Forskningsetisk forum 2023: Hvordan sikre god veiledning?

Du finner opptak fra dagen på vår Youtube-kanal.

Hovedtema for forumet var veiledning og veilederes ansvar. Direktør i De nasjonale forskningsetiske komiteene Helene Ingierd forklarte formålet med forumet under sin åpningstale.

– Det er inspirerende og hyggelig å møte alle dere som på ulike måter jobber med å fremme forskningsetikk i Norge. En av våre viktigste oppgaver er å støtte dere i dette arbeidet. Forhåpentligvis skal dette bli en dag som også fremstår som meningsfull og god for alle dere som er her i dag, og som byr på både faglige innspill og rikelig med muligheter til erfaringsutveksling.

Ingierd delte en personlig erfaring om hvor viktig det er med god veiledning.

– Da jeg skrev min doktorgrad, var temaet mitt soldaters moralske ansvar i komplekse fredsoperasjoner. Jeg gjennomførte blant annet intervjuer med norske unge soldater, som hadde opplevd – og deltatt direkte i kamphandlinger. Min veileder var fantastisk, og jeg fikk alltid ryddige og tydelige tilbakemeldinger fra henne gjennom jevnlige samtaler. Men jeg husker usikkerheten jeg følte overfor soldatene jeg skulle snakke med om svært sensitive og vanskelige temaer.

Ingierd fortalte at det var krevende å finne rett balanse mellom empati og distanse, samt å være trygg i rollen som forsker uten å påføre intervjuobjektene ekstra belastning.

– Jeg skulle ønske at det hadde vært et tema i opplæringen min, og noe jeg hadde diskutert med veilederen min, på samme måte som hvordan man lager en god intervjuguide. Det hadde trolig hevet kvaliteten på intervjuene og forskningen, og hadde trolig gjort opplevelsene til soldatene som var villige til å dele sine erfaringer, bedre.   

Veileder har en helt sentral rolle i arbeidet med forskingsetikk og kan være den som muliggjør og åpner opp for god forskningsetisk praksis hos sine kandidater. Men også det motsatte kan være tilfellet, påpekte Ingierd videre.

– Veilederrelasjonen er kjennetegnet av en grunnleggende asymmetri og kan i seg selv gi opphav til egne forskningsetiske utfordringer eller forsterke slike.

Hun trakk frem diskusjoner om medforfatterskap som et gjentagende eksempel, og kampanjer som #pleasedontstealmywork i Danmark og #metoo, som også har vært viktig for å synliggjøre utfordringer i akademia.

Utilstrekkelig veiledning – en felles bekymring

For å belyse nærmere hvordan veilederrollen kan ivaretas på en god måte, var Tamarinde Haven invitert. Hun er assisterende professor ved Tilburg University og forsker på hvordan både veiledere og phd-studenter oppfatter god veiledning. Hun har også, sammen med kollegaer, utviklet et program for «superb supervision». Haven viste innledningsvis resultater fra en studie hun har vært med på å gjennomføre i Amsterdam. Når de spurte hvordan forskere fra ulike felt opplevde at ulike aspekter ved forskningsetikk/forskningsintegritet ble ivaretatt, var det særlig ett resultat de merket seg.

– På tvers av fag så ut til å være en felles bekymring for utilstrekkelig veiledning av phd-studenter og yngre medarbeidere.

Gjennom fokusgrupper fulgte Haven og co opp, blant annet for å finne ut hva som ligger i «utilstrekkelig». Her trakk Haven frem to svar.

– Noen trakk frem at det kunne være en holdning om at for å bli en fullverdig forsker, må du være selvstendig og klare deg selv. Jeg lar deg være helt uavhengig fra dag 1. Det kan være risikabelt, påpekte respondentene. Folk kan prøve sitt beste, men de har kanskje ikke ferdighetene, verktøyene, kunnskapen eller støtten som skal til ennå.

En mer alvorlig forklaring som ble diskutert i fokusgruppene, var utnytting av yngre forskere og studenter.

– En phd-kandidat fortalte at han kjenner til situasjoner der veiledere krever medforfatterskap, det er ikke en diskusjon eller dialog.

Utviklet kurs for «Superb Supervision»

Neste steg i diskusjonen var, hva kan gjøres? Et forslag var å gi veiledere obligatoriske kurs som tok opp slike temaer. Dette ledet til utviklingen av Superb Supervision, et tredagers program for veiledere.

