Risiko og usikkerhet

Av: Kamilla Kjølberg, 2014

Kunnskap som beslutningsgrunnlag

Den moderne relasjonen mellom vitenskapen og samfunnet har utviklet seg som et forhold preget av gjensidig nytte, ofte beskrevet som en uskreven kontrakt. Samfunnet har gitt vitenskapen stor frihet (og økonomisk og institusjonell støtte), og vitenskapen har til gjengjeld produsert kunnskap som har vært til nytte for samfunnet. (Se også Forskningens verdier og Forskning og samfunn.) Vitenskapelig kunnskap har både bidratt til teknologisk utvikling og fungert som faktagrunnlag for politiske beslutninger. I begge tilfeller har det vært helt avgjørende at vitenskapen har blitt tiltrodd en helt spesiell tilgang til sannhet og fakta. I praksis benyttes ofte vitenskapelige risikovurderinger som beslutningsgrunnlag. Det å skulle ta en beslutning medfører nesten alltid å ta en risiko, så å kunne si at de er fundert på vitenskapelig kunnskap har dermed vært helt avgjørende som legitimering av politiske avgjørelser. Tradisjonelt er det blitt sett på det som relativt uproblematisk å operere med en klar arbeidsdeling mellom forskernes risikovurderinger (basert på vitenskapelig fakta), og politisk risikohåndtering og beslutningstakning (der ulike verdier og interesser prioriteres opp mot hverandre).

Mangel på kunnskap

Det har imidlertid blitt stadig tydeligere at vitenskapelig kunnskap i mange konkrete situasjoner kommer til kort som beslutningsgrunnlag, og at skillet mellom vitenskap og politikk på langt nær alltid er like klart. (Se også Forskningsetikkens politikk.) At dette har blitt tydeligere i det siste har blant annet sammenheng med at mennesket påvirker omgivelsene stadig mer dyptgripende og søker å kontrollere stadig mer komplekse systemer. Ny teknologi har for eksempel gitt konsekvenser som ikke bare var ansett som svært usannsynlige, men som ingen engang hadde forestilt seg tidligere. Globale klimaendringer er et nærliggende eksempel. Likevel brukes vitenskapelige risikovurderinger ofte som beslutningsgrunnlag. I situasjoner preget av mangel på kunnskap, enten om sannsynligheter eller konsekvenser, er imidlertid dette problematisk. Man befinner seg i en situasjon preget av usikkerhet, snarere enn kalkulerbar risiko.

Usikkerhet kan være en midlertidig situasjon i påvente av at vitenskapen skal produsere mer kunnskap. I andre tilfeller ser man at langsiktige konsekvenser av menneskelig aktivitet som spiller sammen med komplekse naturlige og sosiale systemer i praksis er uforutsigbare. Mange mener derfor at det må tas høyde for at man i en del tilfeller befinner seg i en situasjon av permanent usikkerhet. Komplekse systemer (som økosystemer eller samfunn) kjennetegnes i tillegg av at det kan gis flere like troverdige forklaringer på hvordan ting henger sammen. Det blir dermed mye mer synlig at vitenskapen tar valg når den forklarer virkeligheten og at ulike modeller, ulike vitenskapelige disipliner og ulike vitenskapsfolk beskriver virkeligheten på forskjellige måter. Risikovurderingene er dermed avhengige av hva slags vitenskapelig kunnskap man fôrer dem med. Dette kan ha innvirkning på vitenskapens autoritet som beslutningsgrunnlag.

Føre var-prinsippet

Hvordan tar man så fornuftige og gode beslutninger når man mangler kunnskap? I enkelte tilfeller kan man utsette avgjørelsen i påvente av mer kunnskap. Det er imidlertid ikke alt som kan utsettes (i en rekke miljøproblemer er det for eksempel viktig å handle raskt), og i tillegg er det, som nevnt ovenfor, ikke all usikkerhet som er reduserbar. Enkelte mener at vitenskapelig usikkerhet er noe man må lære å leve med i en del tilfeller. En tilnærming til problemstillinger preget av ikke-reduserbar usikkerhet har vært å trekke inn flere typer kunnskap (fra andre kilder enn vitenskapen).

Det har etter hvert også blitt utviklet beslutningsstøtte-verktøy (som for eksempel multikriteria analyse som brukes for å strukturere og analysere konkrete problemer og beslutningsprosesser) og prinsipper som har til hensikt å være til hjelp i beslutninger der vitenskapelig kunnskap mangler. Et av de mest kjente prinsippene er ”føre var-prinsippet”, som er innarbeidet i flere reguleringsdokumenter, spesielt i miljølovgivning. Det er særlig anvendbart i situasjoner der man for eksempel mistenker at bruk eller utslipp av en bestemt kjemisk forbindelse kan bidra til skade på miljøet, uten at man er i stand til å påvise vitenskapelig at det er en sammenheng. En mye brukt formulering stammer fra Rio-deklarasjonen (en deklarasjon på 27 prinsipper som var resultatet av FNs verdenskonferanse for miljø og utvikling i Rio i 1992): "Where there are threats of serious or irreversible damage, lack of full scientific certainty shall not be used as a reason for postponing costeffective measures to prevent environmental degradation." (FN 1992. anneks 1, prinsipp 15) Dette er en såkalt svak versjon av prinsippet. I dette ligger blant annet at den negative formuleringen (”shall not be used as a reason”, vår utheving) ikke pålegger handling, men begrenser seg til å påpeke at mangel på vitenskapelig kunnskap ikke skal brukes som begrunnelse for ikke å sette i verk tiltak. I kombinasjon med formuleringen om at tiltak skal være kostnadseffektive, gjør dette at prinsippet i realiteten får svært få praktiske anvendelser. FN-komiteen for forskningsetikk har foreslått en sterkere formulering: “When human activities may lead to morally unacceptable harm that is scientifically plausible but uncertain, actions shall be taken to avoid or diminish that harm.” (UNESCO-COMEST 2005) Forvaltning ved hjelp av generelle prinsipper som dette, selv i denne siste mer radikale versjonen, støter imidlertid ofte på utfordringer når de skal omsettes i praksis. Hvem bestemmer, og hvordan bestemmer man, for eksempel hva som er moralsk uakseptabel (”morally unacceptable”) skade?

Relevant diskusjonseksempel / case: Vannrensing med nanoteknologi

Litteratur

Referanser

United Nations (1992): “Rio Declaration on Environment and Development”. Un.Doc/CONF.151/5/Rev.1. (Tilgjengelig på https://www.un.org/en/development/desa/population/migration/generalassembly/docs/globalcompact/A_CONF.151_26_Vol.I_Declaration.pdf) World Committee on the Ethics of Science and Technology (UNESCO-COMEST) (2005): “The Precautionary Principle“. 

Anbefalt videre lesning

Funtowicz, S. O. og R. Strand (2007): ”Models of Science and Policy”. I Traavik, T og Ching, L.L (red). Biosafety First. Tapir Academic Press: Trondheim, s. 263-278

Lash, Scott; Bronislaw Szerszynski og Brian Wynne (red.). (1992): Risk, Environment and Modernity, Sage Publishing: London