Kulturarv med tvilsomt opphav

Skrevet av: Josephine Munch Rasmussen Publisert: 28.06.2024

For forskere på kulturhistorisk materiale, er funnkontekst og opprinnelse avgjørende for analyse og tolkning. Men mange kulturgjenstander omsettes i antikvitetsmarkedet. Dette kan innebære kompliserte eller problematiske eierhistorier, og reiser særlige etiske og metodologiske problemstillinger for forskere som vil bruke materialet

Om forfatteren: Josephine Munch Rasmussen, forsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU)

Innledning

Om Forskningsetisk bibliotek (FBIB). Denne tema-artikkelen inngår i Forskningsetisk bibliotek (FBIB), en ressurs som tilbyr spesialforfattede artikler om forskningsetiske emner, skrevet av en lang rekke forskjellige eksperter. Til sammen skal artiklene tjene som introduksjon til de viktigste forskningsetiske temaene. Hver artikkel gir også tilgang til ytterligere ressurser, blant annet diskusjonseksempler/case.

Formålet er å bidra til refleksjon og debatt. De vinklinger og oppfatninger som presenteres i FBIB-artiklene uttrykker ikke nødvendigvis De nasjonale forskningsetiske komiteenes standpunkt; den enkelte forfatter står for sine perspektiver.

Kulturarv er alle historiske spor av menneskelig kultur. Enten den er materiell eller immateriell kan kulturarv potensielt ha verdi som kilde til identitet, tilhørighet og livsutfoldelse, og som kilde til kunnskap om forhistoriske samfunn og individer. Forskning på forhistoriske samfunn baserer seg på å studere et vidt spekter av rester av kulturarv som har overlevd frem til vår tid. Denne teksten dreier seg om om fysisk kulturarv, eller såkalte kulturgjenstander. Innen akademiske fagfelt som tar for seg slikt kulturhistorisk materiale, er funnkontekst og opprinnelse avgjørende for analyse og tolkning. Fra et arkeologisk perspektiv er det altså ikke bare funnet av en gjenstand i seg selv som er vesentlig, men omstendighetene funnet opptrer i. Et leirekar som blir funnet i en grav har for eksempel trolig hatt en annen betydning enn et som blir funnet i restene av et kjøkken. Hvilke andre objekter og strukturer som til sammen utgjør den arkeologiske konteksten, setter premisser for tolkningen av funnet. En del kulturgjenstander som blir tilgjengelig for forskere, kommer fra antikvitetsmarkedet. Dette kan innebære kompliserte eller problematiske eierhistorier, og reiser særlige etiske og metodologiske problemstillinger for forskere som vil bruke materialet.

Skriftbærende gjenstander

Et eksempel på en slik gjenstandstype er såkalte magiske boller i leire med skrift i form av assyriske besvergelser fra babylonsk tid (e.g. Hunter 1996). Det finnes rundt to tusen kjente boller av denne typen, men bare et fåtall fra dokumenterte funnsteder og kontekster. Man kan argumentere for at en slik arkeologisk gjenstand med skrift på kan ha en viktig kildeverdi, selv om man ikke vet helt sikkert under hvilke omstendigheter gjenstanden ble funnet. Holdningen blant eksperter på materialet har derfor vært at det tekstlige innholdet på gjenstanden er det vesentligste, ikke funnkonteksten. For hvis teksten kan leses, så har den uansett vært antatt å ha verdi som kilde til kunnskap om forhistorien. Dette synet har for eksempel vært rådende blant assyrologer og kileskrifteksperter (e.g. Owen 2009), og står i et motsetningsforhold til det som er den utbredte holdningen blant for eksempel arkeologer, som legger vekt på at funnsted og kontekst har avgjørende betydning for tolkningen av arkeologiske funn (Kersel og Rutz 2014). Enkelte kritiske tekstforskere har også påpekt at manuskript- og tekstforskningens vektlegging av tekstlig innhold har bidratt til at forskere overser problematiske sider ved disse gjenstandenes opprinnelse eller eierforhold (se for eksempel Justnes 2019; Mazza 2019; Korsvoll 2023). Manuskripters verdi som fysiske kulturgjenstander og betydning som kulturarv for levende samfunn har i liten grad vært tematisert i deres fagfelt (se for eksempel Lied 2023). Fagfolk som forsker på gjenstander med ukjent opphav har oftest fått opplæringen sin i akadmeiske miljøer og institusjoner som selv har slikt materiale i samlingene sine (e.g. Wirth og Rasmussen 2023).

