Vannrensing med nanoteknologi

[Den følgende teksten er et eksempel eller "case", som kan tjene som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Noen eksempler kan være basert på reelle hendelser, mens andre er fiksjonelle fremstillinger.]

La oss tenke oss at en gruppe forskere har utviklet en prototype på en teknologi som renser vann. Teknologien består av et filter med bittesmå nanopartikler som hindrer bakterier, virus, tungmetaller og organisk materiale i å følge med vannet når det renner gjennom. Forskerne i denne gruppa er svært opptatt av global rettferdighet, og har jobbet med vannfiltrering siden de fikk høre at mangel på rent vann er en av de største utfordringene for menneskeheten i dag. Mange steder i verden dør folk fordi de drikker forurenset vann. Nå er de ivrige etter å få teknologien ut på markedet, så den kan begynne å redde liv!

Forskergruppen trenger godkjenning fra myndighetene i sitt land for å starte produksjon av teknologien med tanke på kommersialisering. Vannfilteret trenger godkjenning både fra helse- og miljømyndigheter. Myndighetene bestemmer at det må foretas en vitenskapelig risikovurdering. Formålet med denne er å etablere hvorvidt vannfilteret har noen negative konsekvenser som gjør at det er uforsvarlig å ta det i bruk i stor skala. Det må blant annet undersøkes om nanopartikler som kan følge med vannet gjennom filteret, og dermed ende opp i fordøyelsessystemet eller i naturen, kan være giftige for mennesker, dyr eller andre organismer.

Forskergruppen blir selv pålagt å utføre de nødvendige forsøkene, og levere dokumentasjon på at teknologien er trygg sammen med søknaden om kommersiell produksjon av vannfilteret. Et av forsøkene går ut på å fôre mus med vann som har rent gjennom filteret. Siden de er utålmodige etter å få teknologien ut på markedet, bestemmer forskerne seg for at det er tilstrekkelig å observere musene fire uker etter at fôringsforsøket er utført, som er minstekravet til myndighetene. Musene blir tilslutt avlivet, og de utfører et pålagt sett av analyser av de viktigste organene. Forsøkene viser ingen tegn på at det filtrerte vannet har noen negative effekter på musene. Heller ingen av de andre forsøkene gir negative resultater, og forskerne sender lykkelige inn søknaden om godkjenning.

Dagen etter, når forskerne rydder laboratoriet etter forsøkene, oppdager de imidlertid at noen av de nå avlivede og dissekerte musene ser ut til å ha hatt uforklarlige utslett rundt snutepartiet. Dette fører til intens diskusjon innad i gruppen. En av forskerne, Petra, mener at de har gjort det de har blitt pålagt av myndighetene og dermed gjort sitt for å gi tilstrekkelig dokumentasjon til å vise at teknologien er trygg. Sannsynligvis har symptomene ingenting med vannfilteret å gjøre, mener hun, og påpeker at hvis de rapporterer dette nå, vil de bli pålagt å utføre ytterligere eksperimenter som gjør at det kanskje vil ta mange år før teknologien vil kunne komme på markedet. I mellomtiden vil tusenvis av mennesker dø av forurenset vann. Bob er sterkt uenig. Han mener at det er uforsvarlig å sette i gang storstilt produksjon av en ny teknologi når man vet såpass lite om konsekvensene. Det er ikke sikket at symptomene har med nanopartikler fra vannfilteret å gjøre, men han har hele tiden ment at fire uker er altfor kort til å si noe om hvorvidt teknologien er trygg. Kanskje viser eventuelle negative effekter seg først i neste generasjon, eller kanskje den er harmløs for mus men giftig for ørkenrotter, utbryter han. Sivert påpeker at man aldri kan være helt sikker på noe, og at med Bob sin innstilling vil verden stoppe opp. Noen sjanser må man ta. Det at vannfilteret vil kunne redde menneskeliv, er det som må veie tyngst i dette tilfellet, mener han.

Hva bør man konkludere i denne debatten?

Les mer i Forskningsetisk bibliotek (FBIB):
Risiko og usikkerhet