Mistanke om mulige overgrep i barnehjemsforskning

[Den følgende teksten er et eksempel eller "case", som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Noen eksempler kan være basert på reelle hendelser, mens andre er fiksjonelle fremstillinger.]

Per Plunk har forskerstilling som sosiolog ved et universitet. Han er invitert med i et forskningsprosjekt om barnehjemsbarns livsvilkår, som får bemidling på første forsøk. Prosjektet er ledet av en kollega, prof. Erna Gott, som er ansatt ved et annet institutt. De forskjellige modulene i prosjektet er forholdsvis tydelig definert, så gjennomføringen byr ikke på store utfordringer i de tidlige fasene. I etterkant av datainnsamlingen går Plunk gjennom de innsamlede spørreskjemaene, som har utgjort en viktig del av grunnlaget for prosjektet. Spørreundersøkelsen blant asylbarna er det prosjektlederen som har stått for, men som del av arbeidsfordelingen skal også Plunk benytte dette materialet i sin modul. Selv om Plunk ikke deltok i denne delen av prosjektet, har han derfor vært med på å formgi en del av spørsmålene, for å sikre at det innsamlede materialet er hensiktsmessig for hans eget delprosjekt.

Blant de mer kvalitative elementene i de innsamlede svarene får Plunk et klart inntrykk av at to av svarskjemaene beretter om overgrep mot barna. I utgangspunktet er skjemaene avidentifisert, men en svakhet i innsamlingsmetoden gjør at det med en viss innsats etter all sannsynlighet vil la seg gjøre å finne ut ved hvilken institusjon (eventuelt hvilke institusjoner) de to skjemaene er levert. Når Plunk kontakter prof. Gott for å informere om dette saksforholdet og om at han ønsker å følge opp saken, gjør imidlertid prof. Gott det helt klart at dette ikke er et aktuelt alternativ. I en epost nekter hun Plunk å foreta seg noe i sakens anledning.

1. Hva bør Plunk foreta seg i denne situasjonen?

2. Er det ting man realistisk sett kunne og burde gjort i forkant av den empiriske delen av prosjektet, som ville gjort at man unngikk den situasjonen som nå har oppstått?

3. Er det å unngå å åpne for slike "farlige" svar fra informantene et slikt mulig tiltak som man kunne anbefale? Eller kunne det bare anbefales i samordning med andre tiltak?

4. I en påfølgende ordveksling argumenterer prof. Erna Gott for at en hovedgrunn til ikke å følge opp saken (ved siden av kostnader og mulige komplikasjoner mht senere prosjekter) er at barna ble orientert om at informasjonen de ga, ikke ville bli brukt til å identifisere dem. Hvilke momenter taler for og mot å anse dette som et avgjørende argument i saken?

Les mer: Konfidensialitet