Når barn og unge deltar i forskning

Elisabeth Backe-Hansen er forsker I emerita, NOVA. 

Introduksjon

«Childhood is not homogeneous, not least because of the evolving capacities and physical growth of human children. It is perhaps the most heterogeneous stage in the life cycle. Within childhood, age differences possibly outweigh gender, ethnicity, religion and other discriminatory practices» (Beazley et al., 2009, side 368).

FNs barnekonvensjon ble vedtatt i 1989, ratifisert av Norge i 1991 og inkorporert i vår menneskerettighetslovgivning i 2003. En av hjørnesteinene i konvensjonen er barns rett til deltakelse. I konvensjonens artikkel 12, også kalt demokratiartikkelen, står det blant annet at «Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som berører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i forhold til deres alder og modenhet». I 2014 ble så barns rett til medvirkning tatt inn som en egen bestemmelse i Norges Grunnlov, med parallelle formuleringer til konvensjonens artikkel 12. Deres rett til medvirkning står med andre ord sterkt i norsk lovgivning, og det vil også gjelde retten til å delta i forskning. Denne retten kan utledes videre av tre andre artikler i konvensjonen (Beazley et al., 2009). Den første er artikkel 3, som omhandler hensynet til barnets beste som overordnet ved alle handlinger som berører barn. Den andre er artikkel 13, som omhandler barnets rett til ytringsfrihet. Den tredje er artikkel 36, som fastsetter at barnet skal beskyttes mot alle (andre) former for utbytting som på noen måte kan være til skade for barnets ve og vel.

Barnekonvensjonen omtaler individer mellom 0 år og 18 år som barn, og forutsetter at barn kan gi uttrykk for sine oppfatninger uansett alder, dog på svært ulike måter. Som det påpekes i Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH, 2021), er ikke barns biologiske alder alene avgjørende for et barns modenhet. Forskere må følgelig ha tilstrekkelig kunnskap om barn slik at de kan tilpasse forskningens formål og metode til barnets alder og utvikling.

De forskningsetiske spørsmålene som reises om å inkludere barn og unge i forskning kan grupperes under noen hovedoverskrifter: Samtykkekompetanse, alder og rekruttering til forskning; Nytte og skade av forskningen; Konfidensialitet og meldeplikt.

Samtykkekompetanse, alder og rekruttering til forskning

Juridisk samtykkekompetanse har vi i prinsippet først når vi blir myndige. Hovedregelen for forskning med barn er dermed at foresatte må samtykke først, og at barn og unge deretter blir bedt om å gi sin tilslutning til å delta – eventuelt motsette seg dette [1].

Samtidig kan man ikke se juridisk kompetanse atskilt fra evnen til å forstå hva forskningen dreier seg om. Spørsmålet om barn og unges forutsetninger for å gi reelt informert samtykke til deltakelse i forskning er derfor svært viktig, særlig sett i forhold til dagens opptatthet av barns rett til deltakelse og den mer generelle vektleggingen av brukermedvirkning på mange områder i samfunnet. Da kommer vi heller ikke utenom å diskutere hvor gamle barn og unge skal være før de bør kunne samtykke på egne vegne.

I henhold til § 17 (b) i helseforskningsloven har personer mellom 16 og 18 år som hovedregel samtykkekompetanse. Samtidig må foreldre eller andre med foreldreansvar samtykke til forskning med mindreårige mellom 16 og 18 år som innebærer legemsinngrep eller legemiddelutprøving (Helse- og omsorgsdepartementet, 2008).

I samfunnsvitenskapelig forskning vil vurderingen av samtykkekompetanse være avhengig av hva forskningen gjelder, og hvilke opplysninger man eventuelt skal samle inn. Når det gjelder for eksempel skoleforskning, kan ungdom over 15 år ofte samtykke selv i mindre forskningsprosjekter med ikke-sensitive data. I prosjekter som innebærer behandling av særlige kategorier av personopplysninger må ungdom være over 16 år før de kan samtykke selv [2]. Aldersgrensen for selvbestemmelse er en skjønnsmessig helhetsvurdering i det konkrete forskningsprosjektet, der det skal legges vekt på hvorvidt ungdommen fullt ut forstår hva deltakelse innebærer og dessuten kan ivareta sine rettigheter.