Begrenset publisering for å unngå illegal handel

Ulike holdninger til forskning på gjenstander med uklar proveniens (historie om eierskap og opprinnelse) kan en også finne reflektert i etiske retningslinjer for håndtering og publisering av arkeologiske funn innen ulike fagfelt, for eksempel European Association of Archaeologists; American School of Oriental Research; World Archaeology Congress, og Society for Biblical Archaeology. Flere fagfelt og tidsskrifter har de siste årene innført skjerpede krav til aktsomhet ved publisering av potensielt ulovlig, smuglet, eller nylig plyndret materiale. Et eksempel på dette er International Association of Papyrologists. Med unntak for gjenstander som er antatt å ha vært funnet før 1970, har de fleste forlag retningslinjer mot publisering eller kunngjøring av arkeologiske gjenstander i tilfeller der det ikke er dokumentert at de er lovlig anskaffet. Årstallet for denne nedre tidsgrensen er knyttet til UNESCO-konvensjonen fra 1970 om tiltak for å forby og forhindre ulovlig import og eksport av kulturgjenstander og ulovlig overføring av eiendomsrett til kultururgjenstander. Effekten av denne formen for innstramminger er imidlertid omdiskutert, og det samme gjelder effekten av konvensjonen den bygger på. Proveniensforfalskning, mangel på tilbavirkning, og kompliserte krav til bevisførsel er blant forklaringene på hvorfor årstallsgrensen på 1970 og den tilhørende UNESCO-konvensjonens rammeverk har hatt begrenset effekt når det gjelder å hindre omsetning av plyndret kulturarv (Desmarais 2015; Kuzma 2019). Enkelte har også påpekt at vedvarende bruk av året 1970 som referansedato ikke bidrar til etiske vurderinger, ettersom det knapt oppfyller minstekravet representert ved lovverket. Det bidrar også til å opprettholde arven fra kolonialisme og imperialisme, som ikke anerkjente rettighetene til land og opprinnelsessamfunn til å vedta sine egne regler for disposisjon av arkeologiske kulturgjenstander (Gerstenblith 2023).

Beskyttelse av kulturarv

Hvilken kulturarv som er viktig og verdifull, er et spørsmål om ståsted og posisjon. Formelt sett er kulturarvens verdi og beskyttelseskrav juridisk definert i et hvert lands nasjonale lovgivning. I Norge er kulturarv definert og regulert gjennom Lov om kulturminner. I tillegg regulerer internasjonale konvensjoner kulturarv av universell verdi, krav til beskyttelse av kulturarv i konfliktsituasjoner, og til å hindre omsetning og ulovlig overføring av eiendomsretten til kulturminner. I tilfeller av krig og konflikt er kulturarv særlig utsatt, enten kollateralt eller også fordi kulturarv i seg selv blir et mål for krigshandlinger og villet ødeleggelse. At kulturminner er omfattet av et særlig, internasjonalt vern i konfliktsituasjoner, kan imidlertid også ses som et uttrykk for en verdsettelse som andre sivile mål i konfliktsituasjoner ikke nødvendigvis drar tilsvarende fordeler av, og som samtidig innebærer problematiske former for utbytting av kulturarvsverdier (Rafii 2023).

