikk. I slike tilfeller bør en forsker henvende seg til relevante miljøer for å få problemene allsidig belyst. 
• Rapportering om forskningsresultater eller metode på en misvisende måte 
• Publisering av resultater flere ganger som tilsynelatende nye (såkalt selvplagiat) 
• Registrering og lagring av resultater og forskningsmateriale på en utilstrekkelig måte 

Det er presisert at eksemplene ikke er uttømmende. I alle tilfeller må institusjonene vurdere konkret om lovens objektive og subjektive vilkår er oppfylt, jf. nedenfor. Det holder ikke å bare forholde seg til listen. Det skal rapporteres også ved tvil om det har foregått alvorlige brudd på forskningsetiske normer.