Det finnes også eksempler på prosjekter der barn og unge samtykker selv, mens deres foresatte kan reservere seg gjennom å melde fra til prosjektledelsen, eller gi såkalt passivt samtykke (se f.eks. Ung i Oslo 2023, NOVA).

Hvis forskningen for eksempel gjelder barnevern eller andre situasjoner der det vil være en risiko for økt sårbarhet for barnas og ungdommenes del, stilles det skjerpede krav til forskningen på grunn av risikoen for at deltakerne vil kunne bli påført en unødig stor belastning. Forskning om sårbare grupper bør bare gjennomføres dersom det ikke er mulig å løse problemstillingen på annen måte, og det stilles ekstra krav til at forskningen er godt begrunnet og utførlig beskrevet, både med tanke på utforming, utøvelsen av rettigheter og etikk. Her vil det være et skjønnsspørsmål om man kan innhente samtykke direkte fra unge mellom 16 og 18 år.

Hva med de som er yngre enn 16 år? I 2017 kom forskrift om barn mellom 12 og 16 år sin rett til selv å samtykke til deltakelse i forskning. Her slås det fast at barn mellom 12 år og 16 år selv kan samtykke til forskning på helseopplysninger i visse tilfeller. Det stilles imidlertid strenge krav om at samfunnsnytten klart skal overstige ulempene deltakelsen kan medføre for det enkelte barnet [3], og at det må antas at prosjektet ikke kan gjennomføres med foreldresamtykke fordi prosjektet kan avdekke forhold disse har egeninteresse i at ikke avdekkes (Helse- og omsorgsdepartementet, 2017). Det kan for eksempel handle om vold eller overgrep. I tillegg kreves en særlig beredskap for å ivareta blant annet deltageres eventuelle behov for helsehjelp. Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH 2021, punkt 18) har tilsvarende bestemmelser.

Her vil det være særlig viktig at forskerne kan begrunne nødvendigheten av prosjektet godt, noe som bør inkludere en vurdering av om man allerede vet tilstrekkelig om den aktuelle problemstillingen, selv om det er i forskernes interesse å utforske den videre.

Forskeres vurderinger av nytte og verdi i forhold til skade kan blant annet avhenge av deres syn på barns kompetanse sett opp mot barns behov for beskyttelse. I henhold til barnekonvensjonen anses deltakelse og beskyttelse som like viktige hensyn. Det kan argumenteres for at beskyttelse av barn kan bli overbeskyttelse på den måten at barn fratas muligheter til å uttale seg om ting de gjerne ville uttalt seg om. Barn er imidlertid forskjellige, og forskere kan ikke på forhånd anta at barn i vanskelige situasjoner generelt ønsker å delta i forskning bare de får lov. I forskning der det er aktuelt å involvere potensielt traumatiserte barn og unge uten beskyttelse fra voksne myndighetspersoner, blir det spesielt viktig å reflektere over hvordan barna rekrutteres, over forskernes kompetanse til å gjennomføre prosjektet og over ivaretakelse av barn og unges rett til å nekte å delta eller trekke seg underveis i prosessen. Det er viktig å ha i mente at retten til å delta også innebærer en rett til å nekte å delta, eller til å trekke seg fra deltakelse (Lundy, 2007).

Som påpekt over, kan det å delta i forskning ses som en rettighet for barn og unge fordi de får anledning til å medvirke i utvikling av kunnskap som direkte gjelder dem, og der de har unik kunnskap om det å være barn og ungdom i dag. I praksis er det snakk om et samspill mellom samtykkekompetanse i juridisk forstand, barn og unges forutsetninger for å samtykke på egne vegne (det vil si alder og modenhet), og foresattes og andre portvakters forståelse av i hvor stor grad deltakelse i forskning kan være både interessant, viktig og nyttig. Kanskje kan den økte vekten på medvirkning, som også er preget av dagens forståelse av barn og unges kompetanse, innebære at foresatte spør barna sine om hva de selv ønsker, før de tar stilling til om de samtykker eller ikke. Kanskje kan foresatte også bli mer åpne for å la barna bestemme, selv om de foresatte ikke ser den umiddelbare nytten av deltakelse?