– Den første dagen forsøker vi å skape et godt læringsklima. Vi snakker om forskningsetiske dilemmaer, vi snakker mye om forventningsavklaringer og et trygt arbeidsmiljø. I tillegg jobber vi med mellommenneskelige ferdigheter, det å lytte, gi tilbakemelding, og vi setter deltagerne i læringsgrupper sammen (peer learning groups). På dag 2 går vi mer konkret inn i dette med å utføre ansvarlig forskning. Vi bruker blant annet en del verktøy for åpen forskning, «pre-print», pre-registrering osv., og vi reflekterer rundt gode metoder for å enes om medforfatterskap. Så er det den delen de frykter mest: De må jobbe med rollespill. De skal ta opp en utfordrende situasjon fra egen praksis, og spille den ut sammen med en skuespiller. De hater det alltid på forhånd, i etterkant sier de det var den beste delen av kurset. På dag 3 snakker vi om hvem de ønsker å være som veiledere og hva de kan ta med seg fra personer de ser opp til.

Evaluering av kurset viste at både veiledere og phd-studentene deres var mer entusiastiske og fornøyde etter kurset. De så synergier mellom det å lære om god praksis og det å utvikle gode relasjoner. Men kursdeltagerne ønsket ikke at et slikt kurs skulle gjøres obligatorisk. De mente det kunne ødelegge for de som ønsket å lære og gjøre endringer selv, dersom kurset ble dominert av enkeltpersoner som egentlig ikke ville være der.

Tre viktige faktorer

Ifølge Haven er det tre faktorer som er særlig viktige for ansvarlig veiledning.

– Veileder er en rollemodell. Veileder oppmuntrer god forskningspraksis. Og veileder klarer å skape et psykologisk trygt klima. Hvis noen for eksempel gjør en feil, skal det være rom for å snakke om det og hjelpe, de skal ikke straffes.

Haven beskriver forskningen som et bål som må næres av både eksplisitt og implisitt læring, samt av trygge, tillitsfulle relasjoner. Hun har også noen innspill til institusjonene.

– I Nederland er det en bred diskusjon om belønningssystemet. Der ønsker flere også å se på muligheten for å belønne godt lederskap når folk vurderes for forfremmelser. Jeg tror det er en viktig nøkkel her. Institusjonelle retningslinjer som tar dette med i betraktningen når man belønner forskere, tror jeg er et veldig godt utgangspunkt.

En av deltagerne i salen spurte om Haven hadde innspill til hvordan man kan legge bedre til rette for gode avtaler om medforfatterskap.

– Det finnes institusjonelle retningslinjer som kan være til inspirasjon. Så er det noen som utarbeider en «publication plan», der man gjør det åpent for hele teamet hvem som har hatt hvilken rolle. Det er ikke en formell kontrakt, men en slags skriftlig dokumentasjon som vi kan gå tilbake til. Når det oppstår konflikt om medforfatterskap, må institusjonene ofte megle i vonde diskusjoner der det ikke finnes noen skriftlige spor. Det står gjerne ord mot ord. Vi oppfordrer både veiledere og phd-studenter til å lage en form for skriftlig dokumentasjon som de kan ta opp igjen ved behov, og heller for ofte enn for sjeldent.

Vil flytte fokus

Thomas Østerhaug og Vidar Enebakk fra De nasjonale forskningsetiske komiteene, la fram ny Veileder om institusjonenes ansvar for forskningsetikk.

– De nasjonale forskningsetiske komiteene lager flere fagspesifikke retningslinjer og veiledere. Det spesielle med denne veilederen er at den adresserer institusjonene. Bakgrunnen for arbeidet var blant annet at vi fikk mange henvendelser i FEK som viste at det var uklart hva institusjonene skal gjøre. Det som står i forskningsetikkloven, er knapt og ikke dekkende. Det blir forskjellig praksis ved institusjonene som følge av ulik tolkning og implementering, sa Enebakk.

Han viste blant annet til Riksrevisjonens undersøkelse av etterfølgelse av loven, som blant annet viste at forskningsinstitusjonene ikke sørget for tilstrekkelig opplæring, og at de heller ikke har tilstrekkelige systemer for å oppdage og følge opp mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer.

– Dette er to minimumskrav. Når vi jobber med forskningsetikk, favner det uendelig mye bredere. Vi må vise hva det vil si for en institusjon å ivareta forskningsetikk i bred forstand.

