Referat fra møte i Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger, 20. mai 2011

Til stede:        Oddbjørn Sørmoen, Dag Bruusgaard, Ingegerd Holand, Jon Kyllingstad, Patricia Melsom, Ingrid Sommerseth

Forfall:           Marit Anne Hauan, Anne Karin Hufthammer

Referat:         Nils Jørgen Langtvedt

Internseminar. Presentasjon ved Mehtab Afsar, generalsekretær i Islamsk Råd Norge, fulgt av diskusjon.

Mehtab Afsar fortalte først kort om Islamsk Råd Norge og arbeidet deres. Arbeidet startet tidlig på 1990-tallet for å gi muslimer i Norge en samlet stemme, og man involverte innledningsvis syv moskeer (menigheter). I dag representerer rådet 43 moskeer og ca. 85% av muslimene i Norge. I utgangspunktet er rådet relativt vidtfavnende, og tar opp mange spørsmål i skjæringspunktet mellom muslimer og samfunnet forøvrig, f.eks. hva barn kan spise (skole og barnehage); bønnerom på arbeidsplassen; imam-tjeneste i fengsler og på sykehus.

Afsar redegjorde deretter for behandling av legemet til avdøde i Islam: I forbindelse med døden foretas en rituell renselse av kroppen. Deretter begraves den døde med ansiktet vendt mot Mekka, så hurtig som praktisk mulig, uten at dette er tidfestet nærmere.

Når det gjelder bruk av menneskelige levninger til forskning, er utgangspunktet fra en muslimsk synsvinkel at levninger og skjelettrester skal behandles med samme respekt som et levende menneske. Det er likevel ikke noen ytre kjennetegn for hva dette innebærer, bortsett fra et relativt bastant krav om gjenbegravelse. Dette har sammenheng med forestillingen om døden og dommedag. Det ellers forholdsvis pragmatiske synet mente han ble gjenspeilet i utvidelsene av flere av de store moskeene. Ved utbyggingen hadde man støtt på flere graver fra tidlig- og før-islamsk tid, hvor levningene ble flyttet til et nytt hvilested for ikke å komme i veien for utbyggingene.

Kremering er ikke tillatt i islam, men man innser at spørsmålet kan bli aktuelt på grunn av plassmangel.

Afsar anbefalte lesning av boken ”Nåtidens utfordringer” (foreligger på engelsk) av G. Rashool Saidi, vol. II s. 803, om hvordan man forholder seg til arkeologisk og annen forskning på menneskelige levninger.

Muslimer er uenige om hvordan forskning på menneskelige levninger skal kunne foregå. En majoritet anser at slik forskning ikke er i strid med islam så lenge man viser tilbørlig respekt. Det vises til at det i Egypt ikke er noen fatwa mot slik forskning.

Enkelte motstandere hevder likevel at forskning er mangel på respekt i seg selv. Selv mente Afsar at Koranens bud om å søke kunnskap må bety at forskning er tillatt ifølge Koranen. Forutsetningen er at levningene behandles med respekt. Skjelettene kan ikke oppbevares i museer, men må gjenbegraves. Det er ikke noe krav om at forskeren må være muslim.

Kort oppsummering av møtet med Mehtab Afsar: Presentasjonen og den etterfølgende diskusjonen var informative og opplysende. Man oppfattet at Islamsk Råd har en pragmatisk holdning til spørsmålet, og at deres innstilling er i tråd med utvalgets praksis.

Det ble besluttet at man skulle rette en henvendelse til HEF og høre om de har noen synspunkter å dele med utvalget.

Når det gjaldt andre grupper, ville utvalget avvente eventuelle henvendelser. Utvalget mente at de viktigste aktørene nå har bidratt.

 

Konstituering av møtet. Godkjenning av innkalling og dagsorden. Vurdering av habilitet. Saker til Eventuelt.

Det ble pekt på at det var blitt for liten tid til forberedelse av møtet, fordi flere av notatene denne gangen ble sent mottatt.

Det ble kritisert at saker var avgjort på e-post, hvilket ikke kan erstatte møter. Evaluering av e-post­møter var ønsket (Bruusgaard).

Ingen inhabilitet ble rapportert.

Til dagsorden: Sak 1 overlapper med sak 9, og ble derfor flyttet opp som sak 2.

