Forskningsetikkens historie

[Denne teksten er hentet fra Knut Ruyter (red.): Forskningsetikk: Beskyttelse av enkeltpersoner og samfunn (2003), s 17-25. Takk til Gyldendal norsk forlag for tillatelse til å gjengi utdraget.]

Innledning

I moderne tid – det vil si fra opplysningstiden av – har disse interne vitenskapsnormene vært ledsaget av et positivt vitenskapssyn. Forskning, særlig i de naturvitenskapelige fagene, har vært sett på som uttrykk for frigjøring og fremskritt. Mange har skrevet godt og innsiktsfullt om dette (for eksempel Hovedkomiteen for norsk forskning i 1981, Kaiser 2000).

Det er på det rene at dette normsystemet er virksomt og nødvendig også i dag. Forskningen omfattes og motiveres av positiv tiltro til at dens resultater vil bli anvendt til menneskenes beste, som det ofte heter i politiske dokumenter. Denne innledningsartikkelen skal ikke handle om dette. Snarere skal den ta for seg noen av grunnene til at det parallelt med denne optimistiske fremtidstroen oppsto mistro til forskningen. En slik mistro oppsto som følge av misbruk rettet mot enkeltpersoner og frykt for ødeleggende konsekvenser for samfunn og liv. I disse konfliktene oppsto det en erkjennelse av at de interne vitenskapsnormene (så vel som forskernes egen profesjonsetikk) ikke var tilstrekkelige for å beskytte enkeltpersoner mot misbruk og forhindre ødeleggende konsekvenser. På dette grunnlaget oppsto det gradvis en forskningsetikk som til dels utvikles utenfor og uavhengig av forskersamfunnet selv – og som ser ut til å være nødvendig for at enkeltpersoner og samfunn skal sikres tilstrekkelig beskyttelse mot sterke vitenskapelige, samfunnsmessige og økonomiske interesser.

Det finnes bindsterke avhandlinger som byr på forklaringer på hvorfor konfliktene oppsto, hvor det henvises til blant annet strukturelle forandringer i måten å drive forskning på, nære forbindelser til militære formål, politiske ideologier, rasjonalitetskritikk osv. Denne type dokumentasjon blir ikke vektlagt her. Jeg er snarere opptatt av å gi en oversikt over merkesteinene i utviklingen av moderne forskningsetikk slik disse fremstår i et historisk lys.

Den annen verdenskrig – et forskningsetisk veiskille

Mange regner Den annen verdenskrig som den viktigste merkesteinen. Det skyldes i hovedsak oppgjøret med de vitenskapelige medisinske forsøkene som ble utført på krigsfanger i konsentrasjonsleirene. Forskningen ga viktige resultater, men den var basert på at mennesker enten ble skadet eller døde som følge av deltakelse i den. Også andre viktige hendelser under Den annen verdenskrig bidro til økt bevisstgjøring om konsekvensene av forskning. Et viktig eksempel er Manhattan-prosjektet, et storstilt forskningsprosjekt for å fremstille atombomber. Forskningen lyktes, og de ødeleggende konsekvensene var åpenbare for alle etter Hiroshima og Nagasaki.

Det er interessant å merke seg noen av forskjellene på disse to forskningsområdene. På det medisinske området var det nesten ingen vilje til selvkritikk eller oppgjør blant forskerne. På det naturvitenskapelige området var det imidlertid forskerne selv som varslet om mulighetene for masseødeleggelse ved bruk av atomvåpen.

Den medisinske forskningen på mennesker i konsentrasjonsleirene førte til rettsoppgjøret mot 23 leger i Nürnberg i 1947. I dommen er det – som et direkte svar på de terminale eksperimentene som var blitt gjennomført – nedfelt en kodeks (se Nürnbergkodeksen) som inneholder ti regler for å forhindre at det samme skulle skje på nytt (norsk oversettelse i Ruyter, Førde og Solbakk 2000: 254):

Forsøk bør ikke utføres der det er en a priori grunn til å tro at dødsfall eller skade som fører til uførhet vil inntre, med mulig unntak av forsøk der forsøkslegene også deltar som forsøkspersoner (pkt 5).

Frivillig samtykke fra forsøkspersoner er absolutt nødvendig (pkt.1).

[…] ansvarshavende forsker bør være forberedt på å bringe forsøket til opphør dersom […] det vil føre til skade, uførhet eller død for forsøkspersonen (pkt 10).

