Nürnbergkodeksen
Nürnbergkodeksen er et dokument som angir forskningsetiske standarder for forskning på mennesker. Kodeksen fulgte i kjølvannet av Nürnbergprosessene, hvor et antall nazister var blitt dømt for krigsforbrytelser begått under Den annen verdenskrig, mange av dem leger som hadde deltatt i medisinsk eksperimentering på fanger i konsentrasjonsleire.
Av: Sigrid Skavlid, 2009
Om Forskningsetisk bibliotek (FBIB). Denne tema-artikkelen inngår i Forskningsetisk bibliotek (FBIB), en ressurs som tilbyr spesialforfattede artikler om forskningsetiske emner, skrevet av en lang rekke forskjellige eksperter. Til sammen skal artiklene tjene som introduksjon til de viktigste forskningsetiske temaene. Hver artikkel gir også tilgang til ytterligere ressurser, blant annet diskusjonseksempler/case.
Formålet er å bidra til refleksjon og debatt. De vinklinger og oppfatninger som presenteres i FBIB-artiklene uttrykker ikke nødvendigvis De nasjonale forskningsetiske komiteenes standpunkt; den enkelte forfatter står for sine perspektiver.
Nedenfor har vi gjengitt en norsk oversettelse av Nürnbergkodeksen i fulltekst. Den opprinnelige utgaven av teksten finnes i US Government (1949). Denne norske oversettelsen er hentet fra Ruyter, Førde og Solbakk: Medisinsk etikk: En problembasert tilnærming (Ruyter et al 2007:254-255). Takk til Gyldendal norsk forlag for tillatelse til å gjengi teksten.
Fulltekst av Nürnbergkodeksen
Hovedvekten av bevisene framfor oss går i retning av at visse typer medisinske forsøk på mennesker vil, dersom de holdes innenfor rimelige og veldefinerte grenser, oppfylle legestandens generelle etiske regler. Talsmennene for forsøk på mennesker rettferdiggjør sitt syn med at slike forsøk gir resultater som gagner samfunnet og som ikke kan sikres ved hjelp av andre metoder eller studiemåter. Alle er imidlertid enige om at visse grunnprinsipper må følges for at moralske, etiske og juridiske konsepter skal kunne oppfylles:
1. Frivillig samtykke fra forsøkspersonen er absolutt nødvendig.
Dette betyr at den aktuelle personen bør ha juridisk evne til å gi sitt samtykke; bør være i en slik situasjon at han er i stand til fritt å utløve sitt valg uten innslag av tvang, og bør ha tilstrekkelig kunnskap om og forståelse av elementene i det aktuelle fagområdet til at han er i stand til å komme frem til en avgjørelse som er preget av forståelse og opplysthet. Dette siste elementet krever, før en bekreftende avgjørelse fra forsøkspersonen aksepteres, at han er informert om forsøkets art, varighet og hensikt; metoden og fremgangsmåten som vil blir brukt; alle ulemper og farer som rimeligvis ville kunne forventes samt de virkninger på hans helse og person som deltagelse i forsøket vil kunne resulteres i.
Ansvaret for og plikten til å konstatere samtykkets kvalitet påligger enhver enkeltperson som initierer, styrer eller deltar i forsøket. Dette er en personlig plikt og et personlig ansvar som ikke ustraffet kan delegeres til andre.
2. Forsøket bør være av en slik art at det fører til fruktbare resultater som gagner samfunnet og som ikke kan sikres ved bruk av andre metoder eller studiemåter og som ikke er vilkårlige eller unødvendige.
3. Forsøket bør ha en utforming og være basert på resultatene av dyreforsøk og den kunnskap om naturhistorien til sykdommen eller eventuelt annet problem som studeres som sikrer at det forventede resultatet vil rettferdiggjøre gjennomføringen av forsøket.
4. Forsøket bør utføres på en måte som unngår all unødvendig fysisk og psykisk lidelse og skade.
5. Forsøk bør ikke utføres der det er en a priori grunn til å tro at dødsfall eller skade som fører til uførhet vil inntre, med mulig unntak av forsøk der forsøkslegene også deltar som forsøkspersoner.
6. Risikoen som tas bør aldri være av større omfang enn det som rettferdiggjøres av den humanitære betydningen av problemet som forsøket er ment å løse.
7. Behørige forberedelser bør foretas og tilstrekkelige fasiliteter bør gjøres tilgjengelige for å beskytte forsøkspersonen mot selv den minste mulighet for skade, uførhet eller død.
8. Forsøket bør kun utføres av personer med vitenskapelige kvalifikasjoner. Den høyeste grad av ekspertise og forsiktighet bør forlanges i alle forsøkets stadier av dem som gjennomfører eller deltar i forsøket.
9. Forsøkspersonen bør i den tidene forsøket pågår stå fritt til å bringe forsøket til opphør dersom han har kommet i en fysisk eller psykisk tilstand der forsøkets fortsettelse for ham virker umulig.
10. I den tid forsøket pågår bør ansvarshavende forsker være forberedt på å bringe forsøket til opphør på et hvilket som helst stadium dersom han har sannsynlig grunn til å mene etter utøvelse av den gode tro, overlegen ekspertise og forsiktig vurderingsevne som kreves av ham at en fortsettelse av forsøket sannsynligvis vil føre til skade uførhet eller død for forsøksperson.
Referanser
Ruyter, Knut; Jan Helge Solbakk; Reidun Førde (2007): Medisinsk og helsefaglig etikk. Gyldendal Akademisk
US Government (1949): Trials of war criminals before the Nuremberg military tribunals under council law no. 10. (Washington, D.C.:U.S. Government Printing Office)