 

SAK 1: "Health and Disease in an 11th-17th Century Population: the Effects of Cold on Disease Maintenance" (2011/15)
(Patricia Melsom orienterte)

Søker er PhD-student ved Australian National University. Prosjektet blir hennes PhD-arbeid. Det søkes om å studere skjelettmaterialet fra 235 individer fra utgraving foretatt ved bibliotektomta i Trondheim på 1980-tallet og 12 individer fra utgraving ved vestfronten av Nidarosdomen. Skjelett­materialet er en del av Vitenskapsmuseets samling.

Arbeidet innebærer verken inngrep eller prøvetaking, bortsett fra eventuell rensing av noen av tennene. Arbeidet er planlagt utført i tre faser. Søknaden dreier seg om den første fasen, mai-oktober 2011, der søker ønsker å undersøke det utvalgte skjelettmaterialet og samle/registrere data in situ.

Søkeren ønsker å se om det er noe samsvar mellom sykdomsmønstre og de klimaendringene som fant sted under den lille istiden.

Studien er godkjent av Australian National University og av Vitenskapsmuseet ved NTNU. Materialet består av lovlig oppgravd og oppbevart skjelettmateriale; studien involverer ikke utgravning eller samisk materiale, og skal heller ikke undersøke etnisk opphav. Man behøver derfor ikke søke godkjenning hos Sametinget eller Riksantikvaren.

Søkeren har antropologi i fagkretsen, som derved omfatter osteologi. Prosjektbeskrivelsen skisserer mange årsaks­sammenhenger som ønskes belyst. Forskeren ser også ut til å ha erfarne veiledere. Det er imidlertid vanskelig å si hvor spesifikke diagnoser (dvs. beskrivelser av helsetilstanden) forskeren vil kunne utlede av undersøkelsene.  Det vil også kreve historisk kunnskap å kunne si noe om signifikans. Det ble pekt på at materialet er skjørt og sjeldent, og sårbart for ødeleggelse.

Utvalget finner å kunne tilrå prosjektet, forutsatt tiltak for å sikre materialet mot kontaminering og ødeleggelse. Hvilke konkrete tiltak det kan bli tale om, må instituttet og veileder ha forutsetninger for å kunne vurdere. Likeledes bør instituttet/veileder ta stilling til gjennomførbarheten av prosjektet, særlig med tanke på utfordringer i forbindelse med diagnosesettingen.

Vedtak: Fossheim utarbeider utkast til svarbrev på grunnlag av referatet. Utkastet sirkuleres i utvalget før utsendelse.

 

SAK 2: Prinsipiell diskusjon om Anna Østmo-levningene (2011/70)
(Jon Røyne Kyllingstad orienterte)

Bakgrunn for saken er følgende. 25.10.2010 fant anleggsarbeidere knokler etter et menneske i Åsnes og meldte dette til politiet, som sikret seg knoklene og undersøkte funnstedet. Skjelettet manglet hodeskalle og ble funnet på et sted som ble brukt som rettersted fram til 1800-tallet. Etter anatomisk undersøkelse av Per Holck ved Anatomisk institutt (Universitetet i Oslo), og senere ved C14-datering, ble det fastslått at skjelettet sannsynligvis stammer fra slutten av 1700-tallet eller begynnelsen av 1800-tallet og var fra en kvinne. Det antas at det dreier seg om levningene etter Anna Østmo, som ble henrettet (halshugget) for i hemmelighet å ha født to uekte barn og drept dem like etter fødselen. Etter henrettelsen skal kroppen ha blitt begravet i uvigslet jord på retterstedet og hodet satt på stake.

Politiet besluttet at dette ikke var en politisak. Levningene er ikke fredet etter kulturminneloven (siden de ikke er fra før-reformatorisk tid), og det ble besluttet at knoklene skulle gravlegges i en anonym grav på kirkegården i kommunen der de ble funnet.

Det oppstod to typer interesse for materialet. 

1. Med utgangspunkt i en antakelse om av Anna Østmo hadde skogfinsk bakgrunn anmodet Skogfinsk forening v/Jan Myhrvold (http://www.fennia.nu/index.php) den 21. mars politiet om å få ta DNA-test av knoklene for å kaste lys over spørsmålet om skogfinsk opphav. Tillatelse ble gitt av politiet.
2. Hedmark fylkesmuseum/Kvinnemuseet i Kongsvinger (http://www.kvinnemuseet.no/?q=node/4) ønsket å bruke levningene som utstillingsobjekt i forbindelse med en utstilling om abortenes historie.

