Medforfatterskap

Av: Bjørn Hofmann, professor, senter for medisinsk etikk, UiO og Institutt for helsevitenskap, NTNU Gjøvik

En forfatter er definert som en person som har skrevet en tekst. Hvorfor er forfatterskap da ett av de mest konfliktskapende temaene i forskningen – og ett av de viktigste temaene i forskeretikken[1]? Det skyldes i hovedsak uenighet om flere sentrale spørsmål:

1. Innhold: Hva må man bidra med for å kvalifisere som (med)forfatter? Vitenskapelige bidrag er mer enn bare tekst. Holder det å komme med ideen eller å samle data?
2. Omfang: Hvor mye må man bidra med? Hvor mye skal til for at man kvalifiserer som medforfatter?
3. Prosedyre: Hvordan organiseres forfatterrekkefølgen?
4. Autoritet: Hvem bestemmer medforfatterskap og forfatterrekkefølgen?
5. Ansvar: Hvilket ansvar har en medforfatter for feil eller mangler ved en publikasjon?

Grunnen til at vitenskapelig forfatterskap er viktig, og at disse spørsmålene er sentrale, er fordi forfatterskap har en rekke viktige funksjoner:

• Kreditering: Forfatterskapet indikerer et vitenskapelig (intellektuelt) bidrag
• Merittering: Det meritterer den som står oppført som forfatter og gir faglig anerkjennelse.
• Ansvar: Forfatterskapet gir ansvar til den som står oppført som forfatter.
• Evaluering: Det brukes til evaluering av forskere blant annet i søknader om stillinger og forskningsmidler
• Samarbeid: Medforfatterskap indikerer samarbeide og deltagelse i forskningsnettverk som har betydning for merittering og evaluering

Forfatterskapets rolle i merittering og evaluering gir medforfatterskap en verdi i forskersamfunnet og gjør spørsmålene ovenfor (1-5) viktige.

Som med andre verdier i samfunnet, er det uenighet om dem. Dessuten er det noen som forsøker å tilegne seg verdiene på uetisk vis. Det har gitt en lang rekke tvilsomme og uetiske forfatterskapsformer.

Uetiske forfatterskapskapsformer

Gaveforfatterskap: Dette gir som navnet sier forfatterskapet i gave, ofte som en gjenytelse eller for å få en gjenytelse av andre.

Æresforfatterskap: forfatterskap som gis (uten kvalifiserende bidrag) til en person som en gest for å ære vedkommende.  Æresforfatterskap oppfattes ofte som en form for gaveforfatterskap.

Gjesteforfatterskap: (Ofte prominente) personer som med sitt navn kan gi fordeler til «verten» eller publikasjonen. Beslektet med æresforfatterskap.

Skyggeforfatterskap: en person skriver hele teksten eller gir vesentlige bidrag, uten selv å være (med)forfatter. Også kaldt spøkelsesforfatterskap (ghost authorship).

Utelatt forfatterskap: en person som har bidratt vesentlig blir utelatt som (med)forfatter. Dette kalles ofte «orphan authorship» på engelsk.

Pliktforfatterskap: en person, eksempelvis en forskningsleder, påberoper seg retten til å være medforfatter på alle prosjektets eller instituttets publikasjoner. Medlemmer av forskergruppen oppfatter det som en plikt til å inkludere vedkommende som medforfatter.

Forfalsket (feilaktig) forfatterskap: en person som ikke er klar over det blir tatt med som medforfatter eller inklusjon av feil person i forfatterskapslisten, også kalt «forged authorship».

Doble publikasjoner: Samme eller lignende publikasjoner med endrede forfatterlister brukt for å øke merittering.

Fiktivt forfatterskap: Fiktive personer står oppført som medforfatter. Eksempelvis har en katt stått som medforfatter i en mye referert fysikkartikkel og fiktive forfattere kan forekomme i pirattidsskrifter.

Alle disse forfatterskapsformene gir feil kreditering og merittering av personene – men de kan også gi ansvar, eksempelvis når det viser seg at publikasjonen inneholder feil eller er blitt til på uredelig vis. Det finnes mange eksempler på at mottageren av gaveforfatterskap har blitt stilt til ansvar for forskningsfusk.

Ulike tradisjoner – ulike forfatterskapsnormer

Ulike fagfelt har ulike forfatterskapsnormer. Forskning innen medisin, helsefag og livsvitenskap har ofte mange medforfattere. Det har gitt opphav til mange forfatterskapskonflikter, og synliggjorde tidlig behovet for et eksplisitt normsystem. Dette resulterte i at The International Committee of Medical Journal Editors (ICMJE) utviklet Vancouveranbefalingene, som sier noe om hva man skal ha bidratt til og hvilket ansvar man påtar seg som medforfatter. Se nedenfor. Vi har forskning i Norge og Skandinavia som viser at en stor andel av unge forskere opplever forfatterskapsproblemer.