Spektakulær ødeleggelse vs. Ødeleggende etterspørsel

Spektakulær, intensjonell ødeleggelse av kulturarv får ofte mye oppmerksomhet. Slik ødeleggelse møtes typisk av fordømmelse, men kan også fungere mobiliserende og propagandistisk. I konflikter med store menneskelige omkostninger kan forargelsen over materielle ødeleggelser gi inntrykk av at det internasjonale samfunnet er mer bekymret for skader på kulturarv enn lidelsene til mennesker som lever midt oppi konflikten. I forhold til andre former for ødeleggelse av kulturarv, er målrettet ødeleggelse ofte veldokumentert, og får mye medieoppmerksomhet. Dette gjelder for eksempel terrorgruppen IS sin ødeleggelse av assyriske statuer i Mosul i 2015, og Talibans sprenging av de gigantiske buddhastatuene i Bamiyan i Afghanistan i 2001. Mindre kjent er det at både IS og Taliban også utnyttet kulturminner til kommersielle formål og inntjening[IT20] (e.g. Almohamad 2021).

Etterspørselen etter arkeologiske gjenstander, manuskripter, og antikviteter på det internasjonale markedet er en vesentlig motivasjon for plyndring av arkeologiske funnsteder over hele verden. I situasjoner preget av krise vil regulerende samfunnsstrukturer kunne falle bort og erstattes av organisert kriminalitet (Farchakh-Bajjaly 2008). Arkeologiske funnsteder, helligdommer, templer, gravlegginger og monumenter er særlig utsatte. Plyndring og tyveri av kulturarvssteder er både omfattende og ødeleggende. Denne formen for kriminalitet er krevende å etterforske, ikke bare fordi den er internasjonal og krysser landegrenser, men også fordi det oftest er vanskelig å bevise at gjenstandene er kommet i omløp som resultat av eksempelvis ulovlige utgravinger. Kunst og kulturgjenstander er derfor velegnet for hvitvaskingsformål, også for utbytte fra andre kriminalitetsområder.

Markedet for plyndret kulturarv befinner seg oftest langt fra kilden. Kulturgjenstander fra funnsteder, museer og institusjoner i konfliktområder, ender dermed opp hos samlere og institusjoner langt unna det utsatte konfliktområdet (Brodie 2006, 2017). Også i norske private samlinger har det blitt avslørt gjenstander som er plyndret i nyere tid, blant annet fra Afghanistan og Irak. Den kjente, norske Schøyensamlingen har vært gjenstand for tilbakeleveringskrav etter at det er blitt kjent at den inneholder kulturminner som stammer fra nyere tids plyndring og smugling fra blant annet Irak (Glørstad 2022).

Akademias rolle

Mange av de fagtradisjonene og institusjonene som tradisjonelt har brukt og tilegnet seg rikdommer i form av kulturminner og antikviteter, ble etablert i og fundert på koloniale, imperialistiske samfunnsforhold. Eurosentriske holdninger preger ikke bare rekrutteringen til mange av disse fagene, men også hva som anses som relevante forskningsfokus (Gad 2019, se også Blouin 2022). At private samlere og kulturhistoriske museer anser seg selv som bedre ivaretagere av kulturminner enn landene og samfunnene på opprinnelsesstedet er ikke uvanlig, og kan ses som en refleksjon av den historisk dominerende ideologien knyttet til eierskap over kulturarven (Sheikh 2023). Dette kommer for eksempel til uttrykk når samlere av antikviteter og kulturgjenstander fremstiller seg som kulturarvens redningsmenn, selv i tilfeller der innsamlingen har en dokumentert, ødeleggende effekt (Hardy 2021; Rasmussen og Justnes 2021).