Det er først i forlengelsen av oppgjøret at Verdens legeforening utarbeidet interne retningslinjer for biomedisinsk forskning på mennesker, Genèveerklæringen (1947) og Helsinkideklarasjonen (1964). Men verken rettsoppgjør eller retningslinjer forhindret at personer ble misbrukt i medisinsk forskning i etterkrigstiden (jf Ruyter  2003: 315-346 for eksempler). Det førte til at Verdens legeforening i 1975 anbefalte at det burde etableres uavhengige forskningsetiske komiteer til å vurdere all medisinsk forskning som gjøres på og med mennesker. Etter min mening er dette det tiltaket som har bidratt mest til å redusere misbruket av forsøkspersoner i medisinsk forskning, og det har også bidratt til å fremme god vitenskapelig praksis. I denne etableringen kan man se en ny merkestein, nemlig en organisert forskningsetikk, som har fått en rekke støttespillere.

Den naturvitenskapelige forskningen på atomvåpen førte ikke til noe oppgjør, men til en bred politisk og allmenn debatt om hva som er den beste måten å forhindre bruk av atomvåpen på. I denne diskusjonen er det viktig å merke seg at særlig fysikere og ingeniører har påtatt seg en vesentlig oppgave med å påvirke allmennheten og politikken, blant annet gjennom den såkalte Pugwash-bevegelsen som ble stiftet i 1957 og, sammen med dens grunnlegger Joseph Rotblat, ble tildelt Nobels fredspris i 1995. Nobelprisvinneren i kjemi, Dorothy Hodgkin, president i Pugwash-bevegelsen i 1976-1988, anmodet alle nobelprisvinnere om å undertegne Pugwash-erklæringen mot atomvåpen (Ferry 1998). 111 av disse undertegnet. Men også i Pugwash-bevegelsen synes man å ha kommet til den erkjennelse at erklæringer og priser ikke er tilstrekkelige virkemidler for å forhindre uønskede konsekvenser av naturvitenskapelig forskning. I 1997 anmodet Joseph Rotblat om at vitenskapsfolk gikk sammen om å etablere en internasjonal etikkomité for å overvåke naturvitenskapelig forskning ”uansett hvor ubehagelig det vil være for vitenskapsfolk å bli kontrollert”. En slik komité er ikke etablert. Det finnes ingen forskningsetisk regulering her som er sammenlignbar med den som eksisterer på det medisinske området.

Det andre store området innen naturvitenskap som førte til at forskningens konsekvenser ble satt i fokus, var forurensning av miljø som følge av industriutvikling. Antakelig var det Rachel Carsons Silent spring (Carson 1962) som først satte ord på manges bekymring for følgene av luftforurensning, med spørsmålet om hvorfor fuglene forsvinner. Med årene er miljøproblemene blitt omfattende, og de kjennetegnes av at de er ”menneskeskapt og dermed et resultat av menneskelig handling” (Ariansen 1992:11), og ofte basert på forskning. Med dette kom selvfølgelig også spørsmål om hvordan man kan rette på problemene. Den første store internasjonale miljøkonferansen ble holdt i Stockholm i 1974, en forløper til de prinsipper som er nedfelt i lovverkt fra 1970-tallet av og i internasjonale konvensjoner.

