Naturvitenskap og teknologi

En grov klassifisering

Allerede her vil man kunne trekke opp en forskjell mellom naturvitenskap og teknologi og andre vitenskapelige aktiviteter, nemlig slike som studerer meningsfylt (og menneskeprodusert) materiale, slik som tekster, kommunikasjon, sosiale institusjoner osv., og slike som studerer normative kontekster, dvs. kontekster der ikke nødvendigvis sannhet er målet men gyldighet, altså for eksempel etikken i filosofien, juss, eller deler av teologien.

Når det gjelder mennesket selv, vil aspekter av vår tilværelse være en del av naturvitenskapelig forskning (evolusjon, biologi og fysiologi, osv.), mens andre aspekter vil være en del av humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning (våre handlinger, tekster, artefakta, sosial organisering osv.).

Forskningsetikken er normativ og angår å beskytte eller styrke sentrale verdier som er relevante for forskningen. Det kan synes naturlig å trekke den konklusjonen at naturvitenskapelig forskningsetikk først og fremst angår beskyttelse av sannhetskravet (eller sannhetspretensjon, sannhet som mål osv.). Det melder seg imidlertid umiddelbart en rekke tunge innvendinger mot et slikt syn.

Sannhet en problematisk verdi

For det første har vitenskapsfilosofien lenge hevdet at sannhet er en problematisk størrelse i forskningssammenheng. Vitenskapelig kunnskap er under stadig rask forandring, og nyere innsikter og teorier står ofte i direkte motsetning til tidligere vitenskapelige oppfatninger som derved anses som motbevist eller usanne. Med en såkalt ”negativ induksjon” vil man så slutte at alle vitenskapelige oppfatninger til syvende og sist er usanne, gitt tilstrekkelig tid også våre nåværende oppfatninger. Vitenskapen er vesentlig ”fallibilistisk”, dvs. feilbarlig. Derfor har noen filosofer heller operert med begreper som sannhetslikhet (for eksempel Popper 1959), eller også epistemisk sannsynlighet (for eksempel Suppes 1984).

For det andre har man også innsett at slett ikke alle ”sannheter” er interessante for naturvitenskapelig forskning; det man egentlig tenker på er sannheter som er relevante for å gi oss en god forståelse av sammenhengen i naturlige prosesser. Men uttrykket ”relevant sannhet” er et relasjonelt uttrykk. Relevant for hvem og hva? Dette medfører et fokus på menneskelige perspektiver som i hvert fall indirekte introduserer både meningsaspekter og verdier i naturvitenskapelig forskning. 

For det tredje er det heller ikke uproblematisk å anta at teknologisk forskning kun er en anvendelse av naturvitenskapelig erkjennelse for menneskelige formål. Både dikotomien mellom grunnforskning og anvendt forskning, og lineariteten fra naturvitenskapelig forskning til teknologisk anvendelse har i nyere tid blitt kritisert (ref.). Uten å gi inn i detaljer her, er det vel riktig å konkludere at disse sammenhengene er mye mer komplekse i praksis, særlig i vår tid, enn disse antakelsene forespeiler.

Derved kan vi konkludere med at naturvitenskapelig og teknologisk forskningsetikk ikke bare, og heller ikke i en uproblematisk forstand, dreier seg om beskyttelse av forskernes sannhetspretensjoner.

En positiv karakteristikk

Men dette er så langt kun en negativ avgrensning som ikke hjelper oss særlig mye. Vi vil gjerne vite hva forskningsetikk betyr for naturvitenskapelig og teknologisk forskning generelt, og da med en positiv bestemmelse av dens innhold.

Det finnes faktisk et helt generelt og overordnet svar på dette spørsmålet. Her vil vi knytte an til en bestemmelse av etikk som stammer fra antikkens filosofer (Aristoteles m. fl.). Disse filosofer har nemlig ment at etikken dreier seg om visjoner av det gode liv. De tenkte helhetlig og så for seg visjonen av et liv der den enkelte kunne utvikle sine ferdigheter og anlegg i harmoni med at andre i samfunnet kunne gjøre det samme. Etikken har derved alltid vært innrettet mot det sosiale.

Tar man dette som utgangspunkt er det fristende å framsette følgende hypotese om forskningsetikken (som del av en generell etikk) for naturvitenskap og teknologi (men antakelig også for annen forskning):

• Forskningsetikken dreier seg om visjoner av den gode kunnskapen og hvordan den kan oppnås.

