Et møte med vietnamesiske migrantkvinner

[Den følgende teksten er et eksempel eller "case" som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Det er basert på reelle hendelser.]

I et prosjekt om innvandrerkvinners møte med det norske fødesystem kontaktes en gruppe gravide vietnamesiske kvinner som har født før, enten i Norge, i en gjennomgangsleir eller i eget hjemland.

Formålet med prosjektet er å skaffe kunnskap om hvordan de har opplevd de tidligere fødsler og hvilke forventninger de har når det gjelder den kommende fødsel. Kvinnene blir kontaktet gjennom tolk for at man skal få deres samtykke til å bli intervjuet. De bor ganske langt utenfor byen og forskerne har ingen kontakt med dem annet enn gjennom tolken før de møter dem i kvinnenes hjem. Forskerne har gitt tolken den informasjon om prosjektet som de mener det er rimelig å gi, men ettersom de ikke kan kvinnenes språk vet de ikke hvordan informasjonen er formidlet og om den er forstått. Som asiater har kvinnene høy standard for gjestfrihet og imøtekommenhet. Når forskerne står på trappen, blir de budt velkommen inn, og når de prøver å finne ut om kvinnene har forstått informasjonen som er gitt om prosjektet, blir de møtt med mange smil og bejaende nikk. Når forskerne spør om de får bruke båndopptaker, viser kvinnene stolt frem sine egne båndopptakere. Disse kvinnene har bodd i Norge i flere år, men etter hvert får forskerne vite at de er de første nordmenn som er på besøk bortsett fra andre forskere og sunnhetspleieren. Tolken forteller også ganske sent i prosjektet at asiatiske kvinner ikke har tradisjon for å fortelle om sine fødsler, slik som norske kvinner har. Det å føde tilhører for dem intimsfæren og fortelles ikke om.

Forskernes dilemma: Kunne en her spørre om forskerne ikke tok ansvar for subjektivt opplevd skade? Var det i dette tilfellet legitimt å stille spørsmål om fødselerfaringen? Kunne en tale om et frivillig informert samtykke? (De var jo så smilende, nikkende, samtykkende!) Kunne en tenke seg at kvinnene svarte på forskernes spørsmål fordi de trodde forskerne kom fra myndighetene? Eller fordi de tenkte at forskerne jo var i landet først? Eller bare fordi de kom? I hvilken grad hadde det løftet forskerne ga om anonymisering noen verdi for disse kvinnene? Skjønte de hvorfor forskerne fant frem til akkurat dem? Og hvilket ansvar har forskeren hvis disse kvinnene følte seg overvåket eller utlevert?

Les mer i Forskningsetisk bibliotek (FBIB): Ansvar for den enkelte