På de samfunnsvitenskapelige områdene har man ikke hatt det samme dramatiske misbruket av forsøkspersoner og heller ikke vært konfrontert med de samme mulige samfunnsmessige konsekvensene. Det har imidlertid ikke forhindret kraftige reaksjoner når bestemte typer prosjekter er blitt omtalt offentlig. Dette gjelder særlig bruken av sensitive personopplysninger. På grunnlag av forskningsprosjekter har det særlig vært reist innvendinger mot bruk av identifiserbare opplysninger uten at personene selv (eller deres foresatte) visste at slike opplysninger ble benyttet til forskningsformål. Det er også blitt hevdet at denne typen undersøkelser krenker privatlivets fred, og at man ikke kan forhindre at opplysningene vil kunne misbrukes i fremtiden. Ett slikt prosjekt var den såkalte Metropolitt-undersøkelsen som ble gjennomført i Sverige og Norge på 1960-tallet (Johansen, Kaspersen og Skullerud 2001:35-37). Den delen av undersøkelsen som fikk størst omtale, omfattet skoleelever. I 1964 utleverte Oslo skolestyre opplysninger om gutter født i 1954 til forskningsprosjektet. Undersøkelsen skulle følge guttene fra 11 års alder til de var vel etablerte som voksne (ca. 30 år gamle) i den hensikt å gi fremtidens ungdom bedre yrkesveiledning og sosial hjelp. Skolestyret utleverte blant annet opplysninger om navn, alder, bolig, forsørgers yrke, karakterer og IQ. I offentligheten ble prosjektet sterkt kritisert (bl.a. av professor Knut S. Selmer), og det ble fremmet krav om forhåndssamtykke fra foreldre og tilstrekkelig sikring av opplysninger. Forskerne syntes lite villige til å endre et prosjekt som kunne påberope seg gode formål, men de var villige til å trekke elever fra undersøkelsen på grunnlag av protester. Konsekvensene av den sterke kritikken i offentligheten var at tiltroen til samfunnsforskningen kunne bli svekket. Dette førte til at samfunnsforskerne selv tok initiativ til at Norges almennvitenskapelige forskningsråd etablerte et datafaglig sekretariat. Med utviklingen av datamaskiner – og spørsmålet om vern av enkeltindivider – kan Metropolitt-undersøkelsen ses på som en vesentlig foranledning til at det fra 1967-68 ble foreslått politiske tiltak mot misbruk. Det førte til personregisterloven i 1978 og opprettelsen av Datatilsynet i 1980. Ti år senere ble Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora opprettet, som følge av forslag fremmet i Stortingsmelding nr. 28 (1988-89) Om forskning.

(Se også introduksjonsartiklene om forskningsetikk i Medisin og helsefag, Naturvitenskap og teknologi og Humaniora og samfunnsfag.)

Merkesteiner før den annen verdenskrig: den spede begynnelsen

Som allerede nevnt har det alltid eksistert former for selvregulering blant profesjoner som utførte forskning. Denne har som oftest vært innforstått, men av og til også nedfelt skriftlig. Den spede begynnelsen i forskningsetikken er nesten utelukkende knyttet til det medisinske området.

I forbindelse med utviklingen av den moderne medisinske vitenskapen og eksperimentelle metoder, finnes det interessante betraktninger om hvordan man bør gå frem når man benytter mennesker eller dyr i forskningen. En av dem som leverte slike var Calude Bernard (1813-78), en innflytelsesrik fransk fysiolog. Han regnes av mange som grunnleggeren av den eksperimentelle medisinen, da han etablerte prinsippene for eksperimenter (Bernard 1965). I opposisjon til en lang tradisjon innen forskningen hvor man hadde benyttet sårbare personer som forsøkspersoner, foreslo Bernard at forskeren burde begynne med seg selv, og deretter inkludere familie og kolleger, før han benyttet for eksempel pasienter i eksperimentene. Det kan synes som et fornuftig forskningsetisk prinsipp: Det man ikke vil utsette seg selv for, skal man heller ikke utsette andre for. Eller: Forskeren, som selv har de beste forutsetninger for å forstå eventuelle risikoer, bør først utsette seg selv for risiko før han går videre med andre forsøkspersoner som har dårligere forutsetninger for å forstå dem. Selvforsøk har vært praktisert både før og etter Bernard, og er også spesielt nevnt i Nürnberg-kodeksen, men har aldri hatt noe stort omfang. Mer alminnelig synes det å ha vært at det var liten eller ingen diskusjon blant forskere om moralske problemer knyttet til bruk av sårbare forsøkspersoner. Disse ble ofte utsatt for en betydelig risiko, som ble tolerert av hensyn til nytten av mulige fremskritt (jf Elkeles 1996).