Nytte og skade av forskningen

Avveiningen av nytte og skade må ses i sammenheng med forskningens tema så vel som de metodene som benyttes. Generelt kan vi si at jo mer skadelig eller ubehagelig forskningen er på grunn av tema eller framgangsmåte, jo større nytte skal forskeren kunne vise til for deltakerne eller for samfunnet i sin alminnelighet. NESHs retningslinjer slår fast at barns velferd og integritet går foran vitenskapens og samfunnets interesser. I samfunnsvitenskapelig barneforskning er det samtidig ofte slik at deltakelse i forskning ikke direkte kommer informantene til gode, men at resultatene kan komme andre til gode senere.

De siste par-tre tiårene har det blitt stadig mer vanlig med samfunnsvitenskapelig spørreskjemaforskning med barn og unge. Slik forskning er sjelden veldig skadelig å delta i, men det vil likevel oppstå situasjoner eller tvilstilfeller som enten kan tilsi at forskningen ikke bør gjennomføres på den måten det var tenkt, eller at det bør gjennomføres spesielle tiltak for å begrense eventuell skade. Det er ganske vanlig at man ønsker å spørre særlig ungdom om for eksempel rusmiddelbruk, regelbrudd, seksualitet eller seksuell trakassering. Derfor er det også vanlig å ha en form for beredskap, det vil si at deltakerne gis kontaktinformasjon til personer de kan kontakte hvis de ønsker det. Ettersom undersøkelsene gjerne er helt anonyme og gjennomføres på skolen, er det ikke andre måter å gjøre dette på. Deltakerne får også informasjon om at de kan la være å svare på spørsmål de ikke ønsker å svare på, og det er heller ikke uvanlig at svarprosenten på de ulike spørsmålene varierer en god del.

I den norske delen av Children’s Worlds, en omfattende, internasjonal studie av barn mellom åtte og 13 år og deres hverdagsliv i rundt 50 land i hele verden, ble de norske deltakerne spurt om de hadde noen kommentarer til undersøkelsen. Det flest kommenterte, var at undersøkelsen var kjedelig. Dette var nyttig informasjon for forskerne (Backe-Hansen, 2014). I spørreskjemaundersøkelser som omfatter barn og unge, vil man tilstrebe å tilpasse spørsmålsstillingene etter deltakernes alder. Dermed må man for eksempel lage flere varianter av skjemaet både innholdsmessig og metodisk. Det er viktig for å gi deltakerne best mulig anledning til å engasjere seg i utfyllingen og forstå alt de blir spurt om, hvilket igjen selvsagt gir en bedre datakvalitet ved siden av å kunne gi deltakerne en mer positiv opplevelse.

I tillegg er det svært vanlig med kvalitative tilnærminger til samfunnsvitenskapelig barneforskning, for eksempel gjennom intervjuer eller observasjon. I kjølvannet av forskriften om 12-16 åringers adgang til selv å samtykke til deltakelse i forskning, argumenterer Øverland (2018) for at det heller kan være styrkende for barn å snakke om ting de har vært utsatt for hvis man skaper et trygt og rolig miljø som er helt annerledes enn omstendighetene da overgrepet fant sted, og man er oppmerksom på barnets signaler og empatisk, altså at intervjuet har visse rammer som skjermer barnet. Det er prosjektet som har ansvaret for at forskerne har denne kompetansen. Med andre ord reduseres faren for skade, samtidig som muligheten for nytte øker hvis prosjektet gjennomføres på riktig måte. Forskere bør forholde seg til de samme problemstillingene i kvalitativ forskning også når temaet for forskningen kan antas å være mindre belastende, og være fleksible i måten den direkte kontakten legges opp på.