Også i Europa er det ulik bruk av begreper og ulike tolkninger av retningslinjer, fortalte Enebakk.

– Det vi har brukt mye tid på i arbeidet med veilederen, er å hente inn og vise til ressurser som kan være nyttige for dere.

I Norge har vi de siste årene hatt et for sterkt fokus på håndtering av vitenskapelig uredelighet, mener Enebakk, det som da forsvinner, er det forebyggende arbeidet.

– Vi har laget en veileder for hvordan institusjonene kan fremme god forskningsetikk i praksis.

Fra student til institusjonsledelse

Østerhaug gikk nærmere inn på hvordan veilederen er utarbeidet og bygget opp.

– I fjor høst hadde vi møter med ulike forskningsinstitusjoner i Norge, og med samarbeidspartnere i Europa og USA. Det ga nyttige innspill. Vi har tatt utgangspunkt i ulike roller ved en forskningsinstitusjon, og gir tips, råd og eksempler ut fra disse. Vi starter nederst med studenter, hva trenger de? Så går vi gjennom hva som kan gjøres av veiledere, i forskerfellesskap, hos administrativ støtte osv. helt opp til institusjonsledelse.

Kapitlene i veilederen er bygget opp likt. Alle inneholder en beskrivende tekst, gule bokser med rammeverk og regelverk, grønne bokser med eksempler på hva institusjonene kan gjøre, samt referanser som kan inspirere til videre arbeid.

Fra salen ble det blant annet spurt om veilederen skal bidra til at forskningsetiske spørsmål behandles mer likt på tvers av institusjoner. Enebakk svarte at det ikke er noe mål.

– Vi har ingen ambisjon om at veilederen skal lage likhet. Dette er et koldtbord der alle kan forsynes seg av det de vil og bruke elementer slik de mener det fungerer best. Håpet er at veilederen lager en felles forståelse av hva det vil si å jobbe med forskningsetikk i bred forstand.

Dette er et koldtbord der alle kan forsynes seg av det de vil og bruke elementer slik de mener det fungerer best.
Vidar Enebakk, FEK

Bedre ivaretakelse av de som ønsker å snakke

Ole Kristian Dyskeland leder Stipendiatorganisasjonen i Norge (SiN) og er stipendiat ved NHH. Han beskrev doktorgradsarbeidet som en reise.

– Veileder har vært på denne reisen før og vet hvilke kamper vi bør ta, hvilken bagasje vi bør ha med oss og hva vi kanskje bør legge bak oss.

Dyskeland snakket om hvordan vi kan unngå at små ting blir til konflikter.

– Løsningen er sannsynligvis å ha et bedre system og en bedre ivaretagelse av stipendiater som ønsker å snakke. Poenget er å ta ting før det blir vanskelig for stipendiat og før veiledere føler at de må forsvare seg selv. Så bør det være enkelt å bytte veileder, uten at det oppleves som et personlig nederlag for noen av partene.

Hovedreisen på en doktorgrad, er å gå fra student til forsker, sa Dyskeland. Så er nesten alle stipendiater i Norge ansatt. Det gjør at de jobber under visse normer og regler. Samtidig kan arbeidet deres havne mellom flere stoler, noen ganger anses det som studentarbeid, andre ganger som forskning. Det kan gjøre det mer komplisert å håndtere saker om for eksempel intellektuell trakassering.

– Vi i Stipendiatforeningen mener det må bli mer eksplisitt hvilke roller som inngår i en sak. Det er krysninger mellom rammeverkene for studenter, ansatte og forskere som er uavklart, og det er motstridende normer og regler, og motstridende interesser. Før vi får bedre oversikt over hvor disse krysningene er, kan vi ikke lage gode UH-lover. Vi må snakke mer sammen, kanskje er det en ledelsesoppgave å tilrettelegge for det.

Tiltak må treffe riktig

Dyskeland presenterte også foreløpige resultater fra to pågående undersøkelser. Den første fra UiO, der mellom 20 og 25 prosent av phd-er og post doc-er som har svart, sier de har opplevd store veiledningsproblemer.

– Det betyr jo at 75-80 prosent har det ganske bra. Men det betyr også at det er store problemer for mange her. Det må vi håndtere uten at det går utover kvaliteten på veiledning for flertallet. Det kan for eksempel innføre mistenksomhet i forholdet mellom stipendiat og veileder hvis man alltid skal rapportere på alt en veileder sier eller gjør og om det er i tråd med angitte retningslinjer.

