Gråsoner i akademisk siteringspraksis

Publisert første gang i 2016. Sist gjennomgått i 2023.

Akademisk siteringspraksis fremstilles ofte i sort-hvitt, som noe man kan eller ikke kan, eller i form av eksempler som beskrives som «korrekt» eller «feil», eller kanskje «redelig» eller «uredelig». Denne typen kategorisering er utvilsomt på sin plass i mange tilfeller, men akademisk siteringspraksis er også et felt hvor gråsonene florerer. Enhver akademiker har vært i situasjoner hvor man kommer i tvil om hvorvidt eller hvordan man skal inkludere en kildehenvisning. 

Det er både meningsløst og sannsynligvis umulig å kreditere alle sine inspirasjonskilder, men hvilke skal vi velge å ta med? Hvor går grensene for hva man kan forutsette som allment kjent kunnskap på et felt? Hvor viktig er det at en leser skal kunne oppsøke og etterprøve kildene vi baserer oss på når vi skriver?

Dette er avveininger og beslutninger som ikke bare tas på grunnlag av mer eller mindre klart formulerte idealer som er nedfelt i standardiseringsdokumenter eller publiseringsmanualer. Plassering av kildehenvisninger dreier seg også om pragmatiske hensyn, grader av ærlighet og bruk av sunn fornuft.

Tekster som nedlesses av kildehenvisninger kan bli regelrett uleselige, og overforbruk av lite relevante eller uvesentlige kildehenvisninger kan føre til at de virkelig viktige kildene forsvinner i mengden. Prinsippet om at akademikere skal tilstrebe bruk av primærkilder er grunnleggende, men hvor langt man skal gå for å oppfylle dette må avveies mot en rekke hensyn. Et av dem er rett og slett hvor mye tid og ressurser vi har til rådighet til å kvalitetssikre tekstene våre.

God siteringspraksis handler altså om å manøvrere i et landskap hvor idealene er rimelig klart formulert i standardiseringsdokumenter og publiseringsmanualer, men hvor pragmatiske og praktiske hensyn gjør at man må inngå kompromisser om man skal produsere en lesbar tekst, eller klare å komme fram til en ferdig tekst i det hele tatt.

I dette landskapet beveger man seg bort fra klare problemstillinger om «korrekt»/«feil» eller «redelig»/«uredelig», og over til gråsoner og graderinger mellom «god» og «dårlig», og hvor det i tillegg kan være betydelig uenighet om hva de mest fornuftige løsningene egentlig er.

I praksis er det vanskelig eller umulig å formidle eller kommunisere påstander eller meninger om god og dårlig siteringspraksis uten å bruke konkrete eksempler. I denne artikkelen skal jeg begrense meg til én enkelt type problemstilling som mange akademikere og deres studenter sliter med å finne den beste løsningen på: Når vi leser en tekst og finner en påstand som vi selv ønsker å bruke, og denne påstanden allerede er ledsaget av en kildehenvisning i teksten vi leser. Vi leser altså i en sekundærkilde som henviser til noe vi kan anta er en primærkilde. Avveiningene man må gjøre i en slik situasjon kan være godt egnet til å drøfte viktige prinsipper for god og redelig akademisk kildebruk.

Spinat som viktig kilde for jern^[1]

For å illustrere skal jeg ta utgangspunkt i et selvopplevd eksempel jeg kom over for noen år siden, en tekst som for meg representerte både ny og fascinerende kunnskap. Sitatet som følger, inkludert kildehenvisningen, er hentet fra en artikkel publisert av K. Sune Larsson (1995: 448-449) i Journal of Internal Medicine:

"The myth from the 1930s that spinach is a rich source of iron was due to misleading information in the original publication: a malpositioned decimal point gave a 10-fold overestimate of iron content (Hamblin, 1981)"[2].

