Ansvarlig forskning og innovasjon – et politisk begrep i støpeskjeen
Vitenskap og teknologi kan bidra til nye samfunnsgoder, nye onder og endret fordeling av godene. Tradisjonell forskningsetikk og risikovurderinger er nyttige verktøy for å håndtere relativt enkle utfordringer av denne typen, men gir ikke et helhetlig blikk på forskning og innovasjon.
Begrepet «ansvarlig forskning og innovasjon» (Responsible Research and Innovation, RRI) dukker nå opp i Europa og i Norge og innvarsler en bredere tilnærming til spørsmålet om etiske og samfunnsmessige aspekter ved vitenskap og teknologi.
RRI har vært å finne i akademisk litteratur omkring forskning og samfunn i ti år. Siden 2011 har RRI fått litt politisk kraft som element i EUs forskningspolitikk, ikke minst ved at det ble et gjennomgående prinsipp for hele forskningsprogrammet Horizon 2020.
Nye former for styring
I 2014 fikk vi den såkalte Roma-erklæringen for RRI. Norges Forskningsråd har vektlagt RRI i to store satsinger på henholdsvis et nasjonalt senter for digitalt liv og en 100-millioners utlysning av prosjekter på ansvarlig innovasjon i IKT-feltet. Forskere innen høyteknologiske