Innen matematikk, naturvitenskap og teknologi gis gjerne forfatterskap til de som har gitt betydelige intellektuelle bidrag til forskningen, inkludert problemformulering, design, dataanalyse og utforming av manuskriptet. De forskningsetiske retningslinjene for naturvitenskap og teknologi viser til Vancouveranbefalingene.

Innen samfunnsfag og humaniora forventes at man skal ha gitt vesentlige bidrag til prosjektet for å kunne bli medforfatter. Ifølge Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora kvalifiserer det ikke bare å bidra med datainnsamling, veiledning eller finansiering.

Tilsvarende er normene for forfatterrekkefølgen noe ulik for de ulike vitenskapsdisiplinene. Se nedenfor.

Innhold: Hva må man bidra med for å kunne være medforfatter?

Hva man må bidra med, er et viktig spørsmål for å avgjøre forfatterskap. Er normene for strenge, vil enkelte som gir avgrensede, men viktige, bidrag (slik som statistikere i empiriske arbeider) aldri kunne kvalifisere som medforfattere. Er normene for vide, vil forfatterskap miste sin krediterende, meritterende og evaluerende funksjon (se ovenfor). I følge Vancouveranbefalingene (oppdatert i januar 2024), som har fått bred anvendelse, skal en medforfatter gi:

1. vesentlige bidrag til ideen eller designet for arbeidet; eller innhenting, analyse eller tolkning av data for arbeidet; OG
2. utarbeide et utkast eller gjennomgå arbeidet kritisk for viktig intellektuelt innhold; OG
3. gi endelig godkjenning av versjonen som skal publiseres; OG
4. være enig i å være ansvarlig for alle aspekter av arbeidet for å sikre at spørsmål knyttet til nøyaktigheten eller integriteten til alle deler av arbeidet blir hensiktsmessig undersøkt og løst

Det har vært betydelig debatt om hvordan disse anbefalingene skal tolkes og de har følgelig også blitt revidert en rekke ganger. Punkt 1 viser til hvilke elementer man kan ha bidratt til, mens punktene 2-4 er krav alle skal bidra med. Følgende er eksplisitt nevnt at ikke kvalifiserer til forfatterskap: forskningsfinansiering, generell veiledning av en forskningsgruppe, generell administrativ støtte, skrivehjelp, teknisk redigering, språkredigering og korrekturlesing.

Omfang: Hvor mye må man bidra med?

Vancouveranbefalingene og andre publiseringsetiske retningslinjer sier noe om hvor mye man må bidra med for å kvalifisere som medforfatter: Bidragene må være vesentlige. Det holder altså ikke at man har bidratt litt til design eller datainnsamling. Videre skal man enten ha utarbeidet et utkast eller bidratt med vesentlig intellektuelt innhold til revisjoner av arbeidet. Det er altså ikke nok å komme med generelle kommentarer eller språklige innspill. Man må ha gitt vesentlige intellektuelle bidrag.

Prosedyre: Hvordan organiseres forfatterrekkefølgen?

De ulike vitenskapsdisipliner har ulike måter å organisere forfatterrekkefølgen på – og dette endrer seg over tid. Innen medisin, helsefag og livsvitenskap er førsteforfatteren gjerne den som har gjort mest arbeide med studien mens sisteforfatteren er en senior-forsker (som gjerne er veileder og tar hovedansvaret for studien). Normene for forfatterne mellom første- og sisteforfatter varierer noe.

Innen matematikk har man ofte ordnet forfatterne alfabetisk, men forfatterrekkefølgen varier også her. Innen naturvitenskap og teknologi kan det være mange medforfattere. Enkelte publikasjoner kan ha mange tusen medforfattere.

I samfunnsfag har gjerne førsteforfatteren lagt ned mest arbeid i prosjektet og i enkelte fagfelt innen humaniora har forfatterne vært listet alfabetisk, men dette varierer. Det har tradisjonelt vært færre forfattere innen samfunnsfag og humaniora, men dette har endret seg over tid.

For tverrfaglig forskning har normene for forfatterskap og rekkefølge variert, men Vancouveranbefalingene har fått bredere anvendelse også her.

Autoritet: Hvem bestemmer medforfatterskap og forfatterrekkefølgen?

