Veiledning og kollegialitet

Etikk i veiledning

Selve veiledningsforholdet kommer i stand for å hjelpe veisøker i hans eller hennes arbeid med et prosjekt. Hvorvidt veiledningen lykkes eller ei, vil derfor til syvende og sist være et spørsmål om hvorvidt veisøker lykkes. Dette gjelder også sett fra veileders side: Veiledningens fokus er den andres beste. Det kan derfor hevdes at veiledningen i seg selv representerer en etisk fordring (Eide, Grelland, Kristiansen, Sævareid og Aasland 2008).

Veiledningen vil ha fokus på veisøkers arbeid. Selve veiledningen forutsetter at arbeidet kan styrkes og videreutvikles i samhandling med veileder som trekker veksler på sin faglige tyngde og sine faglige interesser. Dette fordrer imidlertid en form for tilbakeholdenhet fra veileders side slik at det gis tid og rom for at veisøkers eget ståsted kan synliggjøres og videreutvikles, at dette fremmes og ikke hemmes av veileders egne perspektiv.

Som et generelt utgangspunkt kan vi si at relasjonen veisøker/veileder er en asymmetrisk relasjon. Veileders rolle er knyttet til en faglig posisjon og veiledningskompetanse; det vil si kompetanse og faglig innsikt veisøker vil kunne trekke veksler på i sitt arbeid.

Ofte vil det være slik at veileder faglig sett representerer en annen tyngde enn veisøker, enten i form av generelt kompetansenivå eller i form av en annen spesialitet enn den veisøker har. Denne asymmetrien innebærer også veileder vil ha en annen autoritet enn veisøker. I retningslinje 5 i NESHs forskningsetiske retningslinjer advares det mot at  autoritet i veiledning utnyttes til oppnåelse av personlige eller faglige fordeler for veileder.

I veiledning av studenter framheves asymmetrien i veiledningssituasjonen mellom veileder og veisøker som en særlig utfordring og det advares mot at denne misbrukes. Med misbruk henvises det til at den autoriteten veileder har brukes til å fremme egne fordeler, faglige eller personlige. Det advares videre mot krenkende opptreden. I denne advarselen ligger et krav til veileder om å ta hensyn til den sårbare situasjonen studenten er i som følge av veileders autoritet (NESH 2021).

Kollegialitet

En kollega er en fagfelle og kollegialitet henviser til hvordan fagfeller bør opptre overfor hverandre (Berulfesen og Gundersen 2003). Kollegialitet knyttes gjerne til solidaritet, respekt og lojalitet. Dette er et sentralt tema innen profesjonsetikken, riktignok et tema som er satt under debatt fordi lojaliteten kolleger imellom kan gå på bekostning av bruker eller pasient (Eide 2008). Legenes profesjonsetiske kodeks har en paragraf om kollegialitet som spesifikt omhandler veileding. ”En lege skal vise kolleger og medarbeidere respekt og skal hjelpe, råde og veilede dem”(Nylenna 1996:1059).

Også i forskersamfunnet vil kollegialitet knyttes til lojalitet, respekt og solidaritet; en taler vel om sin kollegas arbeid og forsvarer vedkommende. Når det rettes kritikk utenfra, kan det føre til at denne ikke når igjennom nettopp fordi kolleger slår ring om hverandre. I kollegialiteten  kan det også ligge forventinger om at kolleger skal legge til rette for og fremme hverandres karriere. Det kan være vanskelig å bedømme når kollegialitet er fordreid til misbruk av makt og tillit som følger av posisjon.

Kollegaveiledningens særlige utfordringer

I kollegiale relasjoner vil den asymmetrien som en finner i andre veileder/veisøker-relasjoner, for eksempel i forhold til studentveiledning, være mer utydelig. Som kolleger har man en felles faglig plattform, gjerne i form av felles utdanning. Kollegiale relasjoner har derfor symmetriske trekk. Dette vil kunne gjøre grensene mellom veiledning og faglige samtaler mellom likeverdige fagfeller utydelige, og derigjennom bidra til tilsløring av det ansvaret som påhviler veileder og veisøker.

