Henvendelse angående utstilling av menneskelige levninger i «Arv» (2021/80)

Den 23. mai 2021 mottok Skjelettutvalget en henvendelse om utstilling av menneskelige levninger i en ny utstilling ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo (KHM, UiO). Ansvarlig institusjon er KHM, UiO. Fagansvarlig for utstillingen (en av to) er Øivind Fuglerud, professor i sosialantropologi ved KHM. I tillegg til utfylt skjema for etisk vurdering ved forskning på menneskelige levninger, består henvendelsen av prosjektbeskrivelse, og en redegjørelse for etiske problemstillinger. Den 7. juni mottok utvalget utdypende informasjon omkring spørsmål om proveniens og innsamlingshistorikk for hodeskallene fra Papua Ny-Guinea, samt refleksjoner om tematisering av repatriering. Den 16. juni sendte henvender oppdatering om utforming av utstillingen. Henvendelsen ble behandlet av Skjelettutvalget i ekstraordinært møte 23. juni 2021.

Bakgrunn

KHM planlegger en utstilling med tittelen «Arv». Formålet med utstillingen er å «[f]ormidle kunnskap og reise spørsmål om hvordan mennesker i ulike tider og samfunn har forholdt seg til død, arv og kontinuitet mellom generasjoner» og særlig «forbindelser mellom enkeltindivid og kollektiv og mellom fortid, nåtid og framtid». I utstillingen skal slike forbindelser skapes gjennom en sammenstilling av ulike objekter innenfor tematiske avdelinger. Utstillingen skal designes av Snøhetta og er planlagt å åpne 1. juni 2022. Målgruppe for utstillingen er 18-30 år.

Materiale og kontekst

Henvendelsen omhandler utstilling av to arkeologiske og fire etnografiske gjenstander av eller med menneskelige levninger:

• Gravurne – 300 gram aske fra ben, sen bronsealder, Grimstad (C7848)
• Relikviekors – 8 gram brent ben, Øystre Slidre (C21378)
• Dekorert hodeskalle – Papua Ny-Guinea, innkjøpt fra Tyskland 1929 (UEM30523)
• Dekorert hodeskalle – Papua Ny-Guinea, innkjøpt fra Tyskland 1929 (UEM31999)
• Trompet – av menneskelig lårben, Tibet, innkjøpt fra T. Sørensen 1901 (UEM10441)
• Tromme – av menneskelig hodeskalle, Tibet, innkjøpt fra Hamburg, 1920 (UEM27889)

Det antas at det er spor av levninger fra totalt seks individer.

Utstillingen vil deles i tre tematiske avdelinger. De menneskelige levningene skal stilles ut i avdelingen som tematiserer spørsmålet «Hvordan holdes de døde levende?» Avdelingen skal plasseres innerst mot den tilstøtende utstillingen "Forvandling", hvor skjelettlevningene etter "Uvdalskvinnen" er utstilt. Denne avdelingen planlegges utformet med mørkere fargetone og en mer dempet belysning enn de andre to avdelingene. Levningene vil følges av forklarende tekst og stilles ut sammen med andre gjenstander. Tunesteinen vil antakelig oppføres i sentrum av avdelingen, omgitt av kristne krusifikser, de tibetanske rituelle gjenstandene, og malangan-figurer fra Melanesia. Relikviene i relikviekorset vil bli tatt ut av armene i korset og stilt ut i små esker. De dekorerte hodeskallene fra Papua Ny-Guinea planlegges å plasseres i et lukket skap med en beskrivelse utenpå av hva det inneholder, slik at den enkelte besøkende må ta et aktivt valg for å se hodeskallene. Henvender fremhever den tematiske organiseringen som et grep for å skape sammenheng mellom de to utstillingene "Arv" og "Forvandling", slik at de to utstillingene kontekstualiserer hverandre.

Materialet fra Papua Ny-Guinea og Tibet er relevant også for avdelingen «Hvem eier arven?», som tematiserer etiske og politisk problematiske sider ved innsamling av og eierskap til andre samfunns kulturarv.

Henvender antar at hodeskallene er innkjøpt fra Tyskland i 1929 og ervervet av en tysk ekspedisjon til Papua Ny-Guinea i 1912-13. De er antatt å stamme fra befolkningsgruppen Iatmul, som hadde tilholdssted ved Sepik River. Antagelsene er begrunnet i at Iatmul praktiserte den formen for hodeskallemodellering som de aktuelle hodeskallene har gjennomgått, og at det på museets opprinnelige katalogkort for UEM30523 står "Formodentlig fra Kaiserin Augusta Fluss", som var den tyske kolonimaktens navn på Sepik River. Området rundt Sepik River ble kartlagt gjennom flere tyske ekspedisjoner på begynnelsen av 1900-tallet. Flere tyske museer bidro til finansieringen av disse ekspedisjonene. Hodejakt, som var et sentralt element i den tradisjonelle Iatmul-kulturen, og sekundære begravelser i den form som de aktuelle hodeskallene er forbundet med, var opphørt ved midten av 1900-tallet. Henvender orienterer om at de fortsetter arkivarbeidet med sikte på å finne ytterligere detaljer om museets anskaffelse av hodeskallene.

De tibetanske rituelle instrumentene er innkjøpt fra en norsk misjonær og en tysk etnografisk forhandler, men lite er kjent om opprinnelsen ut over dette.

Etisk egenevaluering

I den forskningsetiske egenevalueringen vises det til Forskningsetisk veileder for forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget, 2014) og ICOMs etiske retningslinjer1. Henvender mener utstillingen er «berettiget og forsvarlig», og løfter fram spørsmål knyttet til individualitet, proveniens og kontekstualisering.