Hva vi mener med ”god kunnskap” må opplagt forklares nærmere. Det har noe med kvalitet å gjøre, men dette er også noe som må forklares nærmere. Som en underhypotese til det vi har sagt vil vi gjerne introdusere to aspekter av naturvitenskapelig og teknologisk forskningsetikk som det er nyttig å behandle separat, selv om de også til syvende og sist vil vise seg å henge sammen. Naturvitenskapelig og teknologisk forskningsetikk tematiserer to vesentlige aspekter, nemlig:

• På den ene siden ulike aspekter av god forskningspraksis, dvs. den prosessen som fører fram til vitenskapelig erkjennelser;
• På den andre siden ulike aspekter av forskningens (med-) ansvar for bruken av vitenskapelige innsikter og teknologiske anvendelser i samfunnet (samfunnsansvar).

La oss se nærmere på disse påstandene i tur og orden.

God forskningspraksis: vitenskapens ethos og FFP

Forskningspraksis er basert på det man kaller for en vitenskaps ethos. Med dette mener man et sett av normer og verdier som styrer og regulerer forskningen. Til tross for de innvendingene vedrørende sannhet vi kom med ovenfor, er vitenskapens ethos innrettet på at vitenskapen eliminerer flest mulig beviselig usanne oppfatninger og kun godtar oppfatninger hvis mulige sannhet kan underbygges med gode argumenter (metode, data osv.). Man kan si at:

• vitenskap er en systematisk sannhetssøkende og sosialt organisert virksomhet som produserer kunnskap. 

Den kjente vitenskapssosiologen Robert K. Merton var den første som formulerte en vitenskaps ethos (Merton 1942), bestående av normene: ”kommunisme” (ingen eierskap av kunnskap), universalisme (vitenskap tar ikke hensyn til hvem som har produsert kunnskapen eller hvor), nøytralitet (forskere bestreber seg på å være nøytrale i sin bedømmelse av hypoteser), og ”organisert skeptisisme” (enhver påstand om kunnskap blir underkastet fagfellevurdering og kritisk vurdering av kollegaer). I en publikasjon fra 2003 (Kaiser et al 2003) har Forskningsetiske komiteer hevdet at åpenhet, kvalitet, og etterrettelighet danner et grunnleggende normativt grunnlag for vitenskapelig virksomhet (se også: forskningens verdier).

Vitenskapssamfunnet følger et sett av vitenskapsinterne spilleregler (normer) som tar høyde for at vitenskapelig kunnskap oppstår i et dynamisk nettverk av forskere og at den enkelte bidrar med sine innsikter, basert på foregående innsikter av andre, og utleverer dem til fellesskapet for kritisk overprøving og validisering. Respekt for andres bidrag og adekvat kreditering er derfor viktig i vitenskapssamfunnet. Dette uttrykkes for eksempel i regler for kreditering av andres bidrag, dvs. som regel referanser, og regler for forfatterskap og publisering. Plagiat av andres arbeider virker ødeleggende for den tilliten vitenskapssamfunnet er tuftet på. Den mest ødeleggende form for avvik er fusk (uredelig forskning), altså for eksempel å oppdikte et forsøk eller forsøksdata. Vitenskapelig uredelighet (fusk) blir derfor ofte spesifisert som såkalt FFP (”fabrication, falsification, plagiarism”). Påstander om slik uredelighet blir etter at den norske Forskningsetikkloven trådte i kraft gransket av et eget utvalg. Mindre dramatiske former for svikt i forskningens interne normer omtales på engelsk av og til som QRP (”questionable research practices”; på norsk snakker man om forskningsetisk diskutable handlinger).

God forskningspraksis: objektivitet

All forskning forutsetter grunnleggende begreper eller størrelser som er adekvat definert. I biologien er vi avhengig av en god taksonomi, og likeledes i for eksempel geologien. Fysikkens teorier har redusert de grunnleggende begrepene som fysikere opererer med til noen få krefter og noen elementærpartikler. Mange av de mest spennende vitenskapelige diskusjoner dreier seg om hvilke grunnbegreper vi må forutsette og hvordan de best kan defineres. Slike diskusjoner kan være påvirket av hva ulike forskere anser som viktig å fange inn med sin teori, et spørsmål som reflekterer et implisitt verdisyn. Den evolusjonsmessige sammenhengen mellom ulike arter har eksempelvis lenge vært påvirket av et syn på mennesket som kronen på det biologiske verket.