Kulturgjenstanders økonomiske verdi er ofte tett knyttet til den antatte historiske betydningen materialet kan ha hatt. For endel kulturgjenstander er denne verdien nokså opplagt, eller de har en fremtoning eller estetisk kvalitet som bidrar til å gjøre dem til attraktive kjøpsobjekter. For andre gjenstander kan den historiske eller vitenskapelige verdien være mindre intuitiv, spesielt for ikke-eksperter. Særlig for arkeologisk materiale, og kanskje særlig et ellers nokså uanselig arkeologisk materiale med skrifttegn, kreves det ekspertkompetanse for å forklare og sannsynliggjøre betydningen og verdien av gjenstanden. Det trengs i mange tilfeller en fagperson for å tolke gjenstanden og gå god for dens autentisitet. Auksjonskataloger over antikviteter illustrerer dette: Gjenstanders verdi kommer oftest med en henvisning til faglige autoriteter på området. På denne måten er kunst- og antikvitetsmarkedet helt avhengig av fagpersoners ekspertise. Det er lange tradisjoner for slikt gjensidig nytteforhold mellom samlere eller eiere på den ene siden, og akademikere og eksperter på den andre (Brodie 2011, Press 2023). Gjennom tette forhold til samlere, kan akademikere få tilgang til et vitenskapelig interessant materiale. Samlere og markedsaktører på sin side, er avhengige av eksperter som kan gå god for kulturgjenstanders betydning. Dette er i sin tur med på å øke den økonomiske salgsverdien av gjenstandene. Forskere kan på denne måten komme til å bidra til å hvitvaske og legitimere et materiale med tvilsomt opphav (Prescott og Rasmussen 2020).

Forfalskninger og vitenskapelig validitet

Kritikken mot forskning på kulturgjenstander med uklar eller tvilsom proveniens knytter seg i hovedsak til to etiske betraktninger. Den ene gjelder de sosiale, økonomiske og kulturelle kostnadene ved tap av kulturarv som særlig rammer de samfunnene som berøres direkte av plyndring og ødeleggelse. Den andre gjelder skadene som et materiale med ukjent eller tvilsomt opphav kan innebære for forskere og akademiske institusjoner som stilles overfor plyndrede kulturgjenstander som forskningsmateriale. Forskere som ukritisk eller i god tro innlemmer tvilsomme kulturgjenstander i sine empiriske data står i fare for å produsere kunnskap og resultater av dårlig kvalitet og som mangler vitenskapelig validitet. Et eksempel kan være det å bygge påstander om forhistoriske forhold på analyser av «bibelske» skriftfragmenter som i realiteten er moderne forfalskninger, slik tilfellet har vært med forskning på det mange antok var fragmenter av de såkalte Dødehavsrullene som dukket opp på 2000-tallet. Avsløringene av forfalskninger blant Dødehavsrullene har, ikke overraskende, dempet etterspørselen og det tidligere ekstremt høye prisnivået på såkalte Dødehavsrullfragmenter. Opprullingen av forfalskninger i et hvert datamateriale vil potensielt innebære en krise for de som berøres, enten de er eiere, selgere, forskere, eller andre involverte. Forsøk på å autentisere og dermed «friskmelde» tvilsomme arkeologiske manuskripter ved hjelp av naturvitenskapelig testing har vært forsøkt. For eiere eller forskere som av ulike årsaker ikke[IT26] ønsker å undersøke en gjenstands opprinnelse eller autentisitet ved å undersøke gjenstandens (potensielt problematiske) eierhistorie, kan en snarvei gjennom laboratorieundersøkelse nok virke forlokkende. Et grunnleggende problem med dette er imidlertid at forfalskninger satt sammen av genuint arkeologiske komponenter kan gi forventet datering selv om gjenstanden, slik den er sammensatt, er å regne som en forfalskning. Forsøk på å lure laboratorietester gjøres for eksempel ved å føye til skrift på en genuint arkeologisk gjenstand, for eksempel i form av inskripsjoner eller ved hjelp av blekk laget av kull/karbon fra et arkeologisk ildsted. Omfattende analyser av Museum of the Bible (Washington, USA) sin beholdning av Dødehavsrullfragmenter viste at forfalskninger har vært laget ved hjelp av blant annet arkeologiske komponenter (Loll 2019).

Opplæring og praksis i endring

Forhistorisk materiale med ukjent, tvilsomt eller problematisk opphav, følges oftest av problemer for den som vil bruke det som kilde i forskning på forhistoriske forhold: Hvis materialet er genuint, kan det vanskelig opptre lovlig på kunst- og antikvitetsmarkedet. Da er det sannsynligvis enten snakk om en kulturgjenstand som befinner seg utenfor opprinnelseslandet som følge av historisk eller nylig plyndring, eller så er det snakk om et forfalsket eller på andre måter manipulert materiale. Under alle omstendigheter er et slikt materiale dårlig egnet som kilde til forskning på forhistoriske forhold.