Men det finnes reaksjoner på bruk av mennesker i forskning som gjøre at andre instanser enn profesjonen selv forsøker å sette en standard. Ett slikt tilfelle fra Norge er rettssaken mot Gerhard Armauer Hansen (1841-1912) i 1880. Han ble fradømt sin stilling som lege ved Pleiestiftelsen for Spedalske i Bergen. Hansen, som er en av de meste anerkjente forskere fra Norge, er kjent som leprabasillens oppdager. Det var i utforskingen av årsaken til spedalskhet at han ville forsøke å bevise at sykdommen er smittsom ved å innpode materiale fra en syk person med en stærnål i øyet til en pasient som hadde en annen form for spedalskhet. Til dette formålet ba han en kvinne på 33 år om å komme opp på sitt kontor. Hun ble motvillig stukket med en nål i øyet og protesterte mot behandlingen. Ved hjelp av presten innleverte hun og en del av beboerne en anklage til Bergens tinghus. I sin egen forklaring bebreider Hansen seg selv for at han ikke ”på forhånd meddelte patienten hva der var min hensigt”, men unnskyldte seg også raskt: ”[…] da jeg ikke kunde forutsætte at patienten vilde betragte forsøget fra det samme synspunkt som jeg selv og da jeg mente at være fuldkommen herre over den muligens optredende affektion, undlot jeg dette” (sitert etter Patrix 1997: 190). Retten fant ham skyldig i å ha påført henne en ”legemslidelse” som han ikke kunne gå ut fra ”at hun vilde have samtykket i at underkaste seg, hvis han paa Forhaand hade gjort henne bekjent dermed” (sitert etter Aasen 2000:102).

Dommen i Bergen er ett av de tidligste sporene vi finner om krav til samtykke når det er fare for å påføre skade (legemslidelse) uten at dette er til personens beste, i den hensikt å vinne ny kunnskap ved eksperimentell forskning. Det kan likevel se ut til at dommen fikk liten betydning for praksisen. Hansen fikk bred støtte blant sine kolleger. Dette rokker imidlertid ikke ved det faktum at vi i dommen finner krav til samtykke.

Dette er det vel verdt å merke seg, for blant mange teoretikere er det en alminnelig oppfatning at krav til informert samtykke er et etterkrigsfenomen (for eksempel Faden, Beauchamp og King 1986). Det må også noteres at i noen typer forskning knesatte forskere selv et krav om at bare frivillige skulle kunne inkluderes etter å ha gitt sin tillatelse uten at noen hadde krevd det av dem. Et eksempel på det er Walter Reeds forskning på gulfeber på 1920-tallet. I andre sammenhenger stilte myndigheter krav om samtykke, for eksempel ved forskning på soldater i USAs marine fra 1932 av (President’s Advisory Committee 1996:499).

Bare noen år etter Hansen-dommen ble den tyske professoren Albert Neisser (1841-1912) kritisert for forsøk han hadde gjennomført for å utvikle en serumterapi mot syfilis. Fra 1892 hadde han utført forsøk med injeksjon av serum fra pasienter med syfilis. Han ønsket å vise at det ville føre til immunitet. Ett av disse forsøkene kom i offentlighetens søkelys (Ruyter 2003: 315-346 for beskrivelse), og det ble tatt ut tiltale. Neisser ble dømt skyldig, men ble bare ilagt bot. Retten la avgjørende vekt på at han ikke hadde innhentet tillatelse fra forsøkspersonene før forsøket ble igangsatt.

Et interessant moment i dette tilfellet er at myndighetene i Preussen i 1900 utstedte et direktiv for å regulere medisinsk forskning (Ruyter, Føre og Solbakk 2000:250). Direktivet inneholder to vesentlige veivisere, som vi gjenfinner i all senere forskningsetikk. Det første kjenner vi fra Hansen-saken, her uttrykt som et krav om ”utvetydig tillatelse”. Den andre er klinikklederens personlige ansvar for at direktivet blir fulgt.

Direktivet ser ut til å være det tidligste dokumentet der medisinsk forskning blir regulert av andre enn profesjonsutøverne selv. Dokumentet plasserer ansvaret hos ledelsen og har til hensikt å beskytte pasienter i klinikkene mot å bli benyttet i eksperimenter som er skadelige for dem og som gjøres uten dere tillatelse.

Som vi kan skimte av disse eksemplene, var det stor interesse for sykdommer som man antok var smittsomme. Det førte til at det ble gjennomført mange eksperimentelle forsøk, ikke minst med barn (Grodin og Glantz 1994: 7-10), der forsøkspersoner ble utsatt for stor risiko. Noen av forsøkene viste seg å være svært nyttige i utviklingen av effektive vaksiner og behandlingsmåter, for eksempel vaksine mot rabies (1885) og antitoksisk behandling mot difteri (1893-94). Det ble reist kritikk mot denne typen forskning, men kritikken førte ikke til endring av praksisen. Motstanden kom ofte fra grupper som var mot dyreforsøk i utgangspunktet. De som etablerte dyrevernorganisasjoner, fremmet også organisasjoner for å forhindre dårlig behandling av barn (Schultz 1968). På grunn av deres ideologiske ståsted ble de ofte ansett som perifere og hadde derfor liten gjennomslagskraft.