Store deler av forskningen i naturvitenskap og teknologifag er kvantitativ, dvs. basert på målinger av fenomener. Måling kan reise en rekke vitenskapsteoretiske men også forskningsetiske problemer, for eksempel i forbindelse med å finne en adekvat måleenhet for den egenskapen man ønsker å fange inn. Disse problemer er velkjente i samfunnsvitenskapen, for eksempel problemet med å finne et egnet mål for samfunnets velferd, men tilsvarende finnes også i naturvitenskapen, for eksempel problemet med å finne et mål for bæredyktighet. Det samme gjelder indikatorer. Her ligger også implisitte verdisyn bak som påvirker forskningen. Et eksempel er diskusjonen om hvorvidt man i miljøvern baserer seg på beskyttelse av isolerte arter eller på beskyttelse av hele økosystemer.

Mye naturvitenskapelig-teknologisk forskning er basert på eksperimenter, dvs. forsøk der man prøver å kontrollere for alle parametere bortsett fra det man vil måle eller teste. Et eksperiment er som regel en simulering eller idealisering av naturlige betingelser, uten faktisk å være naturlig forekommende. Problemer dukker opp når man skal slutte fra eksperimentet tilbake til virkeligheten og naturlig forekommende fenomener. Idealiseringer er basert på forforståelser av relevante egenskaper ved virkeligheten.

Annen forskning kan være basert på observasjoner, enten det dreier seg om kvantitative (for eksempel å telle forekomst av en dyreart i et område) eller om kvalitative observasjoner (for eksempel å observere dyrenes atferd). Spesielt kvalitative observasjoner kan reise en rekke forskningsetiske problemer. Feministisk vitenskapsteori har eksempelvis avslørt hvordan mannsorienterte beskrivelser delvis har dominert beskrivelser av primatenes atferd (Bleier 1984). Igjen ser man at implisitte verdisyn kan slå igjennom også i naturvitenskap, til tross for at den oppfattes som særdeles ”objektiv”.

God forskningspraksis: mennesker, dyr og miljø

I naturvitenskapelig-teknologisk forskningspraksis bruker man sjelden mennesker som studieobjekter (i motsetning til for eksempel i medisin), og det er derfor sjeldent at mennesker blir utsatt for konkrete farer eller risiko knyttet til selve forskningsprosessen. Det finnes likevel noen unntak: I oljeleting og oljeteknologi, har man for eksempel brukt dykkere. Problemer rundt informert samtykke kan derfor også dukke opp her. Samtidig kan noe laboratorieforskning medføre visse faremomenter, både for mennesker og miljøet, for eksempel knyttet til biologiske organismer. Standarder for laboratoriesikkerhet er derfor påkrevet.

Annen forskning kan bruke forsøksdyr, og ofte er slik forskning knyttet til ubehag, smerter eller død for dyrene. Dyreetikken og dyrevelferd kommer derfor inn som relevante hensyn i slik forskning, og det er utarbeidet retningslinjer og reguleringer for bruk av dyr i forskningen. Prinsippene bak slik forskning er basert på det klassiske 3 R’ene: ”reduce, refine, replace” (Russell & Burch 1959).

Tilsvarende gjelder for faremomenter for miljøet. Noe forskning kan medføre en ikke-intendert risiko for miljøet, slik som for eksempel genmodifisering av organismer. Norsk og internasjonalt lovverk (for eksempel den norske Genteknologiloven) har derfor regulert slik forskning med henblikk på å minimalisere slik risiko.

God forskningspraksis: konklusjon

Ser vi altså på forskningspraksis under ett, forstått som et sett med forskningsinterne regler og forskningsetisk kritiske handlinger, er det ulike normer eller normsett som en bør ta hensyn til. I en tidligere publikasjon om fusk i forskning av Forskningsetiske komiteer (Elgesem, Jåsund, Kaiser 1997) har man prøvd å gi en oversikt over noen slike forskningsinterne hensyn i en tabell (se tabell 1).

Intern forskningsetikk	Brudd på sannhetsforpliktelsen	Forfatterskap og riktig kreditering	Brudd på normer vedrørende etterprøvbarhet	Brudd på allmenne etiske normer
Uredelige handlinger	Fabrikering av eksperimenter Oppkonstruering av data Selektiv bruk av data eller metode for å få hypotesen til stemme	Plagiering av tekst, data, eller idé	Bevisst destruering av data for å unngå at andre kan etterprøve resultater	Brudd på konsesjons-regler, manglende tillatelse Ulovlig forskning Utsette dyr eller mennesker for farer
Diskutable handlinger	bevisst feilaktig framstilling av andres resultater å la være å rapportere uredelighet når man blir kjent med det å la være å trekke tilbake publikasjoner som er basert på fusk eller alvorlige feil	Æresforfatter-skap å unnlate medforfattere å unnlate å oppgi alle kilder	Ingen adekvat oppbevaring eller utlevering av data Publikasjon i mediene uten dokumentasjon	Bevisst misvisende informasjon i prosjekt-søknader

Tabell 1: Oversikt over ulike etiske normsett som har betydning for forskningspraksis (etter Elgesem, Jåsund, Kaiser 1997).