Det økte volumet av proveniensforskning og debatt om etikk og metodevalg innen for eksempel manuskriptforskning, tyder på at det er endringer på gang både i fagfeltenes forskningspraksis og de tilhørende utdanningene. Imidlertid kan det være krevende å finne rom for kritisk proveniensforskning i fagfelt der finansiering av stillinger og forskningsprosjekter ofte har vært tett knyttet til eiere og markedsaktører involvert i omsetning av kulturgjenstander. Særlig yngre, uetablerte forskere kan oppleve å komme i en skvis mellom publiseringsbegrensninger og etiske rammeverk på den ene siden, og tradisjonelle faglige praksiser og prioriteringer på den andre. Innen alle fag som driver med forskning på forhistoriske forhold er det behov for kritiske diskusjoner om proveniens. På denne måten er det ikke bare forhistorien, men også den nyere historien og ikke minst eierforholdene til materialet som er viktig å undersøke når en skal forske på kulturgjenstander og publisere funnene sine (Brodie, Kersel og Rasmussen 2023).

Referanser

Almohamad, Adnan (2021). «The Destruction and Looting of Cultural Heritage Sites by ISIS in Syria: The Case of Manbij and Its Countryside.» International Journal of Cultural Property 28 (2): 221–260.

Blouin, Katherine (2022). «Ancient texts and conference cocktail party: Some uncomfortable truths and personal thoughts.» Everyday orientalism. 7 mars. https://everydayorientalism.wordpress.com/2022/03/07/ancient-texts-and-conference-cocktail-party-some-uncomfortable-truths-and-personal-thoughts/

Brodie, Neil (2006). «The plunder of Iraq’s archaeological heritage, 1991-2005, and the London antiquities trade.» I Brodie, N., Kersel, M.M., Luke, C. and Tubb, K.W. (eds), Archaeology, Cultural Heritage, and the Antiquities Trade. Gainesville, FL: University Press of Florida, 206-226.

Brodie, Neil (2011). «Congenial bedfellows? The academy and the antiquities trade.» Journal of Contemporary Criminal Justice 27(4): 408‑437

Brodie, Neil, Kersel, Morag M. og Josephine Munch Rasmussen (red.) (2023). Variant Scholarship: Ancient texts in modern contexts. SidestonePress https://www.sidestone.com/bookviewer/9789464270457

Desmarais, France (ed.) (2015). Countering Illicit Traffic in Cultural Goods: The Global Challenge of Protecting the World’s Heritage. ICOM International Observatory on Illicit Traffic in Cultural Goods. Rapport https://icom-luxembourg.lu/wp-content/uploads/2022/08/Countering-Illicit-Traffic-in-Cultural-Goods-The-Global-Challenge-of-Protecting-the-Worlds-Heritage.pdf#page=27

Farchakh-Bajjaly, Joanne. 2008. (2008). «Who are the looters at archaeological sites in Iraq?» i Rothfield, L. (ed.), Antiquities Under Siege: Cultural Heritage Protection after the Iraq War. Plymouth: AltaMira Press, 49-56.

Gad, Usama A. (2019). «Papyrology and Eurocentrism, Partners in Crime.» Eidolon. Special Issue on the Papyrus Theft. Nov. 8. https://eidolon.pub/papyrology-and-eurocentrism-partners-in-crime-8a2778908e59

Gerstenblith, Patty (2023). «Setting the standard: the 1970 standard and ethical codes of archaeological organizations.» Levant, 55(3), 262–274. https://doi.org/10.1080/00758914.2023.2272397

Glørstad, Håkon (2022). Report with assessment and recommendations concerning objects impounded at Martin Schøyen’s residence August 24, 2021, Museum of Cultural History, University of Oslo. https://www.regjeringen.no/en/dokumenter/report-with-assessment-and-recommendations-concerning-objects-impounded-august-24-2021/id2903280/

Hardy, Samuel (2021). «Conflict antiquities’ rescue or ransom: The cost of buying back stolen cultural property in contexts of political violence.» International Journal of Cultural Property. 28. 1-22. 10.1017/S0940739121000084.

