Forskeres kommunikasjon med journalister, publikum og brukere

Et vanlig syn på «formidling»

I forskningsinstitusjoner mangler det ikke på velmente råd om å «formidle sin forskning». I takt med en erkjennelse av den finansielle betydningen av å være synlig på en offentlig scene, går et refreng på rotasjon i strategiske dokumenter: Det er viktig å «spre og formidle resultater fra forskning» (Lov om universiteter og høgskoler, § 1-3, c.), og drive «kunnskapsformidling mot det brede publikum» (NTNU IKP strategi 2018-2025). I forskningsartikler kan forskere selv argumentere for forskningsformidlingens betydning, for eksempel for «opplysning av den bredere offentlighet» og «sivilisering av den offentlige samtale» (Kierulf, 2017).  

Spørsmålet er om slike ord og omkved er egnet til å inspirere forskere til å bli flinkere til å kommunisere i en større offentlighet. Fremfor alt gjenspeiler talemåtene et tradisjonelt dominerende syn på formidling i forskningsfellesskap (se Hilgartner 1990). Formidling oppfattes gjerne som en enveisrettet prosess, der forskere og publikum plasseres på hver sin ende av «formidlingsbanen». I den ene enden utvikler forskere «ekte» eller «ren» kunnskap før formidlere som journalister eller informasjonsfolk (eller forskere i rollen som popularisatorer) sprer forenklede utgaver av kunnskapen til en allmennhet eller til brukere. Disse oppfattes som mottakere av informasjonen som ikke bare kan bli mer opplyste, men også mer demokratiske som et resultat av forskeres formidlingsbestrebelser.

Et mer dynamisk syn       

Et slikt perspektiv skiller for skarpt mellom forskningen og dens popularisering. Forskere lærer om andre forskningsfelt enn deres egne gjennom populære fremstillinger i mediene, og disse former deres syn på innhold og aktivitet i vitenskap. Slik virker popularisert kunnskap tilbake på forskningsprosessen. Forenkling er dessuten viktig i vitenskapelig arbeid, både i kommunikasjonen med fagkolleger og med studenter og spesialister i tilgrensende fagområder. Popularisering er altså noe som også foregår internt i forskningsfellesskap.

Samtidig kan vitenskapelig kunnskap skapes eksternt. For eksempel tilbyr medieoffentligheten forskere en annen arena enn den faginterne til å forme sine tanker og utøve vitenskapelig arbeid, enten dette skjer i kronikker, debattinnlegg eller kommentarer i nyhetsoppslag. Betraktet på denne måten blir kommunikasjon av forskning noe mer enn transport av resultater til publikum fra noen som står utenfor offentligheten (forskere).          

Det mer dynamiske perspektivet (også kalt «kontinuummodellen», se Cloître og Shinn 1985) gjenspeiler hvordan vitenskapen i realiteten utvikler seg i dialog med det større samfunnet den er en del av. Men en god dialog fordrer også at samtalepartneren betraktes som noen annet enn det tradisjonelle formidlingsperspektivet innbyr til: et passivt lekfolk blottet for kreativitet når det gjelder forskning. Iblant kan det offentlige rommet faktisk være stedet der produksjon av vitenskapelig kunnskap blir satt i gang og utviklet, også av andre enn forskere selv. Bucchi (2004) minner om at ikke-eksperter kan mobilisere betydelig innsats omkring bestemte problemer og få innflytelse på forskningen: Ett eksempel var da AIDS-pasienter på 1980-tallet ervervet seg bemerkelsesverdige tekniske kunnskaper som gjorde dem i stand til å forme forsøksprosedyrer med medisinen AZT og få fortgang i autorisasjonen av denne.

Behov for nytenkning

Slike sider ved forskningskommunikasjonen blir usynliggjort av det tradisjonelle formidlingsperspektivet på popularisering. Når dette synet fortsatt kan sette sitt preg på omtale av forskningsformidling i forskningsfellesskap, er det delvis fordi det har vist seg anvendelig som et politisk redskap for vitenskapelige eksperter. Det kan brukes til å trekke en grense mellom ekte og popularisert kunnskap. Ved å etablere et begrep om en ikke fullverdig, «tilsmusset» kunnskap idealiseres vitenskapelig kunnskap som høyverdig. Denne kunnskapen fremstår dessuten som forskeres eksklusive område. Politikere og allmennheten kan bare tilegne seg forenklede representasjoner av vitenskap. Slik avskjermes forskeres kunnskapsmessige autoritet mot kritikk utenfra. 