Forskningens (med-)ansvar for bruk av kunnskap: innledning

Når man har kommet fram til en ny vitenskapelig innsikt eller lagt grunnlag for en teknologisk innovasjon, hva skjer da? Slutter ens forskningsetiske ansvar når ens arbeid er kvalitetssikret innen det naturvitenskapelig-teknologiske forskersamfunn? Her er det nok ulike oppfatninger og det ville være feil å framsette bastante påstander om det. Det er et faktum at de fleste forskere kan være enig i at forskningsetikken har stor betydning for forskningspraksis, slik vi har skissert det ovenfor, men at mange vil hevde at forskningsetikkens virkeområdet slutter der.

Det som er grunnlag for en slik oppfatning er at forskerens kontroll over hva som skjer videre med forskningsresultater slutter når resultatene er offentliggjort. Nå kan andre bruke dem eller la være å bruke dem. Det betyr også at andre, de som bruker eller la være å bruke forskningsresultater, har et eget etisk ansvar. En bedrift som satser på en konkret innovasjon vil for eksempel vurdere sine handlinger under såkalt næringslivsetiske hensyn (”corporate social responsibility”). I noen tilfeller vil forskningsresultater bli brukt i sammenhenger som slett ikke er intendert av forskerne, og noen forskere vil av og til mene at deres forskningsresultater blir misbrukt. Dette kan føre til opphetede debatter i det offentlige rom.

I og med at den enkelte forsker i praksis har få muligheter til å motvirke slikt misbruk eller til å kontrollere resultatenes videre bruk, er det rimelig å konkludere med at forskeren ikke kan bli etisk ansvarliggjort for slik bruk. Forskningsetikkens virkeområde begrenses derved til den rent vitenskapelige forskningsprosessen og kvalitetssikring.

Andre er likevel uenige i dette, og mener at forskningsetikken inkluderer i alle fall et visst medansvar for intendert bruk av forskningsresultater. Det er bemerkelsesverdig at NENT fra sin første begynnelse av har gått inn for denne siste varianten, dvs. har forfektet det syn at naturvitenskapelig-teknologisk forskningsetikk medfører et samfunnsansvar. La oss kort se på hvilke grunner som taler for et slikt syn.

Forskningens (med-)ansvar for bruk av kunnskap: kompleksitet

En viktig grunn har å gjøre med kompleksiteten i moderne forskning. Vi har allerede nevnt at den enkle linearitetsmodellen fra grunnforskning til anvendt forskning til innovasjon er problematisk på flere måter. I moderne vitenskap er det nesten aldri tilfelle at en enkel innsikt gir grunnlag for anvendelse og teknologisk innovasjon. Store investeringer må ofte til og flere ulike innsikter og forskningsfelt må veves sammen for at forskning kan bli såpass konkret at mulige anvendelser er i sikte. Man har også sett at forskningen organiseres i store enheter eller nettverk for å komme fram til intenderte resultater. Et eksempel fra nyere tid er det såkalte Humane Genome Prosjektet.

Slik organisering og ressursbruk medfører en egen intern dynamikk. Har man først satset så stort for å komme fram til noe bestemt, er det meget usannsynlig at resultatene ikke vil bli brukt slik man har tenkt seg. Med andre ord, har man først investert store pengemidler og personressurser i et prosjekt, for eksempel gjødsling av havet, og fører prosjektet så til de forventede resultater, er det svært usannsynlig at teknologien ikke blir brukt. Med andre ord igjen, det er urealistisk å tro at andre parter i samfunnet, det være seg industri eller det offentlige, er i en posisjon der man fritt kan vurdere bruk eller ikke-bruk av vitenskapelige innsikter etter at disse resultatene har blitt frambrakt av forskningen. Prinsipielle pro-bruk avgjørelser ligger allerede i forkant, nemlig i forskningspolitiske veivalg og i individuelle valg av forskningsprosjektet.