Grunnen til at jeg festet meg ved dette sitatet var ikke bare at det snudde opp ned på mine egne forestillinger om at spinat er en god kostkilde for jern. Det mest slående var hvordan jeg og mange andre med meg, gjennom én enkelt kommafeil, har blitt forledet til å tro at så var tilfelle. Foreldre har tydeligvis gjennom generasjoner kastet bort en masse tid, krefter, og ikke minst hyggelige middagsstunder ved å mase på sine mer eller mindre anemiske barn for å få dem til å spise en vanligvis temmelig upopulær grønnsak.

Når sant skal sies er det en god del jern i spinat, men ikke nevneverdig mer enn i mange andre grønne grønnsaker. Hovedproblemet med bildet av spinat som fremragende kilde for jern er at spinat også inneholder stoffer som virker sterkt hemmende på absorpsjonen av det jernet som faktisk finnes i grønnsaken (se f.eks. Garrison, 2009: 400). Et annet er naturligvis at spinat er noe de færreste av oss er i stand til å spise i vektmessig store mengder. Kort sagt, det finnes en lang rekke bedre, og ikke minst mer praktiske, måter å få i seg jern på enn ved å spise spinat.

Uansett hvordan en snur og vender på det så har en stor del av oss blitt lurt til å tro at spinat er en svært mye bedre jernkilde enn den faktisk er, og den som gjorde meg oppmerksom på dette var altså Larsson (1995). Siden mange fortsatt kan ha grovt feilaktige forestillinger om spinat som en unik jernkilde, er det god grunn til å formidle denne kunnskapen jeg har fått fra Larsson videre. I tillegg er jo denne kommafeilen en glimrende illustrasjon på at en liten tue kan velte store lass, noe som kan tjene som en påminnelse om viktigheten av grundighet for de som driver med formidling av kunnskap og vitenskap.

Hvordan skal jeg så videreformidle denne kunnskapen som jeg har funnet? Det følgende skulle være en rimelig dekkende gjengivelse av hva jeg fant i Larsson (1995:448-449):

"At spinat er en viktig kilde for jern er en myte som oppstod på 1930-tallet fordi et komma ble feilplassert i en vitenskapelig publikasjon slik at mengdeangivelsen ble det tidobbelte av den reelle".

Dette er omskrevet såpass mye at jeg slipper å bekymre meg over anførselstegn. Spørsmålet er hvordan jeg skal henvise til kilden min når jeg videreformidler kunnskapen om jerninnholdet og kommafeilen på denne måten. Hva skal jeg sette etter setningen min? Her finnes det flere ulike alternativer, og jeg skal i det følgende presentere de vanligste, og forsøke å vise noen av konsekvensene av dem.

Plagiat eller bare lat?

Jeg kan naturligvis velge å la setningen stå som den er, uten noen kildehenvisning i det hele tatt. Dette er noe jeg kan tillate meg å gjøre hvis det dreier seg om en allment kjent sannhet, noe som åpenbart ikke er tilfelle her. Skulle jeg finne på å utelate en kildehenvisning i dette tilfellet, kan jeg i verste fall bli beskyldt for plagiat, og de mest naive leserne vil kanskje kunne forledes til å tro at det var jeg som oppdaget kommafeilen med de dramatiske konsekvensene. I beste fall vil leserne bare undre seg, eller bli frustrert over at jeg ikke presenterer noen form for dokumentasjon på hvordan en såpass spesiell hendelse som denne kommafeilen kom i stand, og hvordan den ble oppdaget. Det skal i prinsippet være vanskelig å få udokumenterte påstander av denne typen publisert i vitenskapelige tidsskrifter eller i akademiske bøker, men det skjer dessverre både titt og ofte, noe vi skal se eksempler på mot slutten av denne artikkelen.

Det enkle er ikke alltid det beste

En langt vanligere måte å formidle det mer eller mindre glade budskap om kommafeilen er å gjøre det på denne måten:

"At spinat er en viktig kilde for jern er en myte som oppstod på 1930-tallet fordi et komma ble feilplassert i en vitenskapelig publikasjon slik at mengdeangivelsen ble det tidobbelte av den reelle (Larsson, 1995: 448-449)".