Spørsmålet om gjenbegravning versus utstilling reiser prinsipielle spørsmål som utvalget tidligere har drøftet. (i) En tilbakevendende problemstilling angår eventuelle etterkommere: Hva slags relevans, om noen, har hensyn til dem/deres synspunkter? (ii) En annen problemstilling er spørsmålet om i hvilken grad man skal ta hensyn til personens egne antatte ønsker, i dette tilfellet Anna Østmo selv, hennes ønsker og hennes virkelighetsoppfatning og idealer som 1700-tallsmenneske. Hun ønsket å bli gravlagt i vigslet jord, noe det norsk-danske rettsvesenet nektet henne. Skal man lytte til hennes ønske? Eller skal man lytte til kvinnemuseet/Hedmark fylkesmuseum, som ønsker å stille ut levningene hennes for å formidle historisk kunnskap, og eventuelt ha levningene tilgjengelige for fremtidig forskning?

Følgende etisk relevante momenter ble tatt opp:

  1. DNA-testingen gjøres for å fastslå etnisitet/geografisk opphav. Det er ikke uproblematisk å regne dette som forskning.

2. Saken har vært mye omtalt i media, og kan antas å ha betydning for minoritetsgrupper

3.      Det er spesielt for saken at den (formodentlig) dreier seg om en navngitt person. Dette er en etisk relevant forskjell i forhold til om det skulle være et anonymt, eldre skjelett. Bl.a. kan forholdet til eventuelle etterkommere spille inn i vurderingen.

4.      Det er uklart hvem som har ”disposisjonsretten” til skjelettet. I tilfeller uten kjente etterkommere bør den sterkeste interesse­gruppens syn veie tungt.

5.      Hvis skjelettet tilhører Anna Østmo, er også hennes siste vilje kjent; hun ville legges i vigslet jord. Dette taler sterkt mot utstilling.

6.      Det er ikke uten videre noe uetisk i å bringe kvinnens formodede identitet på det rene.

7.      Saken viser ellers at det er mangler i det juridiske rammeverket rundt menneskelige levninger.

Konklusjoner: Utvalget har ingen innvendinger mot at Skogfinsk forening foretar en DNA-testing for å bringe etnisitet på det rene. Utvalget vil ikke tilrå at skjelettet stilles ut på Hedmark fylkes­museum.

Vedtak: Utvalgets vurdering meddeles politiadvokaten i Hedmark.

 

SAK 3: Utstilling ved Vitenskapsmuseet (2011/71)
(Oddbjørn Sørmoen presenterte)

Skjelettet må ses som en del av individet og skal behandles deretter. Utstillingsstedet vil i dette tilfellet også være av betydning: Man forventer ikke å se et skjelett i et banklokale. Ved en utstilling i samme område som det drives bankvirksomhet i, vil dette ha en annen virkning enn et avskjermet eller avlukket område med et mer musealt preg og en ”introduksjon” til hva som er utstilt. Utvalget kjenner imidlertid ikke utstillingsstedet godt nok til å vurdere dette på det nåværende tidspunkt.

Et relevant spørsmål er den pedagogiske begrunnelse for å stille ut skjelettet. Det kan i denne sammenheng ikke utelukkes at en utstilling kan ha en informasjonsverdi i seg selv, utover eventuell spesifikk forskningsformidling.

Vedtak: Det vurderes om representanter for utvalget kan gå i videre dialog med representanter for prosjektet.

 

SAK 4: Hamarøy-utgravingene

Saken utsettes.

 

SAK 5: Gjenbegravelsen i Neiden

Saken utsettes. Ingrid Sommerseth utarbeider nytt notat i saken til neste møte.

 

SAK 6: Utarbeidelse av egne retningslinjer

Grunnlagsdokument: Veiledningen til skjemaet (http://www.etikkom.no/no/Vart-arbeid/Bruk-oss/Soke/Skjema-Skjelettutvalget/Veiledning-til-skjema/)

Utvalget går inn for at det utarbeides egne etiske retningslinjer for forskning på menneskelige levninger. Flere av dagens diskusjoner viser at utarbeidelse av slike retningslinjer vil være av verdi (f.eks. destruksjon/desimering av materiale; hvor ugjenkallelig materialet er; og tilgjengelighet til resultatene av DNA-analyser og forskning).