Ingen av disse avgjørelsene hviler på skuldrene til en enkelt person; det er alltid flere som er med. Men forskeren med sine spesialkunnskaper og sin innsikt i feltet har et viktig ord med i denne prosessen. Ingen er bedre stilt enn forskeren til å bedømme mulige konsekvenser av forskningen. Det vil derfor være rimelig å tildele forskeren i alle fall et medansvar for bruken av kunnskap.

I moderne forskning har det blitt vanlig å snakke om målrettet grunnforskning (”targeted basic research”). Med andre ord, den grad av frihet som man vanligvis knyttet til ”ren” grunnforskning er blitt beskåret betraktelig i og med at man forsøker å peile seg inn på mulige anvendelser allerede tidlig i forskningsprosessen. Ser man på hvilke kriterier som brukes for å vurdere søknader om forskningsfinansiering – men også delvis publikasjoner – så finner man at relevanskriterier spiller en meget sentral rolle. Forskning som ikke kan påvise potensiell nytte, selv om den kan være god rent metodemessig, blir ikke støttet. Mange forskere er kritisk til slik forskningspolitikk og mener at man har gått for langt i retning av ren nyttetenkning. Kritikken kan nok være berettiget, men den rokker ikke ved det faktum at mange av de teknologiske nyvinningene vi har i dag er et resultat av systematisk og målrettet forskningsinnsats der mange har bidratt.

Man ser i dag også det fenomen at konkrete nye innsikter i naturvitenskap og teknologi mer eller mindre rutinemessig vurderes i forhold til deres mulighet for patentering. Dette har gått så langt at forskjellen mellom oppdagelse og oppfinnelse (som er grunnleggende for patentering) av og til er vanskelig å få øye på, spesielt i forhold til genetikk og genteknologi. Patenteringspraksis har også forandret seg i så måte gjennom årene.

Forhold som disse gjør at man mener at den konkrete forskningsprosessen allerede i utgangspunktet – eller i hvert fall meget tidlig – er påvirket av en tilbakekopling av oppfatninger om framtidig bruk og anvendelse. Den enkelte forsker har derved blikket ikke bare rettet bakover til det man allerede vet, men samtidig også framover til det man ønsker å vite for å realisere visse mål. En konkret forskningsinnsats blir da ofte ledsaget av forhandlinger der begge perspektiver – bakover og framover – inngår som premisser eller argumenter. Forskeren er en aktiv del av disse ”forhandlinger” og det faktisk ”qua forsker”, altså i sin forskerrolle. Derved blir det naturlig å trekke den konklusjon at intendert bruk av vitenskapelig kunnskap også må falle inn under forskerens forskningsetikk og medfører et medansvar.

Forskningens (med-)ansvar for bruk av kunnskap: vitenskapens rolle

Det er imidlertid enda flere forhold som taler for et forskningsetisk samfunnsansvar. En viktig grunn er at forholdet vitenskap – samfunn har gjennomgått viktige forandringer. Aldri før har vitenskap og teknologi betydd så mye for våre liv, for samfunnet, næringsliv og økonomi som i dag. Ser man for eksempel på Norges største eksportinntekter, fra olje, fiskeri og akvakultur, og gass, så er det umiddelbart innlysende hvilken viktig rolle naturvitenskapelig-teknologisk forskning spiller her. Men også i dagliglivet spiller forskning en stor rolle for folk flest, med kommunikasjons- og datateknologi, medisinsk teknologi og industrialisert matproduksjon osv. Forskning preger våre liv. I politikken snakker man derfor om et behov for et kunnskapssamfunn. Det medfører derfor også et krav om at forskning og teknologi må inngå i en demokratisk debatt om hvor samfunnet vil hen (og hvor ikke). Dette er en verdidebatt med forskning som en av aktørene, samtidig som forskningen selv er gjenstand for debatt.

Et godt eksempel på dette er debatten om genteknologi, spesielt genmodifiserte matvarer. I det offentlige rom – i Norge som i andre europeiske land – har man opplevd en levende debatt om denne teknologiens muligheter, risiko og begrensninger. Enkelte forskere har vært talerør for en nærmest ubegrenset teknologioptimisme, mens andre forskere har påpekt risikomomenter og de til dels store vitenskapelige usikkerhetene på feltet. Deler av offentligheten har argumentert for at utstrakt bruk av føre-var-prinsippet er den etisk sett eneste riktige vei å gå (jfr. Kvikklaks og teknoburgere, Forskningsetiske komiteer 1996). Selv om slike debatter tilsynelatende dreier seg om avanserte vitenskapelige og teknologiske spørsmål, så er de neppe rent faglige, vitenskapelige debatter. En av de vanligste feilene mange forskere gjør i slike debatter er å tilskrive allmennheten en holdning som er basert på mangel av kunnskap, med andre ord, hadde folk flest mer kunnskap ville de være enig med for eksempel teknologioptimistene. Denne holdningen har blitt betegnet som ”deficit view”. Flere studier har imidlertid vist hvor feilaktig et slikt syn er. For eksempel er det gjennomført studier der man har målt både kunnskap om et fagfelt og holdninger (Hviid Nielsen, Seippel og Haug 2003). Det viste seg at økende kunnskap riktignok reduserte andelen av dem som ikke hadde noen bestemt oppfatning, men at både andelen av dem som er for og andelen av dem som er imot teknologien økte tilsvarende.

