Tellekanter

Av: Beate Elvebakk, 2010

Rammer

Det norske systemet – i likhet med de fleste internasjonale – tar utgangspunkt i kanalene der forskning publiseres. Vitenskapelige tidsskrifter og forlag er delt i to kategorier, og publiserte arbeider tildeles på bakgrunn av dette en poengsum. Artikler publisert i tidsskrifter definert som ”nivå 1” gir for eksempel en uttellig på ett poeng, mens en artikkel publisert i et ”nivå 2” tidsskrift, gir en uttelling på tre poeng. Ut fra systemet skal ikke mer enn rundt 20 % av publikasjonene skrevet av norske forskere havne på nivå 2. Universitets- og høgskolerådets liste for nivå 2 (http://dbh.nsd.uib.no/kanaler) er i utgangspunktet konstruert på grunnlag av publiseringsdatabasen ISI Web of Science. Denne basen er imidlertid mangelfull, særlig innenfor humanistiske og samfunnsvitenskapelige disipliner. Utvalget forsøker å kompensere for dette ved at disse fagmiljøene gjennom sine nasjonale fagråd selv kan nominere andre tidsskrifter til nivå 2.Institusjonenes samlede poengsum danner igjen grunnlag for en del av basisbevilgningen, og institusjonene gis dermed et insentiv for å arbeide for økt publisering, og publisering i mer prestisjefylte kanaler. Det er ikke intensjonen at systemet skal brukes på individnivå (Vekt på forskning), men i og med at informasjon om publikasjoner og informasjon om rangering av kanaler er enkelt tilgjengelig, eksisterer det en fare at det blir brukt på denne måten.

Mye av kritikken mot tellekantsystemet har tatt utgangspunkt i at det første utkastet av modellen ikke åpnet for at norske tidsskrifter kunne plasseres på nivå 2 (Bjerck Hagen & Johansen, 2006). I den eksisterende modellen er det imidlertid i noen tilfeller gjort unntak fra denne regelen.

Fagfellevurdering

Et grunnpremiss for det norske systemet er at alle publikasjoner skal være fagfellevurderte for å gi uttelling som vitenskapelige. Fagfellevurdering beskriver imidlertid ikke en klart definert praksis. Hva det vil si at en artikkel har passert fagfellevurdering, er dermed ikke entydig. Fagfeller gir dessuten ofte ulike anbefalinger, og Weller (2002) viser til at vurderingene sammenfaller bare marginalt oftere enn om man hadde slått kron og mynt. Fagfeller kan også ha personlige relasjoner enten til innholdet i artikkelen eller til artikkelforfatteren, og fagfeller har en sterk tendens til å favorisere artikler som deler deres egne synspunkter eller teoretiske perspektiv (ibid.). Redaktørenes egne nettverk har også betydning for hvilke artikler som blir publiserte i deres respektive tidsskrifter og det eksisterer personlige bånd mellom redaktør og forfatter for rundt 25 % av alle publiserte artikler (ibid.).

Ikke alle tidsskrifter praktiserer det som kalles “blind” fagfellevurdering, det vil si at forfatterens navn er skjult under vurderingen. (A report commissioned in 2006 by Research Information Network oppgir at 60% av de spurte tidsskrifter benytter blind fagfellevurdering, men denne undersøkelsen tar kun for seg tidsskrifter innen humaniorafeltet, og andelen er sannsynligvis lavere innen naturvitenskapelige fag). I en berømt studie sendte Peters og Ceci (2004) artikler som nylig hadde vært publisert i prestisjetunge tidsskrifter, til andre tidsskrifter innen samme disiplin. Imidlertid var både navn og institusjon endret. De fant at artiklene i overveiende grad ble avvist – og bare sjelden gjenkjent. På grunnlag av dette konkluderte de med at navn og institusjon hadde stor betydning for vurdering av artikler. Dessuten er det uklart om fagfellevurdering er nøytralt i forhold til kjønn. Tidsskriftet Proceedings of the Modern Language Association begynte med blind fagfellevurdering allerede i 1974 etter at man hadde avdekket at mannlige fagfeller avviste en langt større andel av artikler skrevet av kvinner enn det kvinnelige fagfeller gjorde (Weller, op.cit.).