Ideelt er det den som bidrar mest til arbeidet som bør styre forfatterskapslisten (hvis den ikke er alfabetisk ordnet). Alle som (tilfredsstiller det første kriteriet i Vancouveranbefalingene) kan kvalifisere som medforfattere, og bør få muligheten til å bidra nok til å bli medforfattere. Den som ikke kvalifiserer som medforfatter, men som likevel har bidratt, bør bli nevnt og takket i takksigelser (acknowledgement).

Dessverre er det ikke alltid slik at den som bidrar mest får styre forfatterskapslisten. Forskningsledere, prosjektledere og veiledere kan ta styringen og invitere personer som ikke kvalifiserer, som medforfatter. Dette er et problem på grunn av de asymmetriske maktforholdene, og det undergraver forfatterskapsinstituttet.

Ansvar: Hvilket ansvar har en medforfatter for feil ved en publikasjon?

Som vi har sett, tilsier Vancouveranbefalingene at alle medforfattere tar på seg et ansvar når de blir medforfattere og har et ansvar for eventuelle feil som måtte finnes i publikasjonen. Men i kompleks forskning med mange subspesialiserte bidrag, er det åpenbart vanskelig å forstå og ta ansvar for alle deler av forskningen. Det har gjort at man har spesifisert den enkeltes ansvar til å gjelde de delene av arbeidet som man selv har bidratt med, og at man i tillegg må kunne identifisere hvilke medforfattere som er ansvarlige for de andre delene av arbeidet og ha tillit til integriteten til sine medforfatteres bidrag. Det holder med andre ord ikke å si at «jeg hadde bare ansvar for min bit».

Kunstig forfatterskap

Kunstig intelligens, maskinlæring og store språkmodeller har gitt helt nye metoder for meningsfull tekstproduksjon som utfordrer forfatterskap. Språkmodellene baserer seg på enorme mengder data, deriblant tekst forfattet av andre. Det gir følgende utfordringer for forfatterskapets funksjoner (se også ovenfor):

• Kreditering: Forfatterskap kan vanskelig brukes for å kreditere intellektuelt bidrag (eksempelvis originalitet).
• Merittering: Å være oppført som forfatter gir ikke nødvendigvis grunnlag for faglig anerkjennelse.
• Ansvar: Man kan som oppført forfatter, bli ansvarlig for noe man ikke har skrevet eller innsikt i.
• Evaluering: Forfatterskap kan miste sin betydning i evaluering av forskere
• Samarbeid: Forfatterskap kan miste sin rolle som indikator for nettverk og samarbeid

Samlet sett kan KI/ML redusere forfatterskapets verdi. Det kan resultere i at vi vil få andre måter å kreditere, merittere, og evaluere forskning på. Bruk av tekst fra KI/ML gir selvsagt også andre forskningsetiske utfordringer, slik som plagiat og spørsmål om intellektuelle rettigheter.

Etiske normer for (med)forfatterskap

De etiske normene for (med)forfatterskap er i hovedsak interne normer, det vil si normer for forskersamfunnet (altså forskeretikk). De er i hovedsak sosiale (og ikke epistemiske) normer.

• Ærlighet: Man må være ærlig om egne og andres bidrag.
• Åpenhet: Man må være åpen om det vitenskapelige arbeidets tilblivelse og utviklingsprosess. Dette betyr at alle som kan kvalifisere som medforfattere, har muligheten til å bidra så de oppfyller kravene. Man må også være åpen om mulige interessekonflikter som kan påvirke forfatterskapsvurderinger.
• Troverdighet: Man må være sannferdig (rapporterer sant) om de ulike aktørers bidrag.
• Ansvarlighet: Man må vise ansvarlighet både for de deler man har bidratt med og man må kunne gjøre rede for andre bidrag og helheten til arbeidet (accountability).
• Kollegialitet: Man må ha respekt for kollegaer og deres integritet. I tillegg er det viktig å bidra til en kollegial kultur (der de andre normene fremmes).
• Anerkjennelse: Man må gi anerkjennelse til andres bidrag til et vitenskapelig arbeide.
• Integritet: Man må vise at man kan handle i overensstemmelse med normer for (med)forfatterskap og publiseringsetiske normer. Det vil blant annet si at man ikke inviterer til gjesteforfatterskap, gaveforfatterskap, æresforfatterskap, skyggeforfatterskap eller noen av de andre uberettigede (med)forfatterskapsformene, som er nevnt ovenfor.

I tillegg til disse interne normene er det viktig å være klar over asymmetri i makt og anseelse, som gjør det vanskelig for juniorer å påpeke forfatterskapsproblemer. Erfarne forskere må altså vise ansvarlighet ut over bare å være ansvarlig overfor bidragene til arbeidet.