Blir det annerledes hvis man ikke vet hva barnet eller ungdommen har vært utsatt for, slik at man uforvarende får vite om overgrep, mishandling eller livsproblemer vedkommende måtte ha? Skjer det i forbindelse med kvalitative intervjuer, vil man som forsker fort oppleve et behov for å hjelpe barnet eller ungdommen med å avklare hva som bør skje videre, hvis han eller hun ønsker det. Da er det nødvendig å undersøke om de har noen de kan snakke med som de har tillit til, dessuten også kunnskap om hjelpeapparatet der de bor og hvordan man kommer i kontakt med dem. Dessuten må forskeren reflektere over spørsmålet om mulig meldeplikt til barnevern eller politi (se avsnittet om meldeplikt nedenfor). Det må også trekkes en grense mot terapeutrollen utover det terapeutiske som eventuelt kan være en effekt av å få snakket om det som er vanskelig. Da er det ikke gitt at nytteverdien for barnet blir like stor, eller at muligheten for skade reduseres like mye.

Begge disse kontekstene for å forske om barn og unge som har vært utsatt for overgrep eller vold forutsetter en form for rekruttering der det vil være nødvendig å gå gjennom ulike portvakter, selv om barnet kan samtykke på egne vegne. Vil man derimot gjennomføre en anonym spørreskjemaundersøkelse, vil formålet være å lære mer om omfang og fordeling av overgrep og vold mot barn og unge uten at det er mulig for forskerne å identifisere deltakerne i etterkant. Argumentet for å la barn og unge samtykke selv fra 12 år er da at man undersøker fenomener det kan være i foreldrenes interesse at ikke skal komme fram. Det er av reell interesse å fange opp forekomsten av overgrep så tidlig som mulig. Dette har klar nytte i forbindelse med policy- og tiltaksutvikling, men er ikke nødvendigvis til spesiell nytte for barna som deltar. En avveining blir da hvor mange ganger det er rimelig at akkurat dette fenomenet skal undersøkes, eller om det er mulig å bygge på den informasjonen man allerede har. Det er også viktig at argumentet om foresattes egeninteresse ikke brukes i utide, ikke minst ettersom forskriftens § 1 slår fast at barn mellom 12 og 16 år selv kan samtykke til forskning på helseopplysninger i et begrenset antall, konkret angitte forskningsprosjekter. Det er med andre ord ikke snakk om en slags carte blanche for å inkludere de yngste barna uten foresattes samtykke, og bestemmelsen gjelder dessuten bare helseforskning.

Ny teknologi har skapt nye muligheter for forskning om barn og unge. Forskere kan for eksempel laste opp innlegg på sosiale media og invitere til å svare på spørsmål. I dagens situasjon, hvor det faktisk blir stadig vanskeligere å rekruttere deltakere i forskning, er dette en måte å komme i kontakt med barn og unge på gjennom medier de er svært fortrolige med, som både gjør det enkelt å delta og dessuten sikrer deres anonymitet. Man vil derimot ikke vite hvor representative deltakere eller svar er, og resultatene må vurderes deretter.

I flere år har det også vært vanlig å la barn og unge besvare spørreundersøkelser via PC, enten hjemme eller på skolen, noe det har blitt mer aksept for over tid. I de senere årene har man dessuten prøvd ut svar via mobil, fordi dette er en mer direkte metode der informantene kan svare når det passer dem. Dessuten gjør svar på mobil det enda enklere å holde det man svarer skjult, mens det har vært en bekymring at barn og unge kan kikke hverandre over skulderen hvis for eksempel en klasse besvarer en spørreskjemaundersøkelse på PC samtidig (se også Baugerud i Gording Stang et al., 2023). Samtidig har man ingen garanti for at mottageren av en invitasjon faktisk er den som svarer, når svaret leveres i en privat setting.

Konfidensialitet, meldeplikt og avvergingsplikt

Når forskningen er anonym, kan ikke identifiserbare svar videreformidles. Men i forskning med barn og unge er det også svært vanlig med direkte kontakt mellom en forsker og hennes eller hans informanter, med tilhørende muligheter for videreformidling. Da gjelder prinsippet om konfidensialitet, også i forhold til barnets eller ungdommens foresatte. Kanskje ønsker foreldrene «rapport» om hva barnet deres har svart, mens barnet selv ikke ønsker dette. I så fall bør hensynet til barnet som informant veie tyngst. Følgelig kan det være en fordel å snakke med barnet eller ungdommen om hva som eventuelt kan eller skal videreformidles, og så respektere deres ønsker. Spesielt eldre barn og unge kan også si at de ikke vil snakke med forskeren med mindre de kan loves taushet, og da må det respekteres. Det kan imidlertid også tenkes at barnet eller ungdommen ser på forskeren som en som kanskje kan hjelpe til med å få løst et problem, for eksempel gjennom å videreformidle det han eller hun sier (Fossheim og Ingierd, 2013).