Komparasjon på tvers av faggrenser

Forskjellige vitenskapelige disipliner har forskjellig publiseringsintensitet. “Dersom en gjennomsnittlig matematiker i verden produserer 0,3 artikler i året og en gjennomsnittlig biolog 1,5, reflekterer ikke dette dovenskap blant matematikere, men snarere at det ligger mer innsats bak hver publikasjon i matematikk” (Forskning med tellekanter 2003, s. 12). Det norske systemet muliggjør tilsynelatende komparasjon på tvers av faggrenser, men sammenligningen er problematisk: For det første mangler kunnskap om publiseringsintensitet innen ulike fag (såkalt ”feltfaktor”), og systemet kan derfor ikke si noe om hvor mye forskeren publiserer i forhold til fagnormalen. For det andre vil nivå 2 innen mange fag ta utgangspunkt i norske publiseringsdata, og dermed kan fagmiljøene definere sine øverste tjue prosent som gode, uansett hvor disse øverste 20 prosentene plasserer seg i forhold til internasjonal standard på feltet. Det fins ingen ekstern målestokk for kvalitetssammenligning på tvers av fag.

Innenfor de fleste fag fins det også underdisipliner eller mer tverrfaglige tilnærminger, hvor bestemte tidsskrifter utpeker seg som naturlige publikasjonskanaler. For fagmiljøet som helhet er det imidlertid ikke alltid naturlig å nominere disse til nivå 2. Man risikerer derfor at små fagmiljøer, som også gjennom publikasjoner markerer seg som internasjonalt solide, lokalt vil fremstå som kvalitativt svake. Fagmiljøer som ikke har mulighet til å publisere på nivå 2, vil i neste omgang fremstå som mindre lønnsomme, noe som kan få betydning for satsninger og omfordeling lokalt. Miljøer som allerede dominerer, vil styrke sin posisjon.

Tidsskriftmarkedet

Et tellekantsystem vil uunngåelig ha en konservativ funksjon: De tidsskriftene som allerede er etablerte støttes av systemet, mens nye tidsskrifter kan finne det vanskeligere å etablere seg. Dette kan være problematisk også fordi man dermed rent økonomisk støtter opp under store finansielle aktører.  De fleste tidsskrifter utgis i dag av kommersielle utgivere: Elsevier eier nå over 20 % av verdens vitenskapelige tidsskrifter, Springer anslås å kontrollere rundt 15 % og Taylor & Francis rundt 10 %. Disse forleggerne har ofte en svært høy profittmargin, anslått å variere mellom 35 og 40 % (BNP Paribas Report, 2003, Wellcome Trust, 2003).

Prisene på et årsabonnement varierer sterkt mellom tidsskrifter og disipliner, og særlig innenfor medisin og naturvitenskapelige fag har prisene etter hvert blitt svært høye. Gjennomsnittsprisen for medisinske tidsskrifter økte med 184 % mellom 1990 og 2000. De høyeste abonnementsprisene for tidsskifter fins innen feltet vitenskap og teknologi, der gjennomsnittet for et årsabonnement var 671,8 engelske pund i 2000 (Wellcome Trust, 2003). Dette er spesielt problematisk for forskere i utviklingsland, som ofte ikke har tilgang på den nyeste forskningslitteraturen. Man har derfor i mange år snakket om en tidsskriftskrise: Det stadig økende antallet publikasjoner fører til en stadig større mengde tidsskrifter (de siste hundre år har antallet vitenskapelige tidsskrifter økt med 3-4 % per år), som i sin tur fører til stadig større innkjøpskostnader for forskningsbibliotekene. Økende priser har igjen ført til flere oppsigelser, og gjennomsnittsopplaget for tidsskrifter har sunket fra 2900 i 1975, til 1900 i dag (BNP Paribas Report). Med andre ord: Tilbudet av vitenskapelig informasjon har økt betydelig raskere enn etterspørselen.

De senere årene har mange tatt til orde for å endre denne modellen, ettersom forlagene i praksis mottar betydelig gratis arbeid fra forskningssektoren: Forskerne skriver artiklene uten vederlag, de opptrer som referees uten betaling, og deres institusjoner må deretter betale for å få tilgang til tidskriftene. Artikkelforfattere må dessuten ofte overføre rettighetene til artiklene til forleggerne. Fruktene av det (ofte offentlig finansierte) vitenskapelige arbeidet blir dermed eid av kommersielle aktører. I USA krever nå NIH Taxpayer Access Measure at forskning finansiert av NIH (National Institutes of Health) skal gjøres tilgjenglige i NIHs åpne arkiv (PubMed Central) og i sin endelige form innen 12 måneder etter publikasjon av resultatene.