Men tradisjonelle formidlingsperspektivet skaper ingen grobunn for en god offentlig dialog og et allment engasjement omkring en innflytelsesrik samfunnsinstitusjon (Hornmoen, 2009). Skal forskere i større grad bidra til det, må de utvikle en mer nyansert forståelse av hva popularisering går ut på. En god begynnelse kan altså være å erstatte begrepet «formidling» med «kommunikasjon». Kommunikasjon handler ikke bare om å spre kunnskap, men om å utveksle kunnskap. Det dreier seg om å kunne se seg selv i en annen kontekst enn den internvitenskapelige. Ikke minst bør forskeren utvikle en evne til å sette seg inn i andres perspektiver.

Å se publikum og brukere

God kommunikasjon om forskning ser publikum som kunnskapsrike deltakere i samtale om og med vitenskap. En større forståelse av ikke-eksperters engasjement og kunnskap på ulike områder, kan bidra til å utvikle forskeres egen kunnskap på feltene. Ikke-eksperter kan for eksempel ha verdifull spesialkunnskap om lokale forhold. Mennesker som er direkte påvirket av et miljøproblem, kan ha en klar bevissthet om problemets symptomer via egne uformelle undersøkelser. Slik blir de raskere i stand til å identifisere problemet (for eksempel en forurensningskilde) og gi en mer presis beskrivelse av det enn ekspertene alene makter. Samtalen om vitenskap er tjent med at forskere i større grad betrakter offentligheten som et sted hvor man kan undersøke hvorvidt den spesialiserte ekspertisens tilnærming til problemer er sosialt akseptabel. Det vil antakelig bli et stigende krav til vitenskapelige spesialister at de tar hensyn til folks «common sense» eller «good sense» for at deres arbeid skal bli realisert og anvendt.

Et annet eksempel viser hvordan forskningsfellesskap har innsett hvilken betydning den digitale kompetansen til ‘eksterne’ brukere kan ha for kunnskapsutvikling i vitenskapen. Forskere ved University of Washington oppfordret dataspillere til å spille et nettilknyttet spill: Foldit. Dette lot gamerne samarbeide og konkurrere om å forstå strukturen til et proteinspaltende enzym med betydning for hvordan AIDS utvikler seg. Ifølge forskerne klarte gamerne på ti dager å identifisere strukturen som de selv hadde forsøkt å sette sammen i over et tiår. Ved å delta på digital dugnad ga spillerne et viktig bidrag til arbeidet med å designe nye medisiner mot AIDS (Fleming 2011).

I den digitale utviklingen ligger i det hele tatt et potensial til å utvikle en mer engasjert og deltakende offentlighet omkring vitenskap enn vi tradisjonelt har hatt. Den har gitt oss et mangfoldig kommunikasjonsrom der ikke bare forskere, forskningskommunikatorer og journalister deltar. Der bidrar også folk som tidligere overveiende ble kalt publikum, til å skape og distribuere nyhetsinnhold i rollen som brukere. Nettet endrer i noen grad maktforholdet mellom forskningskommunikatorer, journalister og folk. Det gir folk større kontroll over informasjon, i form av hvor og når og hvordan de oppdaterer seg på nyheter. Ikke minst gir nettets interaktivitet folk mulighet til å skape, kommunisere og diskutere nyheter. Selv om Reuters undersøkelse i 2023 (Newman, m.fl. 2023) av globale trender i folks bruk av digitale nyheter viser en tendens til noe mindre aktiv deltakelse i nettnyheter enn for få siden, gir fortsatt en betydelig del av de spurte uttrykk for at de ukentlig enten deltar aktivt – for eksempel ved å kommentere nyheter – eller reaktivt – for eksempel ved at de deler nyheter.   

