Spørreundersøkelser

Arikkelen er publisert i 2015. Mindre oppdatering er gjennomført i 2023.

Innledning

Metodelæren diskuterer hvilke metoder som fungerer best når det gjelder å oppnå mest mulig sann kunnskap om forhold undersøkelsen skal belyse. Dette dreier seg om metoder for hvordan utvalg skal trekkes for at resultatene sikrest mulig kan generaliseres til befolkningen en ønsker å si noe om, hvordan spørsmål skal utformes for å gi mest mulig valid informasjon om et saksforhold, og hvordan svarene kan behandles, analyseres og tolkes for å gi et mest mulig korrekt bilde av fenomenene som undersøkes.

I forskningsetikken er det formulert krav for å hindre at de det forskes på, respondentene, skal lide overlast. Data skal oppbevares og behandles på en måte som sikrer at uvedkommende ikke skal få kjennskap til hva den enkelte respondent har svart. Resultatene skal publiseres på en måte som bevarer respondentenes anonymitet (jf Personopplysningsloven) og hindrer at enkeltpersoner skal kunne kjennes igjen, med mindre noe annet er avtalt. Respondentene skal ha samtykket til å delta i undersøkelsen, på grunnlag av kjennskap til hva undersøkelsen går ut på (informert samtykke). Noen vil mene at forskeren har et ansvar for å gi deltakerne innsikt i resultatene av undersøkelsen som en motytelse for tiden de har brukt på å gi informasjon til forskeren.

Sikring av individuell anonymitet

Sikring av deltakernes anonymitet er som regel ikke noe vanskelig krav å innfri i et kvantitativt materiale. Det er aggregatet av svar og ikke enkeltstående respondenter som har forskningsmessig interesse. Resultatene presenteres i form av tabeller eller statistiske mål der det er umulig å skille ut enkeltrespondenter. Dette kravet kommer derfor sjelden i konflikt med metodehensyn i kvantitative spørreundersøkelser, til forskjell fra det som kan være situasjonen i kvalitative intervjuer med få respondenter.

Dersom undersøkelsen skal samle inn og lagre personopplysninger, må mulige konsekvenser for personvernet vurderes. Institusjonene har egne rutiner for slike vurderinger. Den behandlingsansvarlige kan (og skal i visse tilfeller, se personopplysningsloven kap. IV artikkel 35) rådføre seg med personvernombudet ved institusjonen. En personopplysning er informasjon som kan knyttes til en konkret person. Dette kan for eksempel skje via navn eller referansenummer som viser til en navneliste, eller ved å kombinere bakgrunnsopplysninger.

Gruppemessig indiskresjon

Det som kan være problematisk i kvantitative spørreundersøkelser, er det en kan kalle gruppemessig indiskresjon. Når det rapporteres resultater for undergrupper i materialet, for eksempel om personer i bestemte aldersklasser eller ulike partiers velgere, kan resultatene i noen tilfeller oppfattes som negative eller sosialt belastende av medlemmer av gruppen. Her vil en stå overfor et dilemma når det gjelder hva slags resultater for hvilke sosialt følsomme temaer en bør offentliggjøre i forhold til hvilke grupper. Hvis for eksempel en spørreundersøkelse viser at andelen som sier de har snytt på skatten er høyere for menn enn for kvinner, vil neppe mange menn føle det som en belastning. Hvis det samme gjelder for et bestemt partis velgere, vil dette kunne bli brukt mot partiet i den politiske debatten. Respondenter fra dette partiet vil kunne føle at informasjonen de har gitt forskeren misbrukes. Konsekvensen vil kunne bli at de og andre som sympatiserer med partiet nekter å delta i senere undersøkelser. Dette representerer i tilfelle et metodisk problem, i form av økt skjevhet i utvalget.

Informert samtykke

Hvor mye informasjon kreves for at samtykke til å delta i en spørreundersøkelse kan regnes som informert? Når for eksempel en telefonintervjuer ringer og ber om å få gjennomføre et intervju, vil hun eller han opplyse om hvilket institutt som utfører undersøkelsen, si litt om formålet og, noen ganger, også fortelle hvem som er oppdragsgiver (eller oppdragsgivere, i såkalte omnibus-undersøkelser kan dette være så mange at det av rent praktiske grunner er vanskelig å nevne dem). Et problem med å gi informasjon om formål og oppdragsgiver, er muligheten for at slik kunnskap kan påvirke svarene som gis. Dette er ikke nødvendigvis et resultat av en overlagt strategi fra respondentenes side, men kan være en følge av at de gjør seg mer eller mindre bevisste tanker om hvilke svar som forventes. Hvis svarene påvirkes slik at de gir et misvisende bilde av respondentens oppfatninger, er dette et metodeproblem (såkalt kontrolleffekt).

