Vurderinger knyttet til forskeres formidlingsansvar (Saksnr. 2016/153)

Innledning

Den nasjonale forskningsetiske komite for naturvitenskap og teknologi (NENT) gir med dette visse vurderinger knyttet til forskeres formidlingsansvar. Bakteppet for uttalelsen er at NENT mottok en henvendelse fra organisasjonen Naturen for alle tidligere i år. NENT er et rådgivende organ i forskningsetikk og skal blant annet gi råd i konkrete saker som forelegges komiteen. Komiteen kan også avgjøre å ta opp saker på eget initiativ. I henhold til dagens forskningsetikklov (Lov om behandling av etikk og redelighet i forskning) skal eventuelle anklager om vitenskapelige uredelighet håndteres av forskningsinstitusjonene lokalt, eventuelt meldes til Nasjonalt utvalg for granskning av redelighet i forskning (Granskingsutvalget). Saken som er oversendt fra Naturen for alle er allerede behandlet på Høgskolen i Hedmark. NENT er ikke et klageorgan og kan ikke ettergå behandlingen ved høgskolen.

Samtidig mener komiteen at saken reiser interessante problemstillinger knyttet til forskerens formidlingsansvar som ikke er kommentert, og som NENT ønsker å utdype. Disse ble diskutert på komitemøter 26. mai og 22. september. I dag er det økte krav til forskningsformidling. Forskerens formidlingsansvar utgjør samtidig en sentral del av forskningsetikken og er konkretisert i Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi (se særlig retningslinje 8-9 og 21-23). Retningslinjene angir noen verktøy for å diskutere hva formidlingsansvaret består i og hvor langt det stekker seg. Komiteen understreker at denne uttalelsen ikke retter seg mot enkeltpersoner og NENT tar da heller ikke stilling til om enkeltforskere har «brutt forskningsetiske retningslinjer». Komiteen har likevel valgt å orientere de som var direkte berørt i saken som ble behandlet på Høgskolen i Hedmark om NENTs tilnærming, da de er omtalt i henvendelsen fra Naturen for alle.

Vurdering: Forskeres formidlingsansvar

NENT ønsker å utdype hva slags formidlingsansvar forskere har og reise spørsmål rundt hva formidlingsansvaret kan bety i praksis. Utgangspunktet for vurderingene er Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi (2016). Disse retningslinjene, som nylig er revidert og har vært gjennom en omfattende høringsrunde, er å forstå et uttrykk for anerkjente forskningsetiske normer i de fagmiljøene komiteen dekker. Formålet med retningslinjene er å bidra til økt bevissthet og refleksjon om forskningsetiske spørsmål. De skal videre gi veiledning i spørsmål forskere stilles overfor og de benyttes aktivt når komiteen gir anbefalinger og rådgivende uttalelser.

Flere av retningslinjene omhandler forskerens formidlingsansvar. I Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi heter det blant annet følgende:

«Fordi forskning fyller ulike funksjoner, og siden forskeren også har et allment samfunnsansvar, bør formidling av forskning og deltakelse i aktuelle samfunnsdebatter rutinemessig være en del av forskningsvirksomheten. Institusjonene har en formidlingsplikt overfor samfunnet, og de bør derfor legge best mulig til rette for at forskerne bidrar til denne formidlingen. For den enkelte forskeren vil det variere ut fra bl.a. tema, relevans og personlige holdninger, hvor mye man kan forvente av forskeren. Likevel bør den enkelte forskeren prioritere formidling utover rene publikasjoner høyt» (s. 18).

Her knyttes formidlingsansvaret eksplisitt til forskerens samfunnsansvar. Både enkeltforskere og forskningsinstitusjoner har et ansvar for å bidra til en mest mulig åpen, saklig og opplyst debatt. En sentral begrunnelse for forskningsformidling er nettopp å bidra til en opplyst offentlig debatt og spredning av kunnskap som kan komme enkeltpersoner, grupper og samfunnet til gode. I tråd med dette er et premiss for den videre diskusjonen at forskningsformidling er et gode som bør etterstrebes. Dette gjelder også populærvitenskapelig formidling og deltakelse i samfunnsdebatt. Deltakelse i samfunnsdebatt er særlig viktig når forskningen omhandler temaer der sterke interesser som står mot hverandre. Begrepet «interessekonflikter» viser til slike interessekonstellasjoner og situasjoner der det er en det en risiko for at forskningens utforming, resultatene av den og formidlingen og bruken påvirkes på en utilbørlig måte, og det dermed kan reises spørsmål ved forskningens uavhengighet.

Når forskningen ikke bare gjelder samfunnsinteresser men også omhandler temaer preget av verdikonflikter reises særlige utfordringer i formidlingen. Forskning som omhandler ulv og andre rovdyr er et eksempel på det; petroleumsforskning er et annet. Konflikten rundt ulv- og rovdyr handler slik sett ikke bare om ulike oppfatninger av fakta, der det strides om hva som er legitim og relevant kunnskap, men også om ulike verdier og om hva som er en ønsket rovdyrpolitikk- og forvaltning.

