Biografi

Avveining av hensyn

Når en enkeltpersons liv blir gjenstand for biografisk forskning, vil det være fordi denne personen har offentlig interesse eller forskningsmessig relevans i kraft av hva hun har utført eller hva hun representerer. En betydelig del av denne forskningen publiseres som enkeltbiografier, men det kan også være snakk om andre forskningsmål der en bredere forståelse av enkelte aktører spiller en rolle i tolkningen av et handlingsforløp eller en meningssammenheng. Uansett hva som er det endelige siktemålet, innebærer biografisk forskning dypdykk i enkeltpersoners liv og virke som ofte også vil bringe fram sider ved personers livsløp som tilhører deres private sfære, og som verken de selv eller deres etterlatte ville ha ønsket offentliggjort. Likevel kan det være rimelig å bringe fram disse sidene dersom det gir kunnskap om den aktuelle personen som er vesentlig for de forskningsmålene man har. Som i andre forskningsetiske overveielser, må hensynet til personvernet også her veies mot den betydningen forskningen vil ha for kunnskapsutviklingen.

Mindre tilbakeholdenhet

Mange av de forskningsetiske utfordringene man står overfor som biograf vil ligge nettopp i denne avveiningen mellom hensynet til personens renommé og ettermæle på den ene siden og frambringelsen av kunnskap som har forskningsmessig relevans og offentlig interesse på den andre. Dette er temaer som stadig er gjenstand for debatt, i forbindelse med mottakelsen av enkeltbiografier i offentligheten så vel som i mer prinsipielle fagdebatter. Gjennom de siste tiårene har tendensen gått i retning av mindre tilbakeholdenhet i forhold til private og kompromitterende sider ved den biografertes liv. Særlig gjelder dette i populære biografier som skrives med sikte på en bredere leserkrets.

I de siste årene har diskusjonen om biografiens etiske forpliktelser beveget seg inn i en gråsone mellom den vitenskaplige biografien og den journalistiske. Spørsmålet om ikke også alminnelig faglitteratur bør ha sine etiske retningslinjer er blitt reist i flere sammenhenger, blant annet forbindelse med bokutgivelser etter terroren i Norge 22. juli 2011. Med en økt tendens til dokumentarisme i skjønnlitteraturen har etiske problemstillinger også blitt mer påtrengende i litteraturkritikken, som etter Knausgårds selvbiografiske romansyklus Min kamp 2009-2011.

På den andre siden har toleransen blitt større for å bringe inn private forhold innenfor den akademiske biografigenren.  Denne utviklingen henger dels sammen med en økt toleranse for private forhold som tidligere ble ansett som skamfulle, for eksempel sykdom eller utenomekteskapelig seksualitet. Men dels henger den også sammen med et endret syn på den historiske aktøren og på skillet mellom privat og offentlig. Også i vitenskapelige biografier blir det private livet nå tillagt en større betydning for de offentlige handlingene.

Norm og avvik, privat og offentlig

Hvor går grensen for hva en biograf ikke bør tematisere? Hvor langt bør hun imøtekomme kravet om samtykke fra den biograferte eller hennes etterkommere? En avveining av hvor grensene går og hvilke hensyn som bør tas, innebærer at hensynet til den biografertes personvern eller ettermæle veies mot betydningen av den kunnskapen som bringes fram. Erfaringsmessig har de mest følsomme temaene i biografisk forskning vært knyttet til ulike typer av normbrudd som seksualitet, sykdom og svik. Det som tilhører det normale, inkluderes gjerne, selv om det anses som privat. Ofte kan det ligge en forståelse til grunn hos biografen der det private konnoterer til det kompromitterende, det upassende og det uviktige. Familiebakgrunn og foreldrenes rolle blir ikke ansett som for privat. Sport, turliv og kameratskap tas også som regel uten videre med. Er den biograferte en mann, defineres mannlige vennskap og nettverk gjerne som relevante ikke over grensen for det private, mens familieliv, seksualitet og kvinnebaserte støtteverk ofte blir oversett og definert som for private.

