Oviedokonvensjonen
Oviedokonvensjonen, Konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og menneskets verdighet i forbindelse med anvendelsen av biologi og medisin: Konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin.
Av: Lise Ekern, 2009, oppdatert av Ingrid Torp 2022.
Om Forskningsetisk bibliotek (FBIB). Denne tema-artikkelen inngår i Forskningsetisk bibliotek (FBIB), en ressurs som tilbyr spesialforfattede artikler om forskningsetiske emner, skrevet av en lang rekke forskjellige eksperter. Til sammen skal artiklene tjene som introduksjon til de viktigste forskningsetiske temaene. Hver artikkel gir også tilgang til ytterligere ressurser, blant annet diskusjonseksempler/case.
Formålet er å bidra til refleksjon og debatt. De vinklinger og oppfatninger som presenteres i FBIB-artiklene uttrykker ikke nødvendigvis De nasjonale forskningsetiske komiteenes standpunkt; den enkelte forfatter står for sine perspektiver.
- Les hele Oviedokonvensjonen på Lovdata.no
- Oviedokonvensjonen på Europarådets nettsider
- Se også: Additional Protocol to the Convention on Human Rights and Biomedicine, concerning Biomedical Research
Oviedokonvensjonen ble opprettet i 1997 av Europarådet. Konvensjonen er den første folkerettslige konvensjon som er særskilt innrettet mot å ivareta individets rettigheter i forbindelse med biomedisinsk behandling og forskning. Den skal sikre at vitenskapelige og medisinske fremskritt ikke går på bekostning av menneskerettighetene.
Norge undertegnet konvensjonen i 1997, og den ble ratifisert 13. oktober 2006. Europarådet har vedtatt flere tilleggsprotokoller til Oviedo-konvensjonen, og også disse er forpliktende for Norge. Den siste tilleggsprotokollen omhandler spesielt forhold omkring gentesting. Denne protokollen ble vedtatt i Strasbourg 27. november 2008 og trådte i kraft i Norge 1. juli 2018.
I 2021 var Andorra det 36. landet som signerte konvensjonen, men de har ennå ikke ratifisert den. 29 land har så langt ratifisert avtalen, og dermed forpliktet seg til å følge det den omhandler.
Konvensjonen omhandler både forsøkspersoners rettigheter og forskernes plikter. Medisinsk og helsefaglig forskning skal være basert på respekt for deltakernes menneskeverd og menneskerettigheter. Hensynet til deltakeres sikkerhet, personvern og velferd skal gå foran vitenskapens og samfunnets interesser.
Forventet nytte for deltakere og samfunnet må stå i forhold til mulig ulempe. Forskning på mennesker kan bare finne sted når det ikke finnes alternative metoder som er like effektive.
Konvensjonen stiller også krav til kvaliteten på forskningen, som skal oppfylle allment aksepterte kriterier for vitenskapelig kvalitet og utføres av kvalifisert personell.
Konvensjonen består av 14 kapitler og 38 artikler. En del kapitler er generelle og handler om konvensjonens formål og virke. Kapittel 2 omhandler samtykke, både det ordinære informerte samtykket og samtykke når personen har redusert kompetanse. Et eget kapittel, 3, tar for seg private forhold og retten til informasjon. Tematikk omkring det humane genom finner vi i kapittel 4. Forskning er spesielt omtalt i kapittel 5. Konvensjonens kapittel 6 tar for seg forhold omkring organer og vev som tas fra en donor i forbindelse med transplantasjon. Kapittel 7 omhandler forbudet mot økonomisk vinning av menneskekroppen eller deler av den.
Helse- og omsorgsdepartementets utredning ”God forskning – bedre helse” (NOU 2005:1) henviser til konvensjonen i flere kapitler. Oviedo-konvensjonen er også innarbeidet i Lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven), som angår forskning som involverer mennesker, humant biologisk materiale og helseopplysninger.
Referanser
NOU (2005): Norges offentlige utredninger: God forskning – bedre helse. Lov om medisinsk og helsefaglig forskning, som involverer mennesker, humant biologisk materiale og helseopplysninger (helseforskningsloven)
Chart of signatures and ratifications of Treaty 164, Full list (coe.int)