Hunter, Erica C. D. (1996) «Incantation Bowls: A Mesopotamian Phenomenon?» Orientalia, 65 (3): 220–33. http://www.jstor.org/stable/43078132. Accessed 26 Mar. 2024.

Justnes, Årstein (2019). De falske fragmentene og forskerne som gjorde dem til Dødehavsruller. Cappelen Damm Akademisk: Oslo

Korsvoll, Nils Hallvard (2023). «Disciplinary Pitfalls: How Good Philology Can Mask Bad Provenance». I: Brodie, Neil; Kersel, Morag M. og Josephine Munch Rasmussen (red.) Variant Scholarship: Ancient Texts in Modern Contexts. Sidestone Press. https://www.sidestone.com/openaccess/9789464270457.pdf

Kuzma, William (2019). «Potentiating Loopholes: How Erratic and Piecemeal Implementation of the 1970 UNESCO Convention Has Failed to Protect Cultural Antiquities» Columbia Journal of Law & the Arts 42 (4): 501–518.

Lied, Liv I (2023). «Someone else’s manuscript: the ethics of textual scholarship». I: Brodie, Neil; Kersel, Morag M. og Josephine Munch Rasmussen (red.) Variant Scholarship: Ancient Texts in Modern Contexts. Sidestone Press. https://www.sidestone.com/openaccess/9789464270457.pdf

Loll, Colette (2019). Museum of the Bible Dead Sea Scroll Collection. Scientific Research and Analysis. Art Fraud Insights. https://museumofthebible.cdn.prismic.io/museumofthebible/8ee1c3b3-8398-481a-bc7a-4da593c38728_MOTB-DSS-Report-FINAL-web.pdf. Accessed 7 June 2022.

Mazza, Roberta (2019). Papyrology and Ethics. Proceedings of the 28th Congress of Papyrology; 2016 August 1-6; Barcelona. Barcelona: Publicacions de l'Abadia de Montserrat, Universitat Pompeu Fabra; 2019. 15-27. https://repositori.upf.edu/bitstream/handle/10230/42017/02_Roberta_Mazza.pdf

Owen, David.I. (2009). «Censoring knowledge: the case for the publication of unprovenanced cuneiform tablets.» I: Cuno, J. (ed.), Whose Culture? The Promise of Museums and the Debate Ove Antiquities. Princeton: Princeton University Press, 125-142.

Prescott, Christopher og Josephine M. Rasmussen (2020). Exploring the «Cozy Cabal of Academics, Dealers and Collectors» through the Schøyen Collection. Heritage, 3 (1): 68-91. doi: 10.3390/heritage3010005

Press, Michael (2023). «The French Connection: Charles Clermont-Ganneau and the Antiquities Trade Network in the Late Ottoman Levant». Journal of Ancient Judaism 14 (2): 196-221 https://brill.com/view/journals/jaj/14/2/article-p196_3.xml

Rasmussen, Josephine M. og Årstein Justnes(2021) «Tales of saviours and iconoclasts. On the provenance of ‘the Dead Sea Scrolls of Buddhism’.» Acta ad archaeologiam et artium historiam pertinentia, 32(18 N.S.): 125–146. doi: 10.5617/acta.9023

Rutz, Matthew T. og Morag M. Kersel (red.) (2014). Archaeologies of Text: Archaeology, Technology, and Ethics. Oxbow Books: Oxford

Sheikh, Mehreen (2023). The Schøyen Case: How the Western Hegemony Still Upholds. Daily Art Magazine, 18 Juli. https://www.dailyartmagazine.com/the-schoyen-case/

Wirth, Christa og Josephine M. Rasmussen (2023). «The value of forgeries for historical research» I: Brodie, Neil; Kersel, Morag M. og Josephine Munch Rasmussen (red.) Variant Scholarship: Ancient Texts in Modern Contexts. Sidestone Press. https://www.sidestone.com/openaccess/9789464270457.pdf