Mange av problemene som ble rapporter, handler om rene arbeidsrettslige forhold, slik som mobbing eller trakassering. Noe handler om intellektuell trakassering, idétyveri.

En undersøkelse SiN gjennomfører blant phd-kandidater viser foreløpig at det er blandete opplevelser av veiledningsforholdet.

– Noen opplever veilederforholdet som diktatorskap eller tyranni, andre påpeker at det kanskje skorter litt på personlig eller sosial oppfølging. De opplever kanskje veileder som nærmeste leder, men dette er ikke et ansvar veileder formelt har. Det er institusjonen som er arbeidsgiver. Og det er noe å ta med seg for institusjonsledelse. Det er en konsekvens av måten vi har utformet doktorgradsløpet på i Norge.

De opplever kanskje veileder som nærmeste leder, men dette er ikke et ansvar veileder formelt har.
Ole Kristian Dyskeland, Stipendiatorganisasjonen i Norge

I undersøkelsen spør SiN også om kilden til problemene med veileder.

– En del handler om «research approach», altså at stipendiaten opplever å ikke få forske på det vedkommende selv ønsker. Det kan være flere forklaringer på hvorfor det blir slik, men til syvende og sist er doktorgradsarbeidet kandidatens personlige prosjekt.

Også forfatterskap, tilgjengelighet for veileder og kvalitet på veiledning er gjengangere blant svarene. Men en del uenighet handler også om penger, sa Dyskeland.

– Vi har en del laber og sentra der det sitter noen få personer med mye pengemakt. Det øker asymmetrien vi allerede opplever. Det er påfallende at dette øker i Norge. Det er ikke særlig norsk å flytte mer makt over på få hender, men her har vi valgt å si at effektiv forskning går over det prinsippet.

Phd-ombud kan være en viktig ressursperson, sa Dyskeland. Han ønsker at de som har viktige roller, i instituttledelse blant annet, velges på bakgrunn av gode lederegenskaper. SiN mener også at dersom veileder har vært sentral i utforming av en doktorgrad, bør vedkommende også bli stilt til ansvar om noe skjærer seg.

Fra salen ble det anbefalt bruk av verktøyet expectation questionnaire laget av Ann Lee for phd-er og veiledere. De to partene svarer på 30 spørsmål hver for seg, møtes og ser hvor de er uenige, for å diskutere videre derfra.

Nasjonal forskerskole på tvers av institusjoner

Hanne Hagtvedt Vik, professor ved Det humanistiske fakultetet, UiO fortalte om erfaringer fra nasjonal forskerskole i historie, et kurs på tvers av institusjoner som har historie i fagkretsen. Den ble etablert i 2018 for å lage kurs og utdanningstilbud på tvers av utdanningene.

– Forskerskolen skulle i utgangspunktet samle en fra hver institusjon som var involvert i phd-opplæringen, samt noen studentrepresentanter og representanter fra noen utelandske institusjoner. I kurset skulle stipendiatene komme inn og reflektere sammen, blant annet over forskningsetiske spørsmål i faget. Retningslinjene til NESH er kjempegode og var utgangspunktet, men vi trengte å komme enda tettere på avveiningene innen vårt fag. Spørsmålet var hvordan kan forskningsetikken hjelpe oss til å gjøre forskningen bedre?

Retningslinjene til NESH er kjempegode og var utgangspunktet, men vi trengte å komme enda tettere på avveiningene innen vårt fag.
Hanne Hagtvedt Vik, Nasjonal forskerskole i historie og UiO

Dette var en god start, men de så også behovet for å få arbeidet levendegjort i veileder-fellesskapet, fortalte Hagtvedt Vik.

– Vi laget en todagers veiledersamling med våre ni partnerinstitusjoner. Samtidig var stipendiater der på sitt kurs, så de to gruppene hadde en del paneler sammen og en del hver for seg. I tillegg hadde vi representanter for institusjoner vi jobber mye med, eller som jobber med forskningsetikk, slik som Riksarkivet, Nasjonalbiblioteket og Sikt. Dette ga innsikt i hvordan dialog med disse aktørene kan bidra til å heve kvaliteten på prosjektene.

Historikere fortalte også om forskningsetiske vurderinger i lys av egne prosjekter. I tillegg diskuterte veiledere og stipendiater relevante spørsmål fra egne prosjekter.