Det var nok en gang et forskningsprosjekt i Tyskland som medførte at praksisen ble utfordret. I 1930 døde fjorten nyfødte barn som følge av en BCG-vaksine. Saken førte til en bred offentlig debatt med krav om kontroll og oppfølging. Innenriksdepartementet utga i 1931 nye retningslinjer for behandling av og vitenskapelige forsøk på mennesker (Ruyter, Førde og Solbakk 2000: 251-253). Retningslinjene understreket på nytt ansvaret og kravet om utvetydig tillatelse. I tillegg sier de at forskere ikke skal utnytte ”sosiale nødssituasjoner” (pkt. 7), som et tilsvar til det forhold at blant annet foreldreløse på barnehjem var ansett som ”ideelle” kandidater for eksperimenter ”under kontrollerte forhold” (Grodin og Glantz 1994:13). Dette hensynet peker mot et prinsipp, som senere blir nedfelt i Helsinkideklarasjonen, om at man skal begynne med friske voksne før man inkluderer mer sårbare grupper. På norsk er det blitt kalt den nedadstigende rekke av tillatelighet. Retningslinjene fastslår også at eksperimentene må være ”relativt uskadelige” (pkt. 8), og at eventuelle skader må stå i ”et rimelig forhold” til den forventede nytten (pkt. 4).

Det er påfallende at vektleggingen av ansvar og knesettingen av retningslinjer ikke førte til en mer effektiv beskyttelse av forsøkspersoner. Først i 1975 gikk Verdens legeforening inn for at det skal kreves forhåndsgodkjennelse av en uavhengig komité før prosjektet kan igangsettes. Også for dette vedtaket kan vi finne historiske eksempler på at nødvendigheten har vært påpekt.

Det tidligste eksemplet jeg kjenner fra Norge, er fra 1969. (Journalist Kjell Persen gjorde meg oppmerksom på referansen.) I en møteprotokoll for Statens råd for strålehygieniske spørsmål etterlyses ”etiske/radiologiske komiteer” i forbindelse med behov for forhåndsgodkjenning av omstridte forskningsprosjekter, i det aktuelle tilfellet ”planer for en nordisk undersøkelse over sirkulatoriske forhold i ansiktshuden til samer mv. ved en metode som medfører strålebehandling av forsøkspersonene”. I granskingen av stråleeksperimenter i USA, fant man at det fra 1946 hadde eksistert noen få rudimentære mekanismer for vurdering av forskningsprosjekter som internkontroll (President’s Advisory Committee 1996:500). Etter at man i USA hadde forsøkt ulike former for internkontroll, ble det besluttet at alle institusjoner må etablere lokale forskningsetiske komiteer for fagfellevurdering for å gi alle forsøkspersoner tilstrekkelig beskyttelse. Det ble innført som vilkår for å kunne drive forsking på mennesker i 1971. Som en følge av denne utviklingen ble det i Sverige etablert lokale forskningsetiske komiteer ved alle universitetssykehus på slutten av 1960-tallet. Det nye med den reviderte Helsinkideklarasjonen var kravet om en uavhengig etisk vurdering. Fra dette kravet finner man en direkte forbindelse til måten de regionale komiteene for medisinsk forskningsetikk ble opprettet i Danmark og Norge fra 1985 av. Disse komiteene ble ikke etablert lokalt, men regionalt, og hadde bred tverrfaglig representasjon, inkludert legfolk. En forløper for de regionale komiteene var etikkutvalget som Norges allmennvitenskapelige forskningsråd hadde opprettet for å vurdere etiske sider ved søknader innen emneområdet i 1978, og den såkalte Andenæs-komiteen, som drøftet fagetiske retningslinjer og fagetiske råd (1977).