Problemer og utfordringer for forskere

Tellekantsystemer kan medføre en ytterligere forsterking av publiseringspress, som allerede oppleves som betydelig innen mange disipliner. Dette kan øke faren for uheldige publiseringspraksiser som ”salamisering” og selvplagiering. Salamisering betyr at artikler deles opp i mindre deler, slik at man får uttelling for mer enn én publikasjon. Selvplagiering innebærer at en forsker publiserer det samme eller svært likelydende resultater flere ganger. Slike praksiser innebærer at det ikke kan settes likhetstegn med antall publikasjoner og kvantitet eller kvalitet på forskning, og skaper også store problemer for tidsskriftsredaksjoner. Det er også en fare for at det økte publiseringspresset kan føre til flere konflikter og tvilsomme praksiser når det gjelder medforfatterskap.

Innen enkelte fag eksisterer også en tradisjon for såkalt ”ghostwriting”, der akademiske forskere får betalt for å stå som forfattere av artikler skrevet av kommersielle selskaper for å fremme selskapenes produkter.  I september 2001 gikk derfor redaktørene i tolv ledende medisinske tidsskrifter – inkludert NEJM, Lancet og The Journal of the American Medical Association (JAMA) i tillegg til Tidsskriftet for Den norske lægeforening – sammen om å trykke en felles leder om «Sponsing, forfatterskap og ansvarlighet» hvor det stilles krav om offentliggjøring av detaljer både ved forskernes og sponsorenes rolle i undersøkelsen. I praksis må forskerne nå signere på at de faktisk har utført og kan gå god for den forskningen som blir omtalt i publikasjonen (”Sponsing, forfatterskap og ansvarlighet», TDNL , 2001).

Det er også mulig å hevde at et slikt system er problematisk i seg selv. Nylig publiserte en rekke av de fremste tidsskriftene innen feltet vitenskaps-, teknologi- og medisinhistorie en felles leder der de tok avstand fra et planlagt ”tellekantsystem” innenfor EU. Begrunnelsen var at systemet var basert på ”en fundamental misforståelse” av forskning og publisering innenfor humaniora. Redaktørene hevdet at publiseringskanalenes kvaliteter ikke kunne bedømmes uavhengig av artiklene de publieserer, og at banebrytende forskning ofte blir publisert i marginale tidsskrifter, samt at tidsskrifter henvender seg til ulike publikum, og har ulik grad av spesialisering, uten at dette reflekterer kvaliteten på forskningen som publiseres (”Journals under threat”).

Litteratur

Referanser

Bjerck Hagen, E & Johansen, A (red.): Hva skal vi med vitenskap? 13 innlegg fra striden om tellekantene. Universitetsforlaget, Oslo 2006

BNP Paribas Report on Professional Publishing, 2003

Forskning med tellekanter. Universitetet i Oslo 2003. 

“Journals under threat: A Joint Response from History of Science, Technology and Medicine Editors”. Perspectives on Science vol. 17/1, s 1.4 (2009). 

Peters, D.P. & Ceci, S.J. (2004). “The Fate of Published Articles, Submitted Again.” I Shatz, D. Peer Review. A Critical Inquiry. Rowan and Littlefield Publishers

Tidsskrift for den norske legeforening: ”Sponsing, forfatterskap og ansvarlighet» (nr. 21, 2001, 121, 2531-2)

UK Scholarly Journals: A Baseline Report. Rapport bestilt 2006 av Research Information Network (RIN), Department of Trade and Industry (DTI), og Research Councils UK (RCUK). 

Vekt på forskning. Nytt system for dokumentasjon av vitenskapelig publisering. Innstilling fra faglig og teknisk utvalg til UHR. 12. november 2004. 

Wellcome Trust: "Economic Analysis of Scientific Research Publishing: A Report Commissioned by the Wellcome Trust". Histon, Cambridgeshire, 2003. 

Weller, A. (2002), Editorial Peer Review. Its Strengths and Weaknesses. ASIST Monograph Series

Anbefalt videre lesning

Angell, M:  «Is Academic Medicine for Sale?», NEJM (18. mai 2000), vol. 342, no.20

Sismondo, S: “Ghosts in the Machine: Publication Planning in the Medical Sciences”. Social Studies of Science 2009 39: 171-198