– Det er dessverre ikke midler til å gjøre dette regulært, men det var en veldig god samling.

Tid en utfordring

– Det var fullt hus, men det var veldig tydelig at vi strever med at veiledere ikke har tid. Det er en utfordring for oss å finne måter hvor veiledere er tilgjengelige for å sette seg ned og bruke tid på dette. Det tror jeg er vårt største strukturelle problem.

Likevel tror Hagtvedt Vik de gjorde noe viktig for forskningsetikken i historiefaget.

– Vi tar det med oss inn på HF i vårt videre arbeid med forskningsetikk.

Caser er et viktig opplæringsmateriale

Neste innleder var Line Wittek, professor ved Institutt for pedagogikk, UiO og medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). Wittek gikk rett inn i en case, der en phd-kandidat opplever å få lite og overflatisk tilbakemelding fra sin veileder, og som er bekymret for rettigheter til eget empirisk materiale. Dette forteller han til sin bi-veileder. Hva skal bi-veilederen gjøre da? Spurte Wittek.

– Det er mange forskningsetiske utfordringer i spill, og dette er en situasjon som virkelig har skjedd ved min institusjon. Vi har mange slike caser. Det mener jeg er et veldig viktig materiale.

Wittek forsker på veilednings-feltet. Hun trakk frem flere eksempler på relevante forskningsetiske utfordringer som er vanlige på dette feltet:

– Utilstrekkelig veiledning, eller lite tilgjengelige veiledere. Påtvungen overføring av veilederes oppfatninger. Stipendiater som blir del av konflikt mellom veiledere. Veiledere som gir opp. Feilaktig bruk av medforfatterskap og uklart eierskap til data. Doble relasjoner og overgrep er heldigvis ikke hyppig, men det finnes også på listen over utfordringer.

Les også Witteks artikkel i Forskningsetisk bibliotek: Forskningsetikken i veiledning

Ved UiO har fakultetene kurs i forskningsetikk for phd-kandidatene. De har også uavhengig vitenskapsombud, et eget forum for forskningsetikk og to redelighetsutvalg, det ene for medisinfag.

– Universitetspedagogikk må alle nyutdannete ta. Det handler om det lærere trenger for å kunne undervise voksne studenter. Forskningsetikk er en liten del av det. Mer interessant er institusjonelt kurs i forskningsintegritet. Det består av en digital forberedelsesmodul, der man får lese relevante lover, retningslinjer og regler, og så skal man lage en case om forskningsetikk basert på egne opplevelser. Den skal du analysere, fortalte Wittek.

Casene diskuteres på en fysisk kursdag. Der tar de ikke bare opp det relasjonelle, men samfunnsaspekter, publiseringsaspekter m.m, sa hun.

– Kursene holdes av forskere for forskere og de er litt i støpeskjeen. De er ikke obligatoriske foreløpig, men vi lurer på om de skal bli obligatoriske for å kunne veilede.

Veileder må gi inntrykk av å like meg

Ifølge Wittek har det skjedd et skifte innen hennes forskningsfelt.

– Er det noe vi vet, så er det at hyppighet og mengde på veiledningsmøter korrelerer med kvalitet på veiledningen. Det at man kommuniserer godt og finner en tillit er helt avgjørende for at kandidaten lykkes. Det har vært et ganske radikalt fokusskifte på veiledningsforskning de siste årene. Det har vært forsket mye på hvordan man gir veiledning, det er nyttig, men det har skiftet til et fokus på selve interaksjonen, selve konteksten. Hvordan gjøres kandidaten i stand til å nyttiggjøre seg det som tilbys i veiledning. Da er begge aktører i veiledningen nyttige, sa hun.

Forskere i Melbourne har intervjuet medisinstudenter i praksisveiledning mot slutten av studiet. De spurte hva som skulle til for at de skulle ha utbytte av veiledningen.

– Det handler veldig mye om å stole på det veileder sier. Og det handler ikke om dyktig faglighet, den tar de for gitt. Studentene trekker frem som avgjørende at veileder viser engasjement, er interessert i dem som personer, at de viser vennlighet og at de opplever at veileder liker dem, forklarte Wittek.

Studentene trekker frem som avgjørende at veileder viser engasjement, er interessert i dem som personer, at de viser vennlighet og at de opplever at veileder liker dem.
Line Wittek, Institutt for pedagogikk, UiO

Avslutningsvis slo hun et slag for en mindre tradisjonell tilnærming til veileder og veiledning.