Vedtak: Utvalget setter ned en arbeidsgruppe bestående av Oddbjørn Sørmoen, Ingrid Sommerseth og Hallvard Fossheim. Gruppen skal avgi et grunnlagsmateriale for det videre arbeid. Avsluttes før nyttår 2012.

 

SAK 7: Europarådets konvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter

Diskusjon av konvensjonen utsettes.

 

SAK 8: Formalia

(i) Skal et av høstens møter legges til et annet sted enn Oslo?

Det er dyrt å ha møter andre steder enn i Oslo. Det må i så fall gjøres flere ting samtidig, f.eks. besøk på eller møte med en institusjon. I Trondheim er det flere viktige aktører. Det går an å møte disse og evt. arrangere et miniseminiar. Budsjettsituasjonen må avklares før vi evt. går videre med dette.

(ii) Er det andre instanser enn Sametinget og Riksantikvaren vi bør ha rutiner overfor?

Mulige kandidater: Universitetsmuseene/forvaltningsmuseene/distriktsmuseene. Den inngåtte avtalen med Riksantikvaren bør legges ut som referatsak.

 

SAK 9: "Genetic Replacement, Drift and Selection in an 11th to 17th Century Population" (2011/73)
(Marit Anne Hauan hadde forberedt et notat om saken)

[Saken ble behandlet umiddelbart etter sak 1.]

Merk: Denne søknaden bør vurderes i sammenheng med sak 1 på dagsorden. Søkeren i denne saken ber om tillatelse til å foreta destruktive inngrep (om enn av svært begrenset art) i to tenner i hver av 251 skjelett for å hente ut DNA og mitokondriell DNA. Et stort antall av skjelettene er identiske med de som henvender i sak 1 ønsker å undersøke. Skjelettmaterialet i Trondheim er beskrevet som svært sjeldent og verdifullt. Fare for skade, slitasje, eller mulig tap av verdifull informasjon ved hyppige undersøkelser bør dermed tas med i de generelle vurderingene. Begge søkere ber om tillatelse til å foreta undersøkelsene/inngrep i samme tidsrom. Disse bør koordinere sitt arbeid.

Søker er anbefalt av Vitenskapsmuseet som eier samlingene det skal tas prøver av (jf. brev undertegnet seksjonsleder Birgitte Skar). Samarbeidspartner/kontaktperson er Elizabeth Peacock.

Det hevdes med styrke og overbevisning at de forespeilte DNA-analysene kan svare på spørsmål ingen andre metoder dekker. Materialet som skal analyseres, er identifisert som ikke-samisk. Generelt er dette ikke et etnisk vanskelig materiale. Det hevdes også at det skal tas prøver som kun krever minimal inngripen.  Metoden omtales inngående og gir verken grunnlag for frykt for stor destruksjon eller for at forsker skal skaffe seg materiale for fremtidig bruk.

Prosjektets leder fremviser bevissthet hva angår sikkerhetsproblematikk rundt humant materiale og relevant respekt- og verdighetsproblematikk. Saken fremstår imidlertid som noe mer problematisk enn sak 1, idet det ikke er formulert noe klart forsknings­spørsmål eller hypotese. Det kan snarere synes som om man bygger opp en generell forskningsbiobank med bakgrunn i DNA-analyser. Det bør avklares hvordan instituttet ser på dette. Det er f.eks. ikke tatt stilling til hvem som får eiendoms- eller disposisjonsretten til analyseresultatene, ei heller til hvem som skal få tilgang til resultatene.

Utvalget mener at analyseresultatene bør bevares ved instituttet og kunne gjøres tilgjengelige for andre forskere.

Konklusjon: Utvalget finner å kunne tilrå prosjektet. Utvalget er av den oppfatning at instituttet bør ha eiendoms­retten til analysene, og ha rett til å gjøre analysene tilgjengelige for andre etter instituttets beslutning.

Vedtak: Fossheim utarbeider utkast til svarbrev på grunnlag av referatet. Utkastet sirkuleres i utvalget før utsendelse.

 

Eventuelt

Evaluering av epostbehandling av saker gjennomføres på neste møte.