Det er derfor grunn til å hevde at slike debatter i realiteten er basert på ulike verdisyn i samfunnet. I et pluralistisk samfunn er det ikke overraskende at folk har ulike verdisyn og at disse gir utslag i debatter om vitenskap og teknologi. Så lenge man har ment at debatten dreier seg om kunnskapsmessige forhold kan man opprettholde et skille mellom eksperter og andre, mens når det gjelder verdier har ingen part noen spesiell fortrinnsrett eller bedre innsikt. Debatten er en del av et levende demokrati. I denne debatten opptrer forskere ofte som interessert part (”stakeholder”), og blir mindre opplevd som uavhengig instans. 

Man kan derfor påstå at mange viktige debatter om etikk i vitenskap og teknologi er et møte mellom ulike verdisyn, forfektet av ulike parter. Man kunne prøve å skille slike etiske debatter fra forskningsetikken ved for eksempel å betegne disse som vitenskapsetikk (ethics of science vs research ethics), men i Norge har det etter hvert blitt vanlig å bruke uttrykket forskningsetikk på begge.

En konsekvens av dette er at man forventer at forskningsetikken også skal være pro-aktiv, dvs. ta debatter i forkant av den vitenskapelig-teknologiske utviklingen framfor etter at teknologien allerede er en virkelighet. I engelsk litteratur betegnes dette ofte som å føre en etisk debatt ”upstream”, en metafor som skal uttrykke at man skal angripe aktuelle problemstillinger ved kilden og ikke først ved sluttpunktet der problemer allerede har manifestert seg. Dette – det å ha en bred samfunnsmessig debatt med involverte parter – anser man i dag som en vesentlig del av god ”governance” (styresett) for vitenskap og teknologi. Deltakende metoder som aktiviserer ulike samfunnsgrupper er et viktig instrument i dette. Forskningsetikken deler slike oppgaver med teknologivurderingsaktiviteter.

I lys av slike betraktninger har noen forskere ment at det er på tide at forskningen inngår en slags ”ny samfunnskontrakt”, dvs. vedkjenner seg en rolle der man aktiv tar del i slike debatter, utøver samfunnsansvar og reflekterer allmenne verdier inn i forskningsprosessen.

Forskningsetiske problemfelt: interesse, oppdragsforskning og økonomi

Det er store deler av naturvitenskapelig-teknologisk forskning som ikke vanligvis reiser store etiske problemer og dilemmaer. Å forske på for eksempel geologiske formasjoner i et område vil sjelden reise etiske spørsmål i seg selv. Det kan selvfølgelig hende at akkurat denne forskningen får betydning for frednings- eller utbyggingsplaner for dette området, og da vil forskeren straks befinne seg i potensielle konfliktfelt som krever etisk årvåkenhet. Slik årvåkenhet vil være spesielt viktig når forskeren jobber på oppdrag for en av partene. Oppdragsforskning er ofte en forskningsetisk utfordring for de involverte parter og forskeren blir av og til satt under press fra oppdragsgiveren.

Et annet eksempel kan være matematisk forskning. I utgangspunktet er det vanskelig å påstå at forskning i for eksempel algebraisk teori eller kaosteori medfører forskningsetiske problemer. Så snart slik forskning blir brukt som instrument i annen sammenheng kan det likevel forandre seg. Matematiske instrumenter kan forespeile en presisjon som i noen sammenhenger blir misvisende (Porter 1996). Slikt har blitt påstått når det gjelder for eksempel bruk av statistikk. En faktor som gjør det problematisk er at mediene ofte er ute etter nettopp å tallfeste noen fenomener, og forskeren kan være fristet til å formidle innsikter fra matematiske modeller uten å nevne de begrensninger som ofte følger med. Når først tall er kastet inn i samfunnsdebatten, er det vanskelig å modifisere dem med en relevant kontekst.