Enhver biograf må vurdere hvordan disse grensene trekkes. På den ene siden skal det gode grunner til å offentliggjøre private eller kompromitterende forhold som kan bidra til å krenke eller skade en person eller hennes etterkommere. En vanskelig avveining er framstillingen av personer som biografen har eller har hatt et intimt og tillitsbasert forhold til, ikke minst personer som ikke (lenger) er i stand til å gi uttykk for sin versjon på en meningsfull måte. Det skal selvsagt tas hensyn både til den biografertes personvern, til hennes ettermæle, og til tredjepart som for eksempel nær familie. På den andre siden kan det være stor samfunnsmessig interesse knyttet til kunnskap om enkeltpersoner og deres historiske rolle. Forskere skal vurdere viktigheten og relevansen av det de vil tematisere opp mot den skade de vil kunne påføre den biograferte og nærstående personer.

I denne avveiningen bør et sentralt spørsmål for biografen være hvilken hensikt det har å ta med privatliv eller kompromitterende opplysninger. Vil en tematisering bidra til å utvide bildet av og øke forståelsen av den biograferte og hennes rolle? Har tematiseringen relevans i forhold til det som er biografiens tema og hovedfortelling? Bidrar det til å forstå handlinger eller valg som har betydning for temaet?

I denne sammenhengen bør forskeren også vurdere hensynet til offentlighetens krav på kunnskap. Har den biograferte offentlighetens interesse? En maktperson vil som regel ha mer offentlig interesse enn en maktesløs person og må derfor akseptere en større grad av offentliggjøring. Samtidig er det også for en mektig person et spørsmål om hva som skal anses som interessant. Å tilfredsstille offentlighetens nysgjerrighet er ikke tilstrekkelig grunn til tematisering. Også historiens maktesløse kan imidlertid ha krav på forskerens interesse, ikke minst fordi de kan representere en motfortelling til ettertidens ofte harmoniserende grunnfortellinger eller en korreksjon til den etablerte kanon. En kunstner som ikke ble noen suksess i sin samtid kan være historisk interessant nettopp av den grunn. Da kan også kompromitterende normbrudd være viktige bidrag til forståelsen.

Tillit

For en biograf vil det ligge en særlig problemstilling knyttet til tillitsforholdet mellom biografen og den som eier de arkivene som skal brukes. I utnyttelsen av et personarkiv må biografen ta rimelige hensyn til arkivskaper, eventuelt arkiveier hvis arkivskaper ikke lever. Offentlig arkiv vil være det enkleste her, fordi det vil ha formalisert kravene til forskeren og de betingelser som finnes for bruk av arkivet, også slike som kan være formulert av arkivskaper selv eller hans etterlatte. Tilgang til et arkiv i privat eie vil i en annen grad være basert på den tilliten som skapes mellom biografen og arkiveieren. En biograf bør tenke igjennom hvilke betingelser hun (eksplisitt eller implisitt) godtar når hun får tilgang. Det er ofte bedre å være eksplisitt og åpen i utgangspunktet enn å komme i konflikt med familien i ettertid. Samtidig må en forsker også vurdere hvor grensen går for de betingelsene hun kan akseptere.

Relevant diskusjonseksempel: Innsyn i sykehistorie?

Anbefalt videre lesning

Couser, Thomas (2004), Vulnerable Subject: Ethics and life Writing, Ithaca, NY: Cornell University Press

Eakin, Paul John (red): The Ethics of Life Writing, Ithaca, NY: Cornell University Press 2004.

Marianne Egeland: Hvem bestemmer over livet? Biografien som historisk og litterær genre, Oslo: Universitetsforlaget 2000

Egeland, Marianne (2000), Hvem bestemmer over livet? Biografien som historisk og litterær genre, Oslo: Universitetsforlaget

Farsethås, Ane: ”Har vi knust mytene nå? Om utviklingen i norske forfatterbiografier”,  Prosa 5/2008

Farsethås, Ane (2012), Herfra til virkeligheten: Lesninger i 00-tallets litteratur, Oslo: Cappelen Damm

Rosengren, Henrik & Johan Östling (red.) (2007), Med livet som insats Lund: Sekel 2007

Rossavik, Frank: ”Etikk av egeninteresse”, Prosa 6/2008

Walton, Stephen J: Skaff deg eit liv: om biografi, Oslo: Samlaget 2009