Grunnlaget for at forsker og informant kan relatere seg til hverandre, er at informanten har tillit til forskeren (se også Skilbrei, 2013). Hvis man som forsker skal snakke med barn og unge i risikosituasjoner som kan medføre meldeplikt til barneverntjenesten, er det viktig å klargjøre på forhånd hva som eventuelt kan utløse meldeplikten på en måte barnet eller ungdommen forstår. Som forsker løper man da en risiko for at informanten trekker samtykket helt eller delvis tilbake, noe han eller hun har full rett til. Da vil det på den andre siden ikke skje et tillitsbrudd.

Dilemmaet blir et annet og kanskje enda mer problematisk hvis det uforutsett og uventet kommer fram opplysninger, om for eksempel vold, overgrep, emosjonell mishandling eller alvorlig forsømmelse i løpet av et intervju. Forskere som utfører oppdrag på vegne av det offentlige er i samme posisjon som offentlig ansatte. I medhold av barnevernlovens § 13-2 er man pliktig til å melde fra til barneverntjenesten uten ugrunnet opphold gitt en del vilkår, for eksempel hvis man har grunn til å tro at barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt eller mishandling [4]. Å melde til barnevernet kan oppleves som et tillitsbrudd for informantens del. Da vil det være ekstra viktig å snakke med barnet eller ungdommen om barnevernet allerede er inne i bildet, om det er noen andre i hjelpeapparatet de allerede er i kontakt med, eller om foreldrene eller andre de har tillit til kan hjelpe dem. Det er også viktig at forskere vet nok om barnevernet til å kunne snakke med barnet eller ungdommen om hva en melding vil si, og hva barnevernet kan og ikke kan bidra med.

Videre er det spørsmål om varslingsplikt til politiet dersom det kommer fram opplysninger som det er nødvendig å videreformidle for å unngå lovbrudd (avvergingsplikten). Avvergingsplikten etter straffelovens § 196 gjelder alle, og «trumfer» også taushetsplikten [5]. Plikten utløses idet man får kunnskap om at handlingen vil skje, eller tror at dette er mest sannsynlig. Man kan avverge ved å varsle politi, barnevern eller på annen måte søke å forhindre at handlingen skjer (se Avvergingsplikten – plikt.no) For mer utdypende diskusjoner av dilemmaer knyttet til forskeres melde- og avvergeplikt, se Fossheim og Ingierd (2013).

Avslutning

Denne artikkelen begynner og slutter med barn og unges rettigheter, ikke minst fordi flere forfattere ser etiske hensyn og rettigheter i sammenheng med hverandre. Bell (2008) påpeker blant annet at barns rettigheter eksisterer når forskningsinteresser og barns hverdagsliv krysser hverandre og fortsetter gjennom hele forskningsprosessen og lenger enn det. Barn og unge kan være særskilt sårbare som deltakere i forskning, og punkt 18 i NESHs retningslinjer heter også «beskyttelse av barn». Et etisk imperativ om å behandle barn som moralske aktører i egen rett krever samtidig at forskere anerkjenner barn og unge som deltakere, men med rett til å bli ivaretatt og om nødvendig beskyttet som deltakere i den samme forskningen. Derfor kan det være en vei å gå å videreutvikle retningslinjer der hensynet til menneskerettigheter er integrert, og derigjennom fremme en rettighetsbasert tilnærming til forskning om og med barndom, barn og unge.

Referanser

Backe-Hansen, E. (2016). What the children thought: Some methodological and ethical issues in comparative child research. In T. Liefard & J. Sloth-Nielsen (eds). The United Nations Convention on the Rights of the Child. Taking Stock after 25 Years and Looking Ahead. Leiden: Brill Nijhoff, 634-654.