En stor forskningsetisk utfordring ligger i at store deler av den naturvitenskapelig-teknologiske forskning mer og mer blir påvirket av og delvis er avhengig av kommersielle interesser. Forskning og kunnskap er selv blitt til en vare som inngår i et globalt marked der konkurransefortrinn teller mye. Stater prøver å henge med i den globale kunnskapsproduksjon fordi det har umiddelbare økonomiske konsekvenser. Man prøver å tiltrekke seg de flinkeste forskere internasjonalt og sender egne forskere utenlands til de beste forskningssentra i håp om at de kommer tilbake med kunnskap som kan plassere en i forskningsfronten. Denne kommersialiseringen av forskningen reiser en rekke etiske problemer, ikke minst i forhold til allmennhetens forventninger om uavhengig forskning og forskning knyttet til mer ”myke” verdier.

Forskningsetiske problemfelt: risiko, sikkerhet, bærekraft, manipulering

Noen områder av naturvitenskapelig-teknologisk forskning innebærer i seg selv umiddelbart verdimessige aspekter. Et eksempel er risikoforskning. Begrepet ”risiko” kan på den ene siden gis en enkel definisjon som for eksempel:

risiko =  pA (sannsynlighet av en hendelse) x N (virkningen/nytten/verdien av hendelsen)

eller:

risiko = forventet tap av nytte

På den annen side fanger en slik ”teknisk” definisjon ikke inn alle aspekter som man ofte knytter til risiko. Psykologiske momenter kommer inn som gjør at samme sannsynlighet og samme skade oppfattes forskjellig, for eksempel i forhold til om man mener å ha kontroll eller om man blir utsatt for risikoen av andre. Det er en stor mengde litteratur om risikobegrepet og en relativt anerkjent konklusjon er at risikobegrepet er sosialt konstruert (Shrader- Frechette 1991). Man kan derfor si at all risikoforskning reiser kvalitative og i siste instans verdimessige spørsmål slik at forskningsetisk refleksjon er påkrevd.

Et annet men relatert eksempel er sikkerhet (i betydningen ”security”) og personvern. Dette er bl.a. relevant i datateknologien. Her står man ofte overfor et etisk dilemma når man skal avveie nytten av informasjon som en person gir fra seg og som blir lagret i en databank versus den retten til privatsfære som vi tilskriver alle borgere i et rettssamfunn. Her er det et spennende og dynamisk forhold mellom lovgivning på den ene siden og teknologisk utvikling på den andre.

Enda et eksempel er forskning som dreier seg om bærekraftig utvikling. Selv om mye av forskningen dreier seg om naturlige systemer, har man etter hvert innsett at bærekraft involverer mer enn dette, nemlig også samfunnsmessige og økonomiske aspekter. Som regel er vi konfrontert med et samspill av menneske og natur, og hvilke aspekter vi opplever som gitte og hvilke som foranderlige avhenger til dels av verdimessig forankrete holdninger. Forskere som Mary Douglas og andre (Schwartz og Thompson 1990) har også påpekt at selve naturbegrepet ikke er en objektiv naturvitenskapelig størrelse, men er avhengig av ikke-vitenskapelige forforståelser.

Vi har allerede vært inne på at genteknologisk forskning av noen oppleves som etisk problematisk. Selv om det er vanskelig å utvikle etisk gode argumenter for at alle inngrep i arvematerialet er betenkelig (som noen likevel vil hevde), så er det dog et faktum at i alle fall noen grener av denne forskning reiser etisk sett såpass komplekse problemer at en grundig refleksjon over etikken er påkrevd. Et eksempel kan være syntetisk biologi der man konstruerer nye livsformer ”fra bunnen av”. Uansett er genteknologi en type forskning som – ikke minst i lys av samfunnets skepsis mot noen anvendelser – krever en høy grad av etisk refleksjon, også fra den naturvitenskapelig-teknologiske forskeren selv.

Refleksjon over de forhold som er nevnt ovenfor har ført til en bevissthet om at vitenskapelig usikkerhet er en mye mer kompleks størrelse enn vanligvis antatt, og at nettopp et godt grep på vitenskapelig usikkerhet er en forutsetning for god forskningsetikk i naturvitenskap og teknologi. Det er grunn til å hevde at vitenskapelig usikkerhet ikke bare er en reststørrelse av uavsluttet eller imperfekt forskning, men at den er inherent i all vitenskapelig kunnskap. Mer forskning produserer mer kunnskap, men samtidig også flere usikkerhetsmomenter. Noe av usikkerheten har å gjøre med kunnskapen selv og hvordan vi produserer den, men noe av usikkerheten kan likeledes skyldes virkeligheten, for eksempel at vi har med stokastiske eller komplekse systemer å gjøre (Walker et al 2003).