Brukeres digitale engasjement i forskningsnyheter kan riktignok skape dilemmaer for journalister og andre profesjonelle forskningskommunikatorer. Deres kommunikasjon om forskning er normalt utviklet rundt eksperters forskning og synspunkter, snarere enn rundt ikke-eksperters meninger. Og ved å bevege seg vekk fra dogmet om at «det er vi som skriver, dere leser» opplever en del forskningsjournalister at de åpner kommentarfeltene for kunnskapsløs synsing om viktige vitenskapelige felt og spørsmål. De kan se det som en utfordring å finne måter å stimulere deltakelse på som gir verdifulle bidrag til forskningsdekningen. Men fremfor alt bør profesjonelle forskningskommunikatorer verdsette at folk faktisk deltar i diskusjoner og viser interesse for forskningsspørsmål. Det handler om å innrette seg etter nettverkskarakteren til informasjon på veven, der kunnskap blir fremsatt mer som en prosess - og nyheter mer som tjeneste - enn som et produkt.

Å se seg selv

Forskere kan også delta aktivt i sosiale medier, ikke bare på Research Gate, men gjerne også på eksempelvis Facebook, YouTube og X, plattformer med sammensatte brukergrupper. Der kan de sette av litt tid til både å lytte, oppdatere seg og samtale, og gjerne kontekstualisere og korrigere med grunnlag i egen forskningskunnskap. For noen forskere vil mediekontakt i det hele tatt oppleves som tidkrevende (se Carlsen m.fl., 2014). Men sosiale medier kan være et egnet sted for å vise frem nye publikasjoner og hvordan disse er åpent tilgengelig. Og hvis man er ute etter impact utover å få flere sitater eller likes fra kolleger, vel, så kan man tilføye noen populariserende, appetittvekkende ord om essenser i de resultatene man har fått.

På den måten kan forskere også vekke interessen til journalister. I vel så stor grad som sosiale medier setter digital journalistikk i redaksjonelle medier rammer for forskeres kommunikasjon om forskning. Bredt anlagte internasjonale studier (for eksempel Peters 2013) tyder på at forskere anser synlighet i slike medier som viktig og at det er deres profesjonelle plikt å svare på journalisters henvendelser – en holdning som understrekes av universiteter og andre vitenskapsorganisasjoner og deres kommunikasjonsavdelinger.

Samtidig er det slik at medienes og journalistenes rammer og rutiner og sjangre legger føringer på hvilken forskning som får oppslag og spalteplass eller blir til innslag på radio og tv. Det betyr at forskere som tilpasser seg journalistiske nyhetsverdier og fremstillingsmåter og språk, øker sine muligheter til ‘å komme på’.

Men for forskningsdekningen i mediene er det også en utfordring hvordan et tiltakende tempo i nyhetsdekningen kan gi journalister begrenset tid til å sette seg inn i kompleks forskning. Slik kan de lett bli avhengige av en bestemt type kildemateriale. De kan favorisere informasjonssubsidier i form av ferdigpakket innhold og skjematiske forklaringer i en form som er lett å lage oppslag av, for eksempel ‘ferdige’ nyhetshistorier tilrettelagt for dem av vitenskapelige institusjoner eller PR-byråer. Mye tyder på en økning i bruk og resirkulering av slike forskningsnyheter i både de digitale og trykte utgavene av publikasjoner fra norske mediehus. Både i utbredelse og fremstillingsmåte kan dagens «uavhengige» journalistikk om forskning i betydelig grad være preget av distribusjon av prefabrikkerte nyheter, av det som på engelsk kalles «churnalism» (se Robbins 2011, Heyes m.fl. 2020).             

Spørsmålet er dessuten om ikke en del forskere er blitt litt for flinke til å tilpasse seg et konvensjonelt journalistisk krav om at de skal «være konkrete». Med andre ord: Når de opptrer på en offentlig scene, skal de legge vekt på hva deres forskning har kommet frem til. Noen er faktisk blitt såpass tilpasningsdyktige at det resulterer i en etisk betenkelig praksis. De har nemlig lært seg å formidle ulike versjoner av vitenskapelig usikkerhet til ulike mottakere. Avhengig av hva de ønsker å oppnå, kan forskere fleksibelt fortolke og framstille forskning som preget av større eller mindre grad av usikkerhet. (Hilgartner, 1990)