Litteratur

Referanser

Aasen, H. Sinding (2000). Pasientens rett til selvbestemmelse ved medisinsk behandling. Bergen: Kunnskapsforlaget

Ariansen, P. (1992). Miljøfilosofi. En innføring. Oslo: Universitetsforlaget

Bernard, C. (1865). Introduction à l’étude de la mèdecine expèrimentale. Paris: Bailliere. Oversatt til engelsk I 1927, gjenutgitt I 1957 under tittelen An introduction to the study of experimental medicine.New York: Dover

Carson, R. (1962). Silent spring. New York: Houghton Lifflin. Utgitt 2000 med ny innledning av P. Matthiessen. London: Folio Society

Elkeles, B. (1996). Der moralische Diskurs über das medizinische Menschenexperiment im 19. Jahrhundert.Stuttgart: Gustav Fischer

Faden, R.R., T.L. Beuchamp & N.M.P. King (1986). A history and theory of informed consent. New York: Oxford University Press

Ferry, G. (1998). Dorothy Hodgkin: a life. London: Granta

Grodin, M.A. & L.H.Glantz (1994). Children as research subjects. Science, ethics and law. Oxford: Oxford University Press

Hovedkomiteen for norsk forskning (1981). Forskning og etisk ansvar. Oslo: Hovedkomiteene for norsk forskning

Johansen, M.W., K.-B- Kaspersen & Å.M.B. Skullerud (2001). Personopplysningsloven. Kommentarutgave.Oslo: Universitetsforlaget

Kaiser, M. (2000). Hva er vitenskap? Oslo: Universitetsforlaget

Patrix, J.-M. (1997). Gerhard Armauer Hansen. Leprabasillens oppdager.  Bergen: Eide

President’s advisory committee (1996). Final report: Ethics of human subjects’ research: a historical perspective. Human radiation research. Oxford: Oxford University Press

Ruyter, Knut (red.): Forskningsetikk. Beskyttelse av enkeltpersoner og samfunn. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 2003

Ruyter, KW, Reidun Førde og Jan Helge Solbakk (2000)Medisinsk etikk - en problembasert tilnærming. Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo

Schultz, W.J. (1968). The humane movement in the United States, 1910-1922. New York: AMS Press

Anbefalt videre lesning

Bert, P. (1878). La pression barométriquet: recherches de physiologie expérimentale. Paris: Masson

Bynum, W. (1878). Reflections on the history of human experimentation. I: Spicker, S.F. et al (red) . The use of human beings in research. Dordrecht: Klüver

Deutsche Forschungsgemeinschaft (1998). Empfehlungen der Kommission ”Selbstkontrolle in der Wissenschaft”. Vorschläge zur Sicherung guter wissenschatlicher Praxiz.

Deutsche Forschungsgemeinschaft (2000). Abschlusserbericht. Unstimmigkeiten auch im Umfeld von Friedhelm Herrmann.

European Environment Agency (2002). Late report from early warnings: the precautionary principle 1896.2000). Environmental issue report no.22

Forskingsetiske komiteer (2002a). Oppdragsforskning: kvalitet, etterrettelighet og åpenhet. Foreløpig rapport

Forsman, B. (2002). Vetenskap och moral. Nora: Nya Doxa

Fukuyama, F. (2002). Our posthuman future: consequences of the biotechnology revolution. New York: Farrar, Straus, Giroux

Müller-Hill, B (1984). Tödliche Wissenschaft: die Aussonderund von Juden, Zigeunern und Geisteskranken, 1933.1945. Reinbek: Rowohlt

Nathan, D.G. & D.J. Weatherall (1999). Academica and industry: lessons from the unfortunate events in Toronto. Lancet 353;9155:771

Nylenna M, Andersen D, Dahlquist G et al. Handling of scientific dishonesty in the Nordic countries. Lancet 1999; 354:57-61

Rothman, D.J. (2000). The shame of medical research. The New York Review of Books. November 30

Ruyter, Knut W. (2014): "Forskningsetikk". I: Ruyter KW, Førde R, Solbakk JH. Medisinsk og helsefaglig etikk. Gyldendal Akademisk

Ruyter, Knut W. (2014): "Forskningsetikk". I Ruyter KW, Førde R, Solbakk JH. Medisinsk og helsefaglig etikk. Gyldendal Akademisk

Schomberg, R. von (2002). Agricultural biotechnology in the trade-environment interface: counterbalancing adverse effects of globalization. I: D. Barben et al (red), Biotechnologie – Globalisierung – Demokratie. Berlin: Stigma

Utbildningsdepartementet (2001). Etikprövning av forskning som avser människor. Departementsserien 2001:62

Weber, W. (2000). European clinical research scandals: investigators question self-regualtion. Lancet356: 9223:52