Her viser jeg ærlig og oppriktig til kilden hvor jeg rent faktisk fant påstanden, og jeg er til og med grundig og vennlig nok til å oppgi sidenumrene hvor den befinner seg. Problemet med denne varianten er at jeg utelater en viktig opplysning: at Larsson bygger påstanden sin på en helt annen kilde, nemlig Hamblin (1981). Jeg viser altså til noe jeg selv meget vel vet er en sekundærkilde, men holder det skjult for mine lesere at Larsson bare etter beste evne har videreformidlet noe som Hamblin har skrevet 14 år tidligere. En av grunnene til at bruk av sekundærkilder bør unngås er at informasjon som går gjennom flere ledd har en lei tendens til å endre seg, og dermed kvalitetsmessig forringes underveis. Påstanden min ser med andre ord mer solid ut enn den i virkeligheten er i dette tilfellet.

Det er også andre uheldige sider ved å løse problemet på denne måten. Her er det ikke jeg, men Larsson som får ufortjent kreditt for oppdagelsen av kommafeilen. En annen konsekvens er at lesere som måtte ønske å få bekreftet påstanden vil få seg en ubehagelig overraskelse når de oppsøker kilden (Larsson, 1995: 448-449) jeg har oppgitt. De vil da oppdage at de har blitt ufrivillige deltakere i et rebusløp, og det eneste de kan gjøre er å legge av gårde mot neste post, som i dette tilfellet er Hamblin og hans artikkel fra 1981 i British Medical Journal.

Når jeg selv er fullt klar over at kildehenvisningen har svakheter, kan det være fristende å forsøke å gjøre en puslete dokumentasjon mer overbevisende ved å legge på noen ekstra referanser hvis jeg har dem lett tilgjengelig. I vår digitale tidsalder er det fort gjort å finne flere kilder som forteller om kommafeilen med de dramatiske konsekvensene. Hvis utvalget er stort som her, kan det være lurt å velge alternativer som er publisert i respektable tidsskrifter, og/eller av relativt ny dato, som for eksempel denne artikkelen: (Frangoulis, Carlotti, Eisenhauer, & Zervoudaki, 2010: 43); eller denne boka: (Carroll & Vreeman, 2009: 114). Det faktum at disse forfatterne også bruker Hamblin (1981) som kilde for påstanden om kommafeilen innebærer naturligvis at dokumentasjonen min ikke styrkes i det hele tatt, men det trenger jeg heller ikke å fortelle leserne mine. Hvis jeg vil, kan jeg legge til lange salver med slike henvisninger, og få en tilsvarende lengre og mer imponerende litteraturliste med tunge tidsskrifter, flotte forlag, og ferske publiseringsdatoer. Dette er naturligvis akademisk lurendreieri, men det oppdages ikke uten at leseren tar seg tid til å slå opp i kildene som jeg har nevnt. Det vil da vise seg at de alle er sekundærkilder, og at samtlige viser til akkurat den samme setningen i artikkelen til Hamblin (1981).

Ærlighet varer ikke alltid lengst

Et tredje, og enda mer ærlig alternativ, er å vise til kilden jeg har brukt på følgende måte:

"At spinat er en viktig kilde for jern er en myte som oppstod på 1930-tallet fordi et komma ble feilplassert i en vitenskapelig publikasjon slik at mengdeangivelsen ble det tidobbelte av den reelle (Hamblin, 1981, sitert i Larsson, 1995: 448-449)".[3]

Under visse omstendigheter er dette en helt korrekt og fullt ut akseptabel måte å vise til kilder på, og den brukes vanligvis i tilfeller hvor en primærkilde er vanskelig eller umulig å oppdrive. 1981-årgangen av British Medical Journal er imidlertid åpent tilgjengelig for alle med internettilgang, og skulle noen bruke denne henvisningsvarianten i akkurat dette tilfellet kan det kanskje tenkes at det reflekterer en slags pussig kombinasjon av latskap og ærlighet hos forfatteren. Mer sannsynlig er nok at dette dreier seg om en forfatter som ikke ser det som spesielt viktig å følge prinsippet om å tilstrebe bruk av primærkilder eller førstehåndsbeskrivelser for påstander som man ønsker å videreformidle i en eller annen form.