I avveiningen mellom etiske og metodiske hensyn er en mulig strategi å vente med å gi opplysninger en er redd kan påvirke respondenten til etter at intervjuingen er gjennomført. Dette kombineres eventuelt med at respondenten gis mulighet til å trekke tilbake samtykket, slik at svarene slettes. En annen mulighet er å foreta en avgrensning av hva som gis av informasjon ut fra en nærmere vurdering av hvilke opplysninger som er nødvendige for at respondentene skal vite hva de samtykker til, samt av hvilke opplysninger en mener kan ha betydning for deres villighet til å delta.

Det som åpenbart må unngås, er at respondenter gjennom mangelfulle eller feilaktige opplysninger ”lures” til å delta i prosjekter en kan være rimelig sikker på at de ikke ville samtykket til dersom informasjonen var blitt gitt. Dette kunne være politiske undersøkelser som skal brukes av aktører til å forsøke å påvirke opinionen, som for eksempel undersøkelser gjennomført før folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1994. Formålet var å finne ut hva slags argumentasjon som kunne være virkningsfull overfor velgere med et annet EU-syn. Siden resultatene ikke ble offentliggjort, kom de bare en av partene i debatten til gode. Hvis dette var blitt kjent, ville velgere kunne føle at de hadde gitt informasjon som ble misbrukt av ”motparten”. En slik praksis med undersøkelser med skjult formål og hemmelighold av resultatene er etisk diskutabel, og vil kunne skade spørreundersøkelser som instrument for innsamling av informasjon hvis den blir kjent, gjennom økt mistro og redusert villighet til å delta.

Belastning for informanter – alternative datakilder

Et hensyn ved gjennomføring av spørreundersøkelser er hvilke belastninger en utsetter respondentene for. Det er ikke uvanlig med besøksintervjuer som kan vare mellom én og to timer, eller spørreskjemaer det kan ta tre-fire timer å fylle ut. Det er også blitt så mange spørreundersøkelser, særlig markedsundersøkelser, at samme person kan risikere flere henvendelser i løpet av et år. Følgen av dette kan registreres i form av synkende villighet til å delta, med de metodiske problemene dette skaper for utvalgets representativitet. Hensynet både til belastningen for respondenter, og til kvaliteten av undersøkelsesresultatene, tilsier derfor en større tilbakeholdenhet når det gjelder å gjennomføre undersøkelser. Dette er særlig påkrevet i forhold til enkelte spesielt ”populære” grupper, som for eksempel medlemmer av folkevalgte organer.

Et første krav må derfor være å undersøke om den aktuelle informasjonen kan skaffes til veie på andre måter enn gjennom en ny spørreundersøkelse. Med stadig mer innholdsrike databanker er det ikke utenkelig at det allerede kan foreligge undersøkelser med relevant materiale. En annen mulighet kan være å utnytte andre typer datakilder, som offentlige registre eller statistikk, eller ulike typer skriftlig materiale.

Krav om relevans og meningsfullhet

For å unngå unødig belastning av respondenter, og hindre at denne viktige kilden for data tørker inn, må en unngå å gjennomføre spørreundersøkelser om forhold som respondentene helt mangler erfaring med, og derfor opplever som spørsmål som er irrelevante og lite meningsfyllte. Resultatet er at de unnlater å svare eller svarer helt tilfeldig. Her syndes det mye i dag, spesielt når det gjelder markedsundersøkelser. Slik misbruk av respondentenes tid bidrar ikke bare til at det samles inn data av liten verdi, men også til irritasjon hos respondentene og dermed fare for redusert vilje til å delta også i seriøse spørreundersøkelser om viktige samfunnsspørsmål.

Kommentar til litteratur

Den første av de tre norske bøkene (Haraldsen, 1999) er en innføring i intervjuundersøkelser, den andre (Hellevik 2002) en innføring i samfunnsvitenskapelig metode generelt, og den tredje (Hellevik 2011) en bok som gir en rekke eksempler på hvordan intervjuundersøkelser feiltolkes og noen ganger direkte forvrenges når de presenteres i mediene.

Av de tre engelske titlene er den første (Fowler 2014) en kortfattet mye brukt innføring i survey-metode, mens den andre (Weisberg 2009) vektlegger å se de ulike feilkildene som kan skape problemer ved tolkingen av survey-data i sammenheng. Den tredje boka (Mutz 2011) gir en populær innføring i en spennende ny utvikling i survey-forskningen, der representative befolkningsutvalg kombineres med eksperimenter som tester effekten av ulike måter å stille spørsmålene på.

Relevant diskusjonseksempel: Spørreundersøkelse – purring på telefon?

Anbefalt videre lesning

Fowler, Floyd J., Jr. (2014). Survey Research Methods. Los Angeles: Sage.

Haraldsen, Gustav (1999). Spørreskjemametodikk - etter kokebokmetoden. Oslo: Gyldendal

Hellevik, Ottar (2002). Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap. Oslo: Universitetsforlaget

Hellevik, Ottar (2011). Mål og mening. Om feiltolking av meningsmålinger. Oslo: Universitetsforlaget.

Mutz, Diana C. (2011). Population-Based Survey Experiments. Princeton: Princeton University Press

Weisberg, Herbert F.  (2009). The Total Survey Error Approach: A Guide to the New Science of Survey Research. Chicago: University of Chicago Press.