Identiteten til de (antatt) seks individene regnes som ukjent.

Henvender har forsøkt å komme i kontakt med Nasjonalmuseet i Papua Ny-Guinea med tanke på en uttalelse om eventuell utstilling av hodeskallene, men har ikke fått svar på henvendelsen. Det planlegges også å ta opp problemstillinger knyttet til hodeskallene og repatriering med den norske ambassaden i Australia, som er side-akkreditert Papua Ny-Guinea. Det orienteres om at fagmiljøet i Norge er forespurt om utstilling av hodeskallene, men ikke har hatt noen innsigelser.

Det vektlegges at levningene vil bli stilt ut på en kontekstualisert og respektfull måte, som beskrevet over.

Henvender framhever at utstilling av individuelle menneskelige levninger er «aldri uproblematisk», men viser til at levningene fra Papua Ny-Guinea og Tibet også må forstås som kulturelle, bearbeidede objekter. Henvender mener derfor «det mest problematiske» med utstillingen er at «kulturarvsobjekter er tatt ut av sin opprinnelige sammenheng». Utstillingen skal derfor også fremme åpenhet rundt de problematiske sidene ved museumssamlinger. Det vil særlig være den tematiske avdelingen «Hvem eier arven?» som tar opp «etisk og politisk problematiske sider ved innsamling og eierskap til andre samfunns kulturarv», dekolonialisering, identitetspolitikk og repatriering. Det vil også stilles ut andre kontroversielle gjenstander, som de såkalte "Benin-bronsene", som for tiden er gjenstand for omfattende debatt i europeiske museumssirkler.

Forskningsetisk vurdering

I vurderingen av henvendelsen legger utvalget til grunn Forskningsetisk veileder for forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget, 2014). Utvalget viser også til nasjonale forskningsetiske retningslinjer og andre etiske rammeverk der det er relevant. Overordnet synes hensynet til respekt for avdøde (jf. Skjelettutvalget, 2014, Forskningsetisk veileder for forskning på menneskelige levninger, pkt. 1) å stå sentralt i vurderingen. Likt hensyn uansett opprinnelse (jf. pkt. 2) ligger implisitt i diskusjonen om hvordan materialet fra Papua Ny-Guinea skal behandles, samt hensynet til etterkommere (jf. pkt. 3), andre grupper (jf. pkt. 4) og hensynet til funnkontekst og proveniens (jf. pkt. 8).

Henvenders etiske egenvurdering er noe kort og viser til store og kompliserte forskningsetiske problemstillinger. Samtidig viser henvender til relevante forskningsetiske retningslinjer og museumsetisk regelverk og gjør gode etiske refleksjoner omkring sentrale utfordringer ved den planlagte utstillingen.

Utstillingen synes å ivareta prinsippet om at menneskelige levninger ikke bør stilles ut kun som en illustrasjon eller som et selvstendig hovedfokus eller trekkplaster, men inngå som en naturlig del av utstillingens formål. I utstillingsplanene er de menneskelige levningene kontekstualisert godt slik at de oppfattes som en integrert del av utstillingens formål. Utvalget har tillitt til at henvender vil løse kontekstualisering på en god måte.

Proveniens og innsamlingshistorikk framstår som mindre problematisk for «det norske» materialet, men mer komplisert for materialet fra Tibet og Papua Ny-Guinea. Utvalget forstår at kartlegging av proveniens og innsamlingshistorikk for hodeskallene og instrumentene er et utfordrende arbeid.

Det er ikke fremsatt krav om repatriering av noe av det aktuelle materialet fra Tibet og Papua Ny-Guinea. Samtidig, når materialet har en uavklart proveniens, mulig problematisk innsamlingshistorikk og inngår i en utstilling som tar opp problematiske sider ved museumssamlinger, er det relevant å reflektere rundt spørsmål om repatriering. Utvalget mener at henvender diskuterer disse problemstillingene i tilstrekkelig grad og har gjort gode tiltak for å kartlegge spørsmål omkring proveniens og eierhistorikk, som arkivarbeid, forsøk på kontakt med Nasjonalmuseet på Papua Ny-Guinea, planlagt kontakt med norsk representasjon i Papua Ny-Guinea og forespørsel til fagpersoner og fagmiljøer i Norge.

Utvalget mener at det er bra at henvender med utstillingen også vil løfte spørsmål knyttet til museumssamlinger og museenes rolle. Materialet fra Papua Ny-Guinea og Tibet er samlet inn i en tid og kontekst preget av kolonialistisk tankegods hvor mennesker ble delt inn i overlegne og underlegne raser. Hodeskallene og de tibetanske instrumentene illustrerer i seg selv problemstillinger knyttet til innsamling og eierskap til andre samfunns kulturarv, dekolonisering og identitetspolitikk, og utgjør en god mulighet for å formidle slike trekk ved vår historie. Tematisering av museenes rolle gir dermed en ytterligere kontekst for de menneskelige levningene. Samtidig vil det være svært krevende å tematisere så mange og store spørsmål i en og samme utstilling og det kommer ikke særlig godt frem hvordan henvender i praksis skal få dette til.

Konklusjon

Skjelettutvalget anbefaler henvendelsen om utstilling av en gravurne med aske fra ben (C7848), relikviekors med antatte rester av brent ben (C21378), to dekorerte hodeskaller fra Papua Ny-Guinea (UEM30523, UEM31999), en trompet laget av menneskelig lårben fra Tibet (UEM10441) og en tromme laget av menneskelig hodeskalle fra Tibet (UEM27889). Utvalget mener at det er gjort gode forskningsetiske egenvurderinger og oppfordrer henvender til å legge disse vurderingene til grunn også i markedsføringen av utstillingen.