Dette handler nødvendigvis ikke om latskap eller mangel på kunnskap og gode prinsipper, men kanskje heller om en nesten rørende grad av tillit. Her stoler jeg ikke bare på at Larsson har lest og tolket Hamblin riktig, men også på at Larsson har funnet god nok grunn til å stole på hva Hamblin har hevdet. Uansett forklaring er det all grunn til å berømme meg selv for å ha formidlet klinkende klart at jeg har unnlatt å oppsøke den antatte primærkilden (Hamblin, 1981), og at min egen formulering av påstanden er det siste, og dermed også det svakeste leddet i en kjede av kilder.

Katta i sekken

Et fjerde alternativ, og som nok er langt vanligere enn det vi gjerne skulle ønske, er å løse problemet på denne måten, vel å merke uten å oppsøke Hamblin (1981):

"At spinat er en viktig kilde for jern er en myte som oppstod på 1930-tallet fordi et komma ble feilplassert i en vitenskapelig publikasjon slik at mengdeangivelsen ble det tidobbelte av den reelle (Hamblin, 1981)".

Her viser jeg direkte til en kilde som jeg ikke har oppsøkt selv, og gjør meg dermed skyldig i en akademisk løgn. I dette tilfellet er den samme grad av tillit til Larsson som i forrige eksempel til stede, men forskjellen er at innsatsen nå er langt høyere. Det jeg forhåpentligvis oppnår med denne varianten er at ingen vil oppdage latskapen min. Jeg later simpelthen som om jeg har tatt jobben med å oppsøke Hamblin (1981), uten at jeg har gjort det. Risikoen ligger i at dette er en ulovlig snarvei, hvor jeg har plagiert Larssons kildehenvisning til Hamblin.

Et attraktivt trekk ved denne populære snarveien er at den vanligvis er umulig å avsløre. Årsaken er at akademikere som Larsson vanligvis sjekker sine kilder grundig, og dobbeltsjekker at det er samsvar mellom kildene og sin egen tekst før de publiserer noe. Hvis Larsson har forstått Hamblin rett, og Hamblin er til å stole på, får denne meget tvilsomme snarveien ingen uheldige konsekvenser, hverken for meg selv, leserne mine, eller for sannheten eller påliteligheten i det jeg formidler.

Det å vise til kilder man ikke kjenner er imidlertid en skummel form for risikosport. Det hender nemlig at akademikere gjør feil eller mistolker, og at fagfellene og redaktøren i prestisjetunge tidsskrifter som Journal of Internal Medicine ikke oppdager det. Slike feil og mistolkninger forekommer faktisk ofte nok til at det går an å studere hvor vanlig plagiering av kildehenvisninger er innen ulike fagmiljøer. Studier av dette fenomenet er ganske bedrøvelig lesning for de som måtte være opptatt av god og redelig kildebruk innen akademia (Se f.eks. Harzing, 2002; Morrisey, 2004: 152-154; Simkin & Roychowdhury, 2003; 2005; Wetterer, 2006; Wright & Armstrong, 2008)[4].

Den smale sti har også sine fristelser

De fire variantene ovenfor representerer ulike typer akademiske snarveier som kan gå på bekostning av kvaliteten til kunnskapen som formidles. Fellesnevneren for samtlige er at jeg ikke tar meg tid til å oppsøke den antatte primærkilden eller førstehåndsbeskrivelsen, og ender bare opp med å fortelle videre, på mer eller mindre ærlig måte, hva jeg har lest at Larsson, og eventuelt en rekke andre, har lest i Hamblin (1981). Uansett hvilket alternativ jeg velger, gjør jeg meg skyldig i en form for akademisk ryktespredning.

