Medforfatterskap i samfunnsvitenskap og humaniora

[Den følgende teksten er et eksempel eller "case", som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Noen eksempler kan være basert på reelle hendelser, mens andre er fiksjonelle fremstillinger.]

En forsker fra et land i Vest-Europa har i flere år vært involvert i et forskningssamarbeid med kolleger i et ungt forskningsmiljø i lite afrikansk land innenfor rammen av en formell institusjonell avtale. Finansieringen har i overveiende grad kommet fra europeiske kilder. Til tross for betydelige ulikheter i ressurstilgang mellom de to samarbeidspartene har utforming av prosjektopplegg og gjennomføring av datainnsamling og analyse forløpt stort sett knirkefritt på likeverdig grunnlag.

Det har imidlertid oppstått en tvist med hensyn til publisering. Den europeiske forskeren hevder at de strenge forskningsetiske prinsippene for medforfatterskap med sin afrikanske kollega, ikke er oppfylt: (a) medvirkning i utforming av prosjektopplegg og definisjon av problemstillinger; (b) bidrag i datainnsamling og analyse av data; samt (c) bidrag i skriving av en tidsskriftsartikkel. I henhold til reglene for medforfatterskap må samtlige av disse delkriteriene være oppfylt. Riktignok har begge parter bidratt på lik fot i utformingen av prosjektet. I datainnsamlingsfasen og analysen overstiger bidraget fra afrikansk hold til dels det europeiske fordi den afrikanske forskeren kjenner den empiriske virkeligheten bedre enn sin europeiske kollega og kan trekke på uvurderlige nettverk av kontakter og informanter. Sannsynligvis ville datainnsamlingen og analysen ha lidt sterkt hvis den europeiske forskeren hadde måttet stå for dette arbeidet alene. Derimot mener den europeiske forskeren at skrivebidraget fra afrikansk hold er altfor beskjedent til at dette delkriteriet for medforfatterskap kan anses å være oppfylt.

Den afrikanske forskeren kommer fra en akademisk tradisjon hvor skriftlig produksjon og publisering i fagfellevurderte tidsskrifter ikke vektlegges like sterkt som i Europa, selv om incentivsystemet er i ferd med å endres. Publiseringshyppigheten i akademiske tidsskrifter ligger gjennomsnittlig lavere enn i Europa. Det skyldes i hovedsak tre forhold: (a) afrikanske akademikere har en langt tyngre undervisnings- og veiledningsbyrde enn sine europeiske kolleger; (b) forskningen som utføres, er som regel sterkere anvendt orientert enn i Europa og av den grunn skjer mye av publiseringen i rapportform, ikke i akademiske tidsskrifter; og (c) p.g.a. lavt lønnsnivå prioriteres konsulentoppdrag på bekostning av akademisk publisering.

 De to kollegene inngår et kompromiss: den afrikanske forskeren aksepteres som medforfatter til tross for minimalt skrivebidrag ut fra en gjensidig forståelse av at bidraget i datainnsamlingen og analysen kompenserer for manglende skriftlig bidrag. I mangel på et slikt kompromiss er det lite sannsynlig at forskningssamarbeidet ville kunne fortsette mellom de to forskerne. Den europeiske forskeren ønsker dessuten å fremme karrieren til en lovende afrikansk kollega og er derfor beredt til å være ”snill” i sin tillemping av prinsippene for medforfatterskap. Det er også sannsynlig at det institusjonelle samarbeidet ville ha fått et skudd for baugen hvis prinsippene ble applisert på en rigid måte, og kanskje havarert totalt. 

1. Er det forskningsetisk forsvarlig at den afrikanske forskeren aksepteres som medforfatter til tross for minimalt skrivebidrag, men at denne mangelen kompenseres gjennom desto større bidrag i en annen fase av forskningsprosessen?
2. Er det rimelig å være ”snill” overfor en afrikansk kollega ved å renonsere på strenge kriteria for medforfatterskap slik det reflekteres i kompromisset ovenfor? Er det forskningsetisk riktig å anlegge et slikt Nord-Sør perspektiv på individuelt forskernivå?
3. Hvor stor vekt bør tillegges utsiktene for fortsatt forskningssamarbeid i vurderingen av medforfatterskap?

Relaterte ressurser: 

Nord/Sør
Medforfattarskap i humaniora, samfunnsfag, juss og teologi