Påstander om usikkerhet kan anvendes retorisk av forskere i ulike kontekster. Internt vil det styrke troverdigheten til forskeren om hen er åpen om alle usikre sider knyttet til forskningen. I medieframstillinger kan derimot påstander om usikkerhet akkompagneres av en tidsplan for løsning av usikkerheten. Slik kan usikkerheten fremstå som noe som vil fjernes innenfor tidsrammer som neppe vil regnes som gyldige i forskningsfellesskap. Men retorikken justeres fordi man beregner en annen adressat som man ønsker å oppnå noe annet av. Slike mediejusteringer av budskapet blir gjerne gjort med tanke på at mulige sponsorer av forskningen ansees som en vesentlig adressat. Formularet blir følgelig: «gitt de og de betingelsene og tilførslene av ressurser, vil vi løse problemet».

Men forskningen er også avhengig av folks tillit. Den risikerer man å svekke ved denne typen fleksible fremstillinger av hva forskningen kan oppnå eller forutse. I svensk presse, der alarmoppslag knyttet til forskning har vært enda mer påfallende enn i Norge, uttrykte to medlemmer av foreningen Vetenskap & Allmänhet seg slik i et debattinnlegg med grunnlag i en undersøkelse utført av foreningen:

Orealistiska förhoppningar om omedelbara lösningar på alle sorters problem bäddar för besvikelser och missförstånd. Folk är trötta på larmrapporter – 80 procent vill inte att nya forskningsresultat ska spridas till allmänheten förrän de bekräftats med andra undersökningar av andra forskare! (Hjelm-Wallén & Modéer, 2004)

En viktig oppgave for forskere er snarere å gjøre usikkerhet, begrensninger og verdier som hefter ved forskningen deres synlig. Hvorfor det? Det handler om redelighet, og det handler om tillit. Av en ansvarlig vitenskap må vi kunne forvente at den kommuniserer vitenskapelig usikkerhet. Den som innser sitt kunnskapskarts hvite flekker og er åpen om dette, har større troverdighet i det hun virkelig vet enn den som innbiller seg og utgir seg for å ha svar på det meste. Tilliten til fagfolks kunnskaper beror på hvor bevisste og tydelige de er om mangler og usikkerhet i faget.

Det handler om å se seg selv og forskningen sin i en større sosial kontekst. Det betyr altså ikke at det ikke fins grenser for hva man kan uttale seg om i offentligheten som forsker. Å innse sine begrensninger innebærer at man henviser til andre når man får henvendelser som en selv ikke er den rette til å svare på. 

Å se journalisten

Men hvordan realisere en etisk mediepraksis så lenge man må forholde seg til journalister? Det er riktig at journalister er underlagt organisatoriske rammer som kan gi lite rom for å inkludere ulike perspektiver og usikkerhet i forskningen. Noen standardfraser i journalistikken er «ny forskning viser» og «forskerne har kommet frem til». «Oppdagelser» og «gjennombrudd» trekkes frem, og språkbruk og vinkler kan vektlegge det «oppsiktsvekkende» og det «underlige» ved det omtalte. Det er en bruk av rammer og språk som delvis kan forklares på bakgrunn av at det er behov for formularer i tidspressede redaksjoner. Dessuten ønsker man å appellere til leseren ved å være eksplisitte om verdien av den forskningen man skriver om.   

Men samtidig er journalister i ferd med å utvikle forståelsen av sine oppgaver overfor forskning. Der de tidligere gjerne så på seg selv som popularisatorer på vegne av avgrensede forskergrupper, betrakter de seg nå vel så mye som kildekritiske granskere som blant annet ønsker å få frem usikkerheten og de etiske dilemmaene som utspiller seg i forbindelse med forskning (Hornmoen, Meyer & Sylwan 2006; Priest, 2013). Journalistikkens sjangerregister – fra kommentarer over nyhets- og featurereportasjer og portretter til ‘scrollytelling’ i langformformat i digital journalistikk – er fleksibelt nok til å tillate en type artikler som nok kommer til å bli enda mer utbredt i pressen fremover, for eksempel i avisenes helgebilag eller i NRKs klimaredaksjon. Det dreier seg om «flerperspektivistiske» oppslag som bruker flere modaliteter (for eksempel skrift, bilder, lyd og video) og flere forskerkilder til å bidra med forskjellige tolkninger av funn, eller ulike analyser eller oppfatninger av hvilke sosiale konsekvenser bestemte typer forskning antas å kunne ha, enten det er på felt som miljøforskning, militærforskning eller kunstig intelligens. I tillegg til ekspertens analyser kan slike oppslag inkludere lekfolks betraktninger og erfaringer.