Kollegialitet er forbundet med forestillingen om lojalitet, respekt og solidaritet. Kollegialitet kan bidra til å etablere forventninger om at veiledningen som gis av kollega, er annerledes og mer velvillig enn annen veiledning. Dette kan føre til at andre hensyn enn de reint saklige som aktualiseres i det konkrete prosjektet, får innflytelse i veiledningsprosessen og truer arbeidets faglige nivå.

Arbeidet som er tema for veiledningen er arbeid som er underveis, og veiledning vil innebære at så vel svakheter som styrker ved arbeidet og veisøkers innsats kommer til syne og omhandles i veiledningssamtalene. Dette innebærer at veileder blir kjent med andre sider ved veisøker enn de vedkommende får kjennskap til i ordinære  student/kollegaforhold. Ordinære kollegiale forhold innebærer en lojalitet i den forstand at det utvises forsiktighet med hensyn til hva som bringes videre. Selve veiledningsforholdet og det at en får kjenneskap til andre sider ved en kollega enn det en gjør i det ordinære kollegaforholdet, innebærer en skjerping av kravet om at sider ved veiledningen forblir mellom veileder og veisøker.

Veiledning og andre forskningsetiske momenter

Hva er etisk relevant i relasjonen veileder/veisøker i forhold til forskningsetikken for øvrig? Som K.W. Ruyter påpeker i innledningskapittelet til boka Forskningsetikk. Beskyttelse av enkeltpersoner og samfunn (2003: 17), har det blant forskere alltid eksistert regulering av egen adferd; interne normer er utmeislet av selve virksomhetens karakter for å sikre redelighet i forskning – for å beskytte selve forskningen. Disse interne normene har imidlertid vist seg ikke å være tilstrekkelige med hensyn til å beskytte enkeltpersoner og samfunn som berøres av forskningen. Dette har ført til en økt vektlegging av normer hentet utenfra selve forskningsfeltet – normer med et mer allment og, sett i forhold til forskningsfeltet, mer eksternt preg. Forskningsetikkens normgrunnlag er altså dels internt og dels eksternt.

Disse normene kommer til anvendelse i veiledningen. Veileder har et ansvar for å påse at prosjektet hun eller han veileder på, utføres på en slik måte at man sikrer ivaretaking av dem som berøres av prosjektet. Veileder har videre et ansvar for å påse at redelighetshensynet ivaretas, også med hensyn til veileders egen redelighet for veisøker og veisøkers forskningsbidrag.

Det vil ofte være slik at veisøkers forskningsinteresser er overlappende med veileders interesser. De funn og de analyser veisøker gjør, vil derfor kunne være av interesse for veileders eget arbeid. Skal veisøkers arbeid  kunne brukes av veileder før arbeidet er avsluttet, må det avtales konkret og utrykkelig. Her kommer de generelle normene om kildehenvisning til anvendelse. (Se Referanser og Medforfatterskap) Felles faglig interesser mellom veileder og veisøker kan også generere felles publikasjoner.

Relevant diskusjonseksempel / case: Nye vaner i veiledningen

Referanser

Berulfsen, B. og D. Gundersen(2003): Fremmedordbok. Oslo: Kunnskapforlaget

Eide, S. B.(2008): Profesjonsetikkens basis. En drøfting med utgangspunkt endringer av  norske sosionomers profesjonsetiske kodekser. Fontene forskning nr 1.  37-47

Eide, S. B., H. H. Grelland, A. Kristiansen, H.I. Sævareide og D.G. Aasland(2008): Til den andres beste. Oslo: Gyldendal akademisk

Den nasjonale forskningsetiske komite for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) (2006): Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi.

Nylenna, M. (1996): Kjære kollega... Tidsskrift for  Den Norske Lægeforening 1996; 116: 1059

Ruyter, Knut (red.): Forskningsetikk. Beskyttelse av enkeltpersoner og samfunn. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 2003