Medforfatterskap i tverrfaglig og internasjonalt samarbeid

Det kan være vanskelig å håndtere medforfatterskap i tverrfaglig og internasjonalt samarbeid, og det kan være flere grunner til det. Samarbeidspartnere fra ulike land og fagtradisjoner kan ha ulike normer for medforfatterskap eller tolke disse ulikt. Ulike måte å kommunisere om forfatterskap på kan også skape problemer. Forskjellige tradisjoner for forskningsledelse kan forsterke dette. I tillegg kan det være ulike konvensjoner for merittering og evaluering, som gir ulike forventninger til publisering. Land kan også ha ulike regler for intellektuelt rettigheter, forskningsintegritet og kollegialitet, som kan gjenspeiles i normer for medforfatterskap.

Man kan forebygge (ekstra) forfatterskapsproblemer i tverrfaglig og internasjonalt forskningssamarbeid ved tidlig å lage gode avtaler, holde regelmessige møter (der avtalene oppdateres), ha en klar og tydelig forskningsledelse som eksplisitt, åpent og inkluderende tar opp forfatterskap som tema, og opplæring i hverandres forfatterskapsetiske normer.

Noen praktiske råd

Selv om Vancouveranbefalingene og andre retningslinjer gir svar på de fem spørsmålene nevnt innledningsvis, og KI/ML kanskje vil redusere verdien av forfatterskap – og derved kontroversene – er spørsmål om forfatterskap fortsatt opphav til mange konflikter. Man kan derfor ta noen grep for å unngå problemer.

Det viktigste er å planlegge arbeidet godt og snakke åpent og inkluderende om (med)forfatterskap ved prosjektstart. Man kan gjerne inngå en skriftlig avtale. Det finnes mange skjema for forfatterskapsavtaler som man kan bruke.  Det viktige er at avtalen oppdateres med endringene i prosjektet.

Man kan også inkludere et avsnitt i manus eller protokoller (gjerne i begynnelsen) der bidragene gjøres rede for. Nedenfor følger noen eksempler på dette.

Potensiell medforfatter	Intendert bidrag	Oppsummert faktisk bidrag
Bjørn Hofmann	Design av studien, bidra til analyse av data, utkast til manus, revisjon, godkjenning	Design av studien, tolkning av resultater, utkast til manus, revisjon 1, revisjon 2, revisjon 3, godkjenning
XXX	Bidra til design, datainnsamling, analyse av data, revisjon, godkjenning	Bidra til design, datainnsamling, analyse av data, tolkning av resultater, revisjon 1, 2, 3, godkjenning
Initialer	Bidrag	Dato eller revisjonsnummer
BH og XXX	Design av studien	22.10.2024
XXX	Datainnsamling	1.11.-30.11.2024
XXX	Analyse av data	15.11.-22.11.2024
BH	Tolkning av data	25.11.2024
BH	Utkast til manus	2.12.2024

 

Potensiell medforfatter	Hva er gjort i dette manuset?	Når er det gjort?
XX og YY	Design av studien	22.10.2024
ZZ	Datainnsamling	1.11.-30.11.2024
ZZ	Analyse av data	15.-22.11.2024
XX, YY, ZZ	Tolkning av data	25.11.2024
XX	Utkast til manus	2.12.2024
XX	Revisjon av manus	12.12.2024

Oppsummering

Denne artikkelen har forsøkt å besvare noen sentrale moralske utfordringer om (med)forfatterskap ved å peke på noen konkrete umoralske forfatterskapsformer, vise til forfatterskapets ulike funksjoner, peke på etiske normer og prinsipper for å håndtere forfatterskapsproblemer, og gi noen konkrete råd.

Så lenge forfatterskap har en verdi og så mange viktige funksjoner i forskning, vil det oppstå konflikter og kontroverser. Disse kan man minimere og håndtere ved å gjøre bruk av eksisterende forfatterskapsnormer fra publiseringsetikken.

Relevante referanser

American Sociological Association. Code of ethics and policies and procedures of the ASA Committee on Professional Ethics. http://www.asanet.org/images/asa/docs/pdf/CodeofEthics.pdf (22.10.2024)

Baerlocher MO, Newton M, Gautam T, Tomlinson G, Detsky AS. The meaning of author order in medical research. J Investig Med. 2007 May;55(4):174-80. doi: 10.2310/6650.2007.06044.