En evne og vilje til å reflektere over hvilket grunnlag forskere har for sine uttalelser eller påstander, er noe som journalister nok i stigende grad vil kreve av dem. Egentlig burde det være en utmerket utfordring for forskere. Slik kan de bidra til en spennende offentlig samtale som får frem hvordan de kan ha grunnleggende forskjellige måter å tenke omkring et fenomen, forskjellige teorier om hvordan kunnskap produseres på et felt.

Foreløpige sannheter

Ideelt sett er medieoffentligheten et sted hvor man kan diskutere forskningen og prioriteringer, etikk og kulturer knyttet til den. Det er en utfordring for forskere å være med på å utvide denne offentligheten til et rom for å utveksle kunnskap omkring forskning. Dette handler også om å invitere til å reflektere over det fascinerende ved at vår forståelse av verden kontinuerlig endrer seg. Vitenskapen er jo de foreløpige sannhetenes evig uavsluttede prosjekt: Det som er sant i dag viser seg å være annerledes i morgen. Og det fins vel knapt noe mer pirrende enn å få en forståelse av akkurat det.

(Se også Hva er forskningsetikk? Smale og brede forståelser)

Litteratur

Referanser

Bucchi, Massimiano (2004), “Communicating Science”, i Bucchi og A. Belton (red.), Science in Society. An introduction to social studies of science, London: Routledge

Carlsen, Bente; Ingrid Müftüoglu & Hanne Riese (2014), Forskning i media: Forskere om motivasjon og erfaringer fra medieintervjuer. Norsk medietidsskrift, 21(3), 188–208. doi: 10.18261/ISSN0805-9535-2014-03-02

Cloître, Michel, Terry Shinn (1985),“Expository Practice. Social, Cognitive and Epistemological Linkage”, i Shinn, Terry, Richard Whitley (red.), Expository Science: Forms and Functions of Popularisation, Dordrecht & Boston: Reidel

Fleming, Ryan (2011), Gamers solve decade old AIDS puzzle in ten days, Digital Trends September 19, 2011

Heyl, Ansa; Marina Joubert & Lars Guenther (2020), Churnalism and Hype in Science Communication: Comparing University Press Releases and Journalistic Articles in South Africa, Communication, 46:2, 126-145, DOI: 10.1080/02500167.2020.1789184

Hilgartner, Stephen (1990),”The Dominant View of Popularization: Conceptual Problems, Political Uses”, i Social Studies of Science, 20, 519-39

Hjelm-Wallén, Lena; Camilla Modéer (2004), ”Åtta av tio svenskar trötta på forskares larmrapporter”, i Dagens Nyheter 09.11.2004

Hornmoen, Harald; Gitte Meyer, Peter Sylwan (2006), Fornuften har flere stemmer. Offentligheten, journalisten og forskeren. Oslo: Cappelen Akademisk

Hornmoen, Harald (2007).  Når popularisering fjerner forskning fra fellesskapet. Arr - Idéhistorisk tidsskrift. 

Kierulf, A, (2017), … en åpen og opplyst offentlig samtale» - Forskningsformidling som demokratisk ansvar, Nytt Norsk Tidsskrift, 34 (1)

Newman, Nic; Richard Fletcher, Kirsten Eddy, Craig T. Robertson, & Rasmus Kleis Nielsen (2023) Reuters Institute Digital News Report 2023

Peters, Hans Peter (2013), Gap between science and media revisited: Scientists as public communicators. PNAS, 110 (3), 14102–14109

Priest, Susanna (2013), Critical science literacy: What citizens and journalists need to know to make sense of science. Bulletin of Science, Technology & Society, 33, 138–145. doi: 10.1177/0270467614529707

Robbins, Martin (2011). Science Churnalism. The Guardian, 25.04.2011.  https://www.theguardian.com/science/the-lay-scientist/2011/apr/25/1