Kvalitet og forskningsetikk

Vi har belyst ulike aspekter av forskningsetikk for naturvitenskap og teknologi. Innledningsvis karakteriserte vi forskningsetikk tentativt som en visjon av den gode kunnskapen. Den etterfølgende gjennomgang av ulike temaer mener vi har vist hvilke kvaliteter man kan forvente av god kunnskap og forskning. Den gode kunnskapen, den kunnskapen man gjerne bekjenner seg til, er derved den som er av høy kvalitet både i forhold til selve forskningsprosessen og i forhold til samfunnsansvaret. Den gode forskningen unngår de feiltrinn og overtramp som kan komme som resultat av ulike fristelser, den respekterer samfunnets regelverk og lover, den er etisk reflektert i forhold til konsekvenser, og den inngår om nødvendig i en demokratisk samfunnsdebatt.

Implisitt har vi argumentert for at forskningsetikk er mer enn å fylle ut for eksempel noen skjemaer i forbindelse med en søknad til Forskningsrådet. Forskningsetikken er ikke en forvaltningssak som dreier seg om at andre godkjenner ens forskning. Forskningsetikken må være levende i forhold til den aktuelle forskningen og krever selvstendig refleksjon.

I så henseende er det alltid nyttig å ha noen holdepunkter eller veiledere når det gjelder hva en bør være oppmerksom på. Det er derfor Forskningsetiske komiteer, og mer spesifikt for disse fagområdene NENT, har utarbeidet forskningsetiske retningslinjer. De er rådgivende og ment å stimulere forskeren til egen refleksjon. Samtidig uttrykker de en viss grad av konsensus blant fagfeller. Det er et godt råd å gjøre seg kjent med disse retningslinjene og bruke dem når man selv skal vurdere forskningsetiske aspekter ved egen forskning.

Relevant diskusjonseksempel: Veileder som medforfatter

Litteratur

Referanser

Bleier, R. 1984, Science and Gender. A Critique of Biology and Its Theories on Women, Pergamon Press: New York, Oxford, Toronto, Sydney, Paris, Frankfurt

Elgesem, Dag; Jåsund Kjetil og Kaiser Matthias: ”Fusk i forskning”. De nasjonale forskningsetiske komiteer. Skriftserie nr. 8. 1997

Hviid Nielsen, T., Seippel, Ø., Haug, T. 2003, Hva mener og vet nordmenn om bioteknologi?, Arbeidsnotat nr. 20, Senter for teknologi, innovasjon og kultur, Universitetet i Oslo

M. Kaiser, K. Rønning, K. W. Ruyter, H.W. Nagell og M.E. Grung: Oppdragsforskning – åpenhet, kvalitet, etterrettelighet; De nasjonale forskningsetiske komiteer 2003

Merton, R.K. 1942  “The Normative Structure of Science”, in: R.K. Merton, The Sociology of Science: Theoretical and Empirical Investigations. The University of Chicago Press. 1973

Porter, T.M., 1996, Trust in numbers. The pursuit of objectivity in science and public life, Princeton University Press: Princeton

Russell, W.M.S og R.L.Burch 1959, The Principles of Humane Experimental Technique.

Schwartz, M. og Thompson, M. 1990, Divided we stand: redefining politics, technology, and social choice, Harvester Wheatsheaf: New York

Shrader-Frechette, K.S. 1991, Risk and Rationality, University of California Press: Berkeley, Los Angeles, Oxford

Suppes, P. 1984, Probabilistic Metaphysics, Oxford

Walker W, Harremoës P, Rotmans J, Van der Sluijs J, Van Asselt, M.B.A., Jansen P og Krayer von Krauss, M.P. “Defining uncertainty: a conceptual basis for uncertainty management in model-based decision support”. Journal of Integrated Assessment 2003;4(1): 5–17

Anbefalt videre lesning

Beder, S. 1998, The new engineer – Management and professional responsibility in a changing world, Macmillan education Australia: South Yarra

Kaiser, M. (2000). Hva er vitenskap? Oslo: Universitetsforlaget

MacLean, D. (red.) 1986, Values at risk, Rowman & Allanheld: Totowa, New Jersey

Popper, K, 1959, Conjectures and Refutations, (rev. 4th ed. 1972), London

Resnik, D.B. 1998, The ethics of science – an introduction, Routledge: London, New York