Beazley, H., Bessell, S., Ennew, J. & Waterson, R. (2009). The right to be properly researched: Research with children in a messy, real world. Children’s Geographies, 7(4), 365-378.

Bell, N. (2008). Ethics in child research: rights, reason and responsibilities. Children’s Biographies, 6, 7-20.

FNs konvensjon om barns rettigheter, lastet ned fra https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/bfd/bro/2004/0004/ddd/pdfv/178931-fns_barnekonvensjon.pdf.

Fossheim, H. & H. Ingjerd (red). (2013). Forskeres taushetsplikt og meldeplikt. Oslo: Antologi, de nasjonale forskningsetiske komiteer. Lastet ned fra Forskeres taushetsplikt og meldeplikt | Forskningsetikk.

Helse- og omsorgsdepartementet (2017). FOR-2017-06-28-1000. Forskrift om barn mellom 12 og 16 år sin rett til selv å samtykke til deltakelse i medisinsk og helsefaglig forskning. Lastet ned fra Forskrift om barn mellom 12 og 16 år sin rett til selv å samtykke til deltakelse i medisinsk og helsefaglig forskning - Lovdata.

Helse- og omsorgsdepartementet (2008). LOV-2008-06-20-44: Lov om medisinsk og helsefaglig forskning (Helseforskningsloven). Lastet ned fra Lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven) - Kapittel 4. Samtykke - Lovdata.

Lundy, L. (2007). Voice is not enough: Conceptualising Article 12 of the United Nations Convention on the Rights of the Child. British Educational Journal, 33, 6, 927-942.

NESH (2021). Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora. Lastet ned fra Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi | Forskningsetikk.

NOVA (2023). Ung i Oslo 2023. Lastet ned fra Ung i Oslo 2023 - OsloMet.

Sikt (tidligere NSD). Lastet ned fra Personverntjenester for forskning (sikt.no)

Skilbrei, M.-L. (2013). Hva betyr taushet? Taushetsplikten og varslingsplikten i vanskelig farvann. I Fossheim, H. & H. Ingjerd (red). (2013). Forskeres taushetsplikt og meldeplikt. Oslo: Antologi, de nasjonale forskningsetiske komiteer, s. 51-66. Lastet ned fra Forskeres taushetsplikt og meldeplikt | Forskningsetikk.

Stang, E. Gording, Baugerund, G.A., Backe-Hansen, E. & M. Rugkåsa (2023). Samvær i praksis. En forskningsbasert undersøkelse av samværsordninger i barnevernet. Hovedrapport fra prosjektet «Samvær etter omsorgsovertakelse». Oslo: OsloMet – Storbyuniversitetet. Skriftserie nr. 1, 2023.

Øverlien, C. (2018). Voldsutsatte barn må bli hørt i forskningen. Forskning.no. Lastet ned fra – Voldsutsatte barn må bli hørt i forskningen.

Fotnoter

[1] Se NESH (2021, punkt 17) om nektelseskompetanse.

[2] https://www.datatilsynet.no/personvern-pa-ulike-omrader/skole-barn-unge/samtykkje-fra-mindrearige/

[3] Se mer om vekting av nytte og risiko i Helseforskningsloven § 18.

[4] § 13-2 Plikt til å melde fra til barnevernstjenesten. Bestemmelsen dekker at det er grunn til å tro at et barn er eller vil bli utsatt for mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller omsorgssvikt. Videre er det snakk om livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade som ikke undersøkes eller behandles, at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et barn som er spesielt hjelpetrengende ikke får dekket sitt behov for opplæring, når et barn har vist alvorlige atferdsvansker eller det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel. 

[5] For mer informasjon om avvergingsplikten, se for eksempel Avvergingsplikten - plikt.no.

Ytterligere ressurser

Aktuelle uttalelser og vedtak: 
Uttalelse om passivt samtykke i Ungdata. NESH, 2021

Forskningsetisk vurdering av spørreundersøkelse. NESH, 2020

Dialogbasert tidlig oppdagelse. NEM, 2023

Flerkulturell Doula i Norge. NEM, 2022

Informasjonsfilm for barn som blir spurt om å delta i forskning: 
Skal du delta i forskning? Dette bør du vite! (2022)