Hvor langt rekker forskerens ansvar?

[Den følgende teksten er et eksempel som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Teksten er basert på reelle hendelser.]

Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI) avsluttet i 2009 en undersøkelse av udokumenterte migranter og deres livsvilkår. Prosjektet skulle belyse sammenhengen mellom ulovlig opphold i Norge, selvopplevet helsebilde og adgang til og bruk av helsetjenester.

Ifølge pasientrettighetsloven har alle som oppholder seg i Norge krav på hjelp ved sykdom, når de har fast bopel eller oppholder seg i Norge og er medlem av Folketrygden. De som oppholder seg ulovlig i landet har kun rett til hjelp ved akutt sykdom og kun krav på den hjelp som er nødvendig for å sikre at de ikke lider nød.

NAKMIS undersøkelse ble foretatt i Oslo-området og bygget på hva to grupper informanter fortalte. Den ene bestod av helsepersonale som hadde vært i kontakt med papirløse migranter, den andre gruppen var migranter som ikke hadde oppholdstillatelse. Det er den siste gruppen som er utgangspunkt for fortellingen som følger.

Det var vanskelig å skaffe informanter blant migrantene. Men NAKMI fikk kontakt med 15 personer, 9 menn og 6 kvinner. De fleste var i alderen 20-40 år (8), de fleste enslige (10) og de fleste fra Afrika (9). Intervjuerne var erfarne forskere eller fagpersonale med helsebakgrunn. Fra NAKMIS side ble det lagt stor vekt på det informerte samtykket og på at informasjonen ble forstått. Det ble også lagt vekt på å informere informantene om deres rettigheter, blant annet at de kunne trekke seg om de ønsket, også etter intervjuet. Informantene ble gitt løfte om taushet og om full anonymisering. Ingen av de 15 ønsket på noe tidspunkt å trekke seg fra undersøkelsen, og i ettertid hevdet de at det hadde vært godt å bli hørt.

De 15 migrantenes fortellinger viste blant annet at de kom meget sent i kontakt med helsepersonale, fordi de var redde for å bli anmeldt. De kjente ikke til helsepersonales taushetsløfte, eller de stolte ikke på det. Ingen av dem som ble intervjuet ville oppgi navn på andre migranter uten oppholdstillatelse.

En dag ble en av forskerne ringt opp av en kvinne som hun hadde intervjuet. Kvinnen var fryktelig ulykkelig og redd. Hun fortalte at hun bodde i skjul hos en mannlig slektning. Han hadde banket henne opp, muligvis fordi han trodde hun hadde røpet ham og skjulestedet. Kvinnen sa at hun var så redd at hun hadde oppsøkt politiet. Vakthavende skjønte ikke at han sto overfor et menneske som ikke hadde lovlig oppholdstillatelse, og han henviste den skamslåtte kvinnen til legevakten. Der ble hun avvist, fordi hun ikke hadde noe personnummer. Hun vendte tilbake til sin slektnings bosted. Hun visste at han ikke var hjemme. Men hun våget ikke å bli der, for hun fryktet for sitt liv. Hun kontaktet så NAKMI-forskeren for å fortelle om sin frykt. Forskeren visste ikke annen råd enn å ta kvinnen med til et krisesenter. Der fikk hun under tvil lov til å bli natten over. Men neste morgen, etter at krisesenterets ledelse var blitt orientert, ble hun bedt om å forlate senteret. Fordi hun oppholdt seg i landet på falsk grunnlag torde ikke senteret å ha henne hos seg.

Forskerens dilemma: Hvor langt strekker forskerens ansvar seg? Hva gjør forskeren med et gjennombanket og bunnulykkelig menneske som ber om hjelp og som tydeligvis har tillit til at forskeren kan hjelpe? Det er en tillit forskeren selv har opparbeidet og også har benyttet seg av i forskningsøyemed. Dersom norsk lov og lovens plikt til å melde fra om vold i nære relasjoner var blitt fulgt i dette tilfellet, ville forskeren ha tatt migranten med til politiet, og den som slo ville blitt anmeldt. Forskeren hadde nok hatt bedre mulighet enn migranten til å bli hørt hos politiet. Men anmeldelsen ville ha opphevet forskerens taushetsløfte og den mishandlede kvinnens anonymitet. Etter all sannsynlighet ville hun ha blitt sendt ut av landet.