– Jeg tror det er god grunn til å utfordre synet på veilederrelasjonen som et anliggende mellom to personer. Når vi privatiserer den relasjonen, er det lite gjennomsiktig. Det går i mange tilfeller veldig bra. Men mange eksempler viser også at det er ikke alltid det går bra. Det blir mye mindre sårbart om vi klarer å tenke veiledning mer som et institusjonelt ansvar som grupper tar sammen. Forskningen jeg selv og en del andre har holdt på med, viser at veiledere ofte synes oppgaven er krevende. Mange rapporterer at det ikke er noen kultur for å snakke om utfordringer i veiledningen, mange vet ikke hvor dokumentene de skal jobbe etter, finnes. Vi må jobbe med veiledningskulturen vår.

Må bort fra mangeldiskursen

Professor Geir Afdal er fagansvarlig for doktorgradsutdanningen ved Høgskolen i Østfold. Han innledet med å se på diskursen som preger arbeidet med forskningsetikk.

– Hva slags diskurs preger virkeligheten vi skal inn og forandre? Jeg tenker at mangeldiskurser er et fenomen. Det blir konstruert av reform-aktive aktører som forsøker å skape et bilde av mangler, også kommer top-down-løsninger for å bøte på manglene. Det vi ikke hører da, er alt som går bra. Selv har jeg mange ganger sagt til stipendiater at «nå må du slutte med de forskningsetiske funderingene og gå over til faglig virksomhet». Jeg opplever at det er en ekte interesse og et helhjertet engasjement for forskningsetiske problemstillinger der ute. Det finnes også veldig mye forskningsetisk kompetanse hos veiledere, hos stipendiater og i forskningsmiljøene. Vi må få fram ressursene som finnes i feltet.

Videre var Afdal opptatt av at normer, retningslinjer, regler etc. er viktige, men samtidig kan de være med på å opprettholde blindsonen.

– Når vi skal prøve å utvikle god forskning, gode forskningsmiljøer, da kommer normene så langt og ikke lenger. Så er det andre ting vi må ha med oss i forhandlingen av vanskelige saker, men også i å dra ut retning på hva det egentlig er vi jobber mot.

For å lykkes med arbeidet, må man også sikre moralsk motivasjon.

– Er det slik, at om vi lærer en regel på et kurs, så følger vi den? Eller er det å utvikle seg som moralsk menneske noe som er mye langsommere og mer omfattende og relasjonelt? Det handler om å utvikle, ikke bare personer, men også miljøer og kulturer, sa Afdal.

Er det slik, at om vi lærer en regel på et kurs, så følger vi den?
Geir Afdal, fagansvarlig for doktorgradsutdanningen ved Høgskolen i Østfold

Han viste en modell der en tenker etikk etter fire rasjonaliteter: Regler er en av dem, men de løser ikke alt og må ikke dominere feltet. De må også kunne kritiseres. Verdier er det neste. Det er legitimt å tenke på hvilke konsekvenser forskningen får. Karakter – hva slags samfunn vil vi ha? Det handler om å bruke etikken positivt. Det siste er det relasjonelle: Det er en del ting som er uttalt i relasjonen mellom veileder og stipendiat. Og i vårt møte med andre må vi respondere adekvat.

– Jeg ender med å jobbe i en slags vifte, vi må kognitivt opplyse, fortolke og gi autoritet til regler, men ikke stoppe der. Vi må gå inn i de skitne sakene og bidra til å drøfte disse gjennom, slik at vi kan få frem det beste mulige alternativet. Forskning er også mer enn noen gang avhengig av tillit i befolkningen. Det får vi også ved å vise at forskningen er tilliten verdig, det er karakterer der man kan tro på. Det tenker jeg også har noe med forskningsetikk å gjøre.

Etterlyser etterutdanning

Fra salen ble det stilt spørsmål fra et forskningsinstitutt som selv ikke driver med utdanning innenfor institusjonen og som etterlyste et tilbud for etterutdanning fra UH-institusjonene.

Helene Ingierd svarte på vegne av FEK.

– Vi lager ressurser som kan brukes i opplæring, men det er institusjonene som har ansvar for selve opplæringen. Men vi kommer gjerne og holder foredrag, og da kan jo veiledere også inviteres.

Hagtvedt Vik tipset om muligheten for å slå seg sammen med andre for å lage opplæring eller kurs, slik forskerskolen gjorde.