I det følgende konsentrer komiteen seg om spørsmål knyttet til forskeres ansvar for rolleavklaring og forskeres ansvar for andres fortolkning og bruk av forskningen. NENT vil også kommentere andre aktørers ansvar i denne sammenhengen, og da spesielt interesseorganisasjoner som bruker og stiller spørsmål ved forskning.

Ansvar for rolleavklaring

For det første handler formidlingsansvaret om å sikre åpenhet om egen rolle og eventuelle eksterne tilknytninger som kan påvirke forskningen. Dette er blant annet uttrykt her:

«Forskningsinstitusjonen og den enkelte forskeren skal sikre åpenhet om mulige interessekonflikter.
Forskere som er tilknyttet f.eks., politiske eller religiøse interesser, og forskere som påtar seg oppdrag for industri eller myndigheter, kan være med på å skape usikkerhet omkring forhold som kan ha påvirket forskningens resultater. Åpenhet om ulike roller og annen ekstern tilknytning som forskeren har, kan på den andre siden være med på å skape større trygghet for at forskningsresultatene er uavhengige og pålitelige.

Dette innebærer at
a) forskeren legger fram til innsyn informasjon om relevante økonomiske forhold
b) forskeren legger fram til innsyn aktuelle verv og annet arbeid i politiske, religiøse eller andre verdibaserte foreninger som kan tenkes å påvirke forskningen
c) forskeren skal klargjøre i hvilken grad han eller hun taler ut fra forskerrollen eller ut fra andre roller, når det oppstår mulig konflikt mellom ulike roller» (Punkt 18)».

Når forskningen er preget av interessekonflikter, enten det er tale om oppdragsforskning eller ei, er det særlig viktig å være tydelig på eget ståsted i formidlingen av forskningen, slik at andre lettere kan vurdere forskningens uavhengighet og pålitelighet.

I reviderte forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi har dessuten NENT lagt til et punkt som omhandler bruk av tittel og vitenskapelig kompetanse i deltakelse i samfunnsdebatt:

«Forskerens skal ikke misbruke sin tittel til å gi sine meninger større tyngde.
Forskerne bør bidra til det offentlige ordskiftet med vitenskapsbasert argumentasjon. Slik deltakelse betyr at forskerne bruker sin vitenskapelige kompetanse som grunnlag for bidrag til offentlig meningsdannelse. Det kan dreie seg om å bidra med informasjon på et område som er oppe til debatt, å ta begrunnet stilling til kontroversielle temaer, eller å søke å sette nye temaer på den offentlige dagsorden. Deltakelse i samfunnsdebatten setter store krav til saklighet, begrunnelse og klarhet. Det kan være uklare overganger mellom deltakelse som fagperson og deltakelse som vanlig samfunnsborger. Når fagpersonen deltar som samfunnsborger, bør han eller hun ikke bruke tittel eller henvise til særskilt vitenskapelig kompetanse» (pkt 23).

NENT mener forskeres deltakelse i samfunnsdebatt som omhandler kontroversielle forskningstema krever særskilt saklighet, begrunnelse og klarhet. Deltakelse i samfunnsdebatt skjer imidlertid gjerne i et samspill med massemedier, som kan spille en sentral rolle i vridning og fremstilling, og som dermed også har et ansvar i forskningsformidlingen.

Ansvar for fortolkning og bruk av forskning

Formidlingsansvaret gjelder også forskeres ansvar for andres bruk og tolkning av forskningen. NENTs retningslinjer impliserer at forskeren har et visst ansvar når det gjelder andres fortolkning og bruk av deres forskning (jf pkt 8 og 9), og forskningsinstitusjonene tillegges et særlig ansvar for opplæring i formidling av usikkerhet. Punkt 8, som omhandler vitenskapelig usikkerhet og risiko, gjelder også forskernes formidlingsansvar:
«Forskeren skal få klart fram usikkerhet i egen forskning og vurdere risiko som følge av forskningsfunn.
Forskeren skal få fram den graden av sikkerhet og presisjon som kjennetegner forskningsresultatene. Spesielt skal forskeren være nøye med å klargjøre funnenes relative sikkerhets- og gyldighetsområde. I tillegg til å framstille kunnskap kritisk og i kontekst, skal forskeren bestrebe seg på å påpeke eventuelle risiko- og usikkerhetsmomenter som kan ha betydning for fortolkning og eventuelle anvendelser av forskningsfunnene. Å formidle et klart bilde av den relative sikkerheten og gyldigheten av kunnskapen er en del av forskerens etiske ansvar og streben etter objektivitet. Der det er mulig, bør forskeren også benytte seg av egnete metoder for å framstille usikkerhet i forskningen. Forskningsinstitusjonene har en plikt til å formidle slike metoder til sine ansatte og studenter.»