Det siste, og klart beste alternativet er naturligvis å ta seg tid til å følge den smale, men i dette tilfellet svært korte og kjappe sti ved å slå opp i Hamblins artikkel og lese hva hovedpersonen selv skrev om saken. Grunnen er ikke bare at det kan være lurt å forsikre seg om riktigheten eller påliteligheten til det man selv formidler. Det kan også være nyttig å undersøke mulighetene for at det kan være flere interessante eller viktige ting å finne i denne kilden.

I akkurat dette tilfellet er det svært mye mer interessant å hente i det vi så langt har antatt er primærkilden for kommafeilen. Det viser seg faktisk at Larsson har feilaktig gjengitt kilden sin, og på toppen av det hele: at Hamblin slett ikke er til å stole på i dette spørsmålet.

Det finnes ingen dokumentasjon på at den spektakulære kommafeilen som fikk verden til å spise mer spinat noensinne fant sted. Likevel har historien om den sirkulert lenge nok, og i mange nok akademiske publikasjoner til at den er blitt så allment kjent at mange forfattere føler de ikke engang trenger å ha med noen kildehenvisning når de formidler den videre (se for eksempel Adesman, 2009: 39; Coughlin og Zitarelli, 1984: 116; De Beuckelaer, 2002: 194; Gustavii, 2003: 116).

Vi har faktisk fått en vandrehistorie som sirkulerer et sted hvor vandrehistorier per definisjon ikke skal kunne forekomme: i akademiske publikasjoner. Årsaken til at dette kunne skje er at akademikere i flokk og følge har unnlatt å følge to grunnleggende regler for håndtering av kunnskap: At bruk av primærkilder skal tilstrebes, og at akademiske tekster skal leses med et kritisk blikk.[5]

Påstanden jeg fant i Larsson var både konkret og oppsiktsvekkende, og kan tjene som et godt eksempel på et tilfelle hvor en akademiker absolutt bør oppsøke den antatte primærkilden (Hamblin, 1981). Leserne som har gjort dette vil ikke bare oppdage at både Larsson og Hamblin har tabbet seg ut på ulike måter. De vil også måtte erkjenne at påstanden de fattet interesse for er feilaktig eller udokumentert, og at den derfor er ubrukelig som byggekloss i akademisk formidling av kunnskap.

I en slik situasjon kan det dukke opp en fristelse. Den udokumenterte påstanden passer kanskje så godt inn i teksten jeg selv skriver at jeg velger å bruke den likevel, kanskje med en klar plan om å legge skylden på Larsson eller Hamblin om jeg skulle bli avslørt.

Det er ikke vanskelig å finne tilsvarende eksempler i akademiske publikasjoner, og det er både forunderlig og bekymringsverdig at dette skjer i en tid da det aldri har vært enklere å oppsøke primærkilder og kvalitetssikre kunnskap. Noe av forklaringen på dette paradokset ligger antagelig i at det å oppsøke primærkilder ikke bare innebærer litt ekstra tid og arbeid. Når vi gransker kilder risikerer vi også å oppdage at saken er atskillig mer komplisert og uhåndterlig enn det vi trodde, eller som i dette tilfellet, at vi finner feil og mangel på dokumentasjon som gjør kunnskapen vi gransker uegnet for videreformidling. Det kan være stusselig å måtte innse at det vi har brukt tid og krefter på å granske er ubrukelig, men slik er dessverre den akademiske hverdagen av og til.

I akademia er sannhetskriteriet langt viktigere enn det å formidle en god historie. Hvis man ikke bryr seg om å bruke tid til å oppsøke og kritisk granske kilder har man i praksis visket ut grensen mellom vitenskapelig virksomhet og mer eller mindre lystige lag hvor det ikke er spesielt viktig å skille mellom hva som er sant eller usant.

Relevant diskusjonseksempel: Referanser