Council of Science Editors. CSE’s white paper on promoting integrity in scientific journal publications: 2.2 authorship and authorship responsibilities. https://www.councilscienceeditors.org/2-2-authorship-and-authorship-responsibilities (22.10.2024)

Dulhunty, J. M., Boots, R. J., Paratz, J. D., & Lipman, J. (2011). Determining authorship in multicenter trials: a systematic review. Acta anaesthesiologica scandinavica, 55(9), 1037-1043.

Helgesson G, Holm S, Bredahl L, Hofmann BM, Juth N. Misuse of co-authorship in Medical PhD Theses in Scandinavia: A Questionnaire Survey. Journal of Academic Ethics. 2022:14.

Hofmann B, Holm S. Research integrity: environment, experience, or ethos? Research Ethics. 2019;15(3-4):1-13.

Horton, R. (2000): "The imagined author". I A.H. Jones og F. McLellan (red.): Ethical issues in biomedical publication. Baltimore, MD: Johns Hopkins University Press, s 30-58

Hosseini, M., & Gordijn, B. (2020). A review of the literature on ethical issues related to scientific authorship. Accountability in Research, 27(5), 284-324.

Kilby, P. (2025). Publication Ethics and Peer Review. In The Routledge Handbook of Human Research Ethics and Integrity in Australia (pp. 426-434). Routledge.

Jones AH. Changing traditions of authorship. I: Jones AH, McLellan F, red. Ethical issues in biomedical publication. Baltimore, MD: Johns Hopkins University Press, 2000: 3 - 29.

Malički, M., Jerončić, A., Aalbersberg, I. J., Bouter, L., & Ter Riet, G. (2021). Systematic review and meta-analyses of studies analysing instructions to authors from 1987 to 2017. Nature communications, 12(1), 5840.

Marušić A, Bošnjak L, Jerončić A: A systematic review of research on the meaning, ethics and practices of authorship across scholarly disciplines. PLoS One 2011, 6(9):e23477. doi:10.1371/journal.pone.0023477

Meursinge Reynders, R. A., Ter Riet, G., Di Girolamo, N., Cavagnetto, D., & Malički, M. (2024). Honorary authorship is highly prevalent in health sciences: systematic review and meta-analysis of surveys. Scientific reports, 14(1), 4385.

Nylenna M, Fagerbakk F, Kierulf P. Authorship: attitudes and practice among Norwegian researchers. BMC Medical Ethics 2014;15:53. doi: 10.1186/1472-6939-15-53

Nylenna M. Publisere & presentere. Medisinsk fagformidling i teori og praksis. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2008

Forskningsintegritet i Norge (RINO) https://www.uib.no/rino#

Sharma H, Verma S. Authorship in biomedical research: A sweet fruit of inspiration or a bitter fruit of trade. Trop Parasitol. 2018 Jul-Dec;8(2):62-69. doi: 10.4103/tp.TP_27_18

Smith E, Williams-Jones B: Authorship and responsibility in health sciences research: a review of procedures for fairly allocating authorship in multi-author studies. Sci Eng Ethics 2012, 18:199-212. doi:10.1007/s11948-011-9263-5

Smith, E., Williams-Jones, B., Master, Z., Larivière, V., Sugimoto, C. R., Paul-Hus, A., ... & Resnik, D. B. (2020). Researchers’ perceptions of ethical authorship distribution in collaborative research teams. Science and Engineering Ethics, 26, 1995-2022.

Smith, E., Williams-Jones, B., Master, Z., Larivière, V., Sugimoto, C. R., Paul-Hus, A., ... & Resnik, D. B. (2020). Misconduct and misbehavior related to authorship disagreements in collaborative science. Science and engineering ethics, 26, 1967-1993.

Teixeira da Silva, J. A., & Dobránszki, J. (2016). Multiple authorship in scientific manuscripts: ethical challenges, ghost and guest/gift authorship, and the cultural/disciplinary perspective. Science and engineering ethics, 22, 1457-1472.

Teixeira da Silva, J. A., & Tsigaris, P. (2023). Human‐and AI‐based authorship: Principles and ethics. Learned Publishing, 36(3).

Wager E: Recognition, reward and responsibility: why the authorship of scientific papers matter. Maturitas 2009, 62:109-12. doi:10.1016/j.maturitas.2008.12.001

Yadav, S. K. (2023). Publication Misconduct. In Research and Publication Ethics (pp. 131-145). Cham: Springer International Publishing.

 

[1] Med forskeretikk menes forskernes profesjonsetikk eller interne normer i forskerfellesskapet. Les mer om normer, prinsipper og verdier i forskningsetikken i Introduksjon til forskningsetikk.