Dette ansvaret gjelder overfor kollegaer, myndigheter og den bredere offentlighet. Formulering og formidling av usikkerhet er nødvendig. Samtidig er usikkerhet utfordrende å håndtere og forskere står gjerne i et dilemma når usikkerhet skal formidles. På den ene side er det forskningsetisk uforsvarlig å formidle konklusjoner som helt sikre, dersom konklusjonene er beheftet med usikkerhet. På den annen side kan for mye fremheving av usikkerhet ta oppmerksomheten vekk fra det man faktisk vet.

Hva formidlingsansvaret konkret innebærer ved deltakelse i samfunnsdebatt spesielt er mer eksplisitt formulert i Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi, der det blant annet heter:

«Forskeren har et ansvar for å ytre seg saklig og presist slik at forskningen ikke kan tolkes tendensiøst og misbrukes i politiske, kulturelle, sosiale og økonomiske sammenhenger. Forskeren bør også engasjere seg i diskusjoner om rimelig tolkning av og forsvarlig bruk av forskningsresultater. Også andre organisasjoner og institusjoner, som informasjonsavdelinger, massemedier, partier, interesseorganisasjoner, bedrifter og forvaltningsorganer, har ansvar for å opptre rimelig og forsvarlig i denne sammenhengen» (pkt 44).

NENT støtter disse formuleringene. Feilformidling og misbruk kan føre til at beslutninger fattes på uriktig grunnlag og til økt polarisering i den offentlige debatten. For forskerens del handler ansvaret dels om å ytre seg saklig og presist, herunder å kommunisere vitenskapelig usikkerhet, som beskrevet over. Ansvaret handler også om å engasjere seg i etterkant av formidlingen, innen rimelighetens grenser, om det oppstår behov for presiseringer eller andre korrigeringer.

Rollen til interesseorganisasjoner, medier, etc

Også andre aktører enn forskere, som informasjonsavdelinger, massemedier, partier, interesseorganisasjoner, bedrifter og forvaltningsorganer, har et ansvar for fortolkning og bruk av forskning. Generelt er det positivt om samfunnet som helhet har økt oppmerksomhet om forskningsresultater og at det reises kritiske spørsmål. Dette kan i seg selv bidra til å heve kvaliteten på og tilliten til forskning. Samtidig er det en utfordring at ulike interessenter kan misbruke forskning og, ikke minst, usikkerhet i forskning. Det er skadelig for tilliten til forskningen om sentrale aktører i samfunns- og næringsliv på jevnlig basis betviler eller strides om forskningsresultater. Det er derfor viktig å avklare begrunnelser og eventuelt motiver som kan ligge bak slike beskyldninger. Interesseorganisasjoner har også et ansvar for å bidra til en mest mulig saklig og opplyst debatt, og til å ikke misbruke forskning. Slike aktører kan bidra med relevant kunnskap og kritiske perspektiver inn i forskningen. Samtidig har interesseorganisasjoner sine egeninteresser som kan innebære at de ønsker å fremme enkelte forskningsfunn fremfor andre.

Oppsummering

Den nasjonale forskningsetiske komite for naturvitenskap og teknologi (NENT) mener at:

• Formidlingsansvaret er en sentral del av forskeres samfunnsansvar og for å bidra til at forskning kommer samfunnet til gode, og dette gjelder også populærvitenskapelig formidling og deltakelse i samfunnsdebatt. Når forskningen ikke bare gjelder samfunnsinteresser, men også omhandler temaer preget av verdikonflikter forsterkes formidlingsansvaret, samtidig reises særlige utfordringer knyttet til rolleavklaring og andres fortolkning og bruk av forskningen.
• Når forskningen er preget av interessekonflikter er det særlig viktig å være tydelig på rolle og ståsted ved formidlingen, slik at andre lettere kan vurdere forskningens uavhengighet og pålitelighet.
• Forskningsformidling og deltakelse i samfunnsdebatt som omhandler kontroversielle forskningstema preget av interessekonflikter krever særskilt saklighet, begrunnelse og klarhet. I dette ligger også et ansvar for å formidle vitenskapelig usikkerhet.
• Formidlingsansvaret handler også om å engasjere seg i etterkant av formidlingen, innen rimelighetens grenser, om det oppstår behov for presiseringer eller andre korrigeringer.
• For å få en mest mulig saklig og opplyst debatt er samfunnet tjent med at aktører, som informasjonsavdelinger, massemedier, partier, interesseorganisasjoner, bedrifter og forvaltningsorganer, ikke misbruker forskning og usikkerhet i forskning eller fremstiller forskning ensidig, for kun å tjene et bestemt verdisyn knyttet til en interessekonflikt.

På vegne av Den nasjonale forskningsetiske komite for naturvitenskap og teknologi (NENT),

Øyvind Mikkelsen
Komiteleder

Helene Ingierd
NENT Sekretariatsleder, NENT