Klima

Av: Knut Alfsen, 2015

Rik og fattig, nåtid og fremtid

Klimaproblemet er spesielt fordi årsaken i stor grad ligger i ”de rikes livsstil” (enten disse lever i ”rike” land eller i u-land), mens de største ulempene blir påført fattige mennesker uansett hvor de måtte leve. Dette skyldes først og fremst at fattige samfunn er mer sårbare for ekstremvær og raske endringer i vante klimatiske forhold. Som kjent spiller det liten rolle hvor utslippene av klimagasser finner sted. Konsekvensene er uansett globale. Ikke bare er ofrene geografisk fjernt fra dem som i hovedsak forårsaker problemet, ofrene og virkningene er også fjernt fra hverandre i tid. Treghetene i klimasystemet gjør at våre utslipp i dag får konsekvenser for fremtidige generasjoner og ofte mest alvorlig andre steder på kloden (IPCC, 2007a-c).

Kompleksitet og usikkerhet

Kompleksiteten i klimasystemet, med stor grad av naturlige variasjoner, sterke ikke-lineære tilbakekoplingsmekanismer der små forstyrrelser kan gi store utslag, og kritiske tilstander eller terskelverdier (”tipping points”) som vil medføre irreversible endringer om de overskrides, gjør også at det er vanskelig å gjennomføre kostnads- og nytteanalyser med noen grad av troverdighet. Dette er analyser som ofte blir benyttet for å sikre at ressursene som brukes på å unngå skade ikke skal overstige de forventede kostnadene vi påføres om vi ikke gjennomfører tiltak. På den ene siden har vi problemer med å tallfeste verdiene som kan bli ødelagt av for store klimaendringer (biodiversitet og økosystemtjenester er bare to av mange stikkord her). Vår etiske holdning til hvor stor usikkerhet som er akseptabel, blir derfor bestemmende for hvor stor trusselen er. Mange vil i en slik situasjon henvise til det etiske føre-var-prinsippet, som sier at der det er trusler om uopprettelig skade, skal mangel på full vitenskapelig sikkerhet ikke brukes som grunn for å utsette kostnadseffektive tiltak for å hindre miljøforringelse (jf Rio-konvensjonen fra 1992; den hittil grundigste gjennomgangen av føre-var-prinsippet i et internasjonalt forum er COMEST 2005). Usikkerhet er med andre ord ikke grunn nok alene for å iverksette tiltak med sikte på å begrense potensielle uopprettlige skader.

Klimaproblemet et forskningsproblem

Skal klimaendringene begrenses, fordrer det også store omlegginger i våre samfunn. Ja, noen sier vi trenger en ny industriell revolusjon. Kostnadene ved en slik stor omlegging er det heller ingen som kan tallfeste med noen grad av rimelig presisjon. Klimaproblemet er derfor i sin kjerne et forsikringsproblem; hvor mye er vi villige til å betale i dag for å unngå et mulig uheldig (noen vil si katastrofalt) utfall i morgen. Det er dette som bestemmer hvor mye klimagassene bør reduseres. Uten god kjennskap til potensiell skade og kostnadene ved å unngå skaden, blir det vanskelig å fastsette på objektivt grunnlag hvor stor forsikringspremie vi bør betale. Det blir etiske holdninger til usikkerhetsaspektet som blir bestemmende for de tiltak som anbefales.

Hensynet til de andre

Forhold til andre mennesker – plassert i andre deler av verden enn der vi selv bor og andre generasjoner enn den vi tilhører, sammen med holdning til risiko er derfor noen sentrale kjennetegn som vil bestemme holdingen til klimaproblemet. Hvor mye skal jeg betale for at andre skal kunne oppleve en verden uten trussel om vesentlige skader på grunn av menneskeskapte klimaendringer?

Personlig ansvar

En person som i hovedsak er opptatt av seg selv og sine nærmeste vil uvegerlig være mindre bekymret over utslipp av klimagasser enn personer som mener at vi har ansvar for konsekvensene av våre handlinger – selv om de ikke nødvendigvis treffer oss selv i dag. På samme måte vil en ”gambler” være villig til å akseptere større risiko for å slippe å redusere egne utslipp enn en person som legger mer vekt på å trygge framtiden.

Det er derfor grunnleggende personlige etiske holdninger som vil avgjøre hvor alvorlig hver og en av oss oppfatter klimaproblemet. Det er ikke uten videre forskningens oppgave å fortelle hvilke etiske holdninger som er riktige eller forvarlige. Det er imidlertid forskerens oppgave å peke på valgene man står overfor og konsekvensene av disse valgene, og kanskje kan også forskeren i noen grad kreve at det etiske ståsted som velges brukes på en konsistent måte på tvers av problemområder. Stor grad av risikovillighet bør for eksempel også gjenspeile seg i hvordan man oppfører seg i trafikken, i investeringsvillighet i helsevesen, utdanning av kommende generasjoner, osv.

Det over-individuelle ansvar

Så langt har jeg skissert hvordan personlig etisk ståsted påvirker ens egen holdning til klimaproblemet. Gjelder det samme på samfunns-, institusjons- og bedriftsnivå? Er det slik at et samfunn, en institusjon eller en bedrift står fritt i valg av etisk ståsted? I et demokrati som vårt kan mange hevde at samfunnets, institusjonens eller bedriftens etikk skal gjenspeile flertallets ståsted til enhver tid. Imidlertid reises da det urgamle spørsmålet om ”mindretallets rett”. En vei ut av dette dilemmaet er å holde seg til filosofen John Lockes (1632-1704) moralske råd: Foretak skal alltid etterlate seg nok ”materiale” for andre å utnytte (Ariansen, 1992). Foretak er her å forstå som alle typer organisasjoner, også nasjoner. Ved å etterlate seg ”nok” vil de som er i mindretall i dag få muligheten i morgen om de skulle bli et flertall. Klimaproblemet kan forstås som et brudd på denne maksimen.

Et globalt perspektiv

Vi, i den rike verden, har brukt så mye av naturens evne til å absorbere klimagasser, at det ikke er mer igjen til de fattige land når de skal følge oss i moderniseringsprosessen. Dette peker på et fundamentalt etisk dilemma som ligger i bunnen av klimaproblemet, men ikke bare der. Det er også grunnleggende når det gjelder utfordringen det er å bevare biodiversitet og mer spesifikt økosystemenes evne til å betjene oss og – mer generelt – alle miljøproblemer der naturens evne til selvrensing utfordres ved menneskers overdrevne utnytting av miljøtjenester. I bunnen av alt dette ligger befolkningsspørsmålet: Hvor mange mennesker er det plass til på jorda? Og hvem skal vike plassen gitt at det ikke er plass og ressurser nok til oss alle? Dette er det fundamentale etiske dilemmaet som klimaproblemet konfronterer oss med.

Relevant diskusjonseksempel: Klima og vitenskapelig usikkerhet

Litteratur

Referanser

Ariansen, P. (1992). Miljøfilosofi. En innføring. Oslo: Universitetsforlaget

COMEST (UNESCOs World Commission on the Ethics of Scientific Knowledge and Technology) (2005): The Precautionary Principle. 

IPCC (2007a): Climate change 2007: The Physical Science Basis. Working Group I Report. Cambridge University Press

IPCC (2007b): Climate change 2007: Impacts, Adaptation and Vulnerability. Working Group II Report. Cambridge University Press

IPCC (2007c): Climate change 2007: Mitigation of Climate Change. Working Group III Report. Cambridge University Press

Anbefalt videre lesning

Jonas, Hans (1984): The imperative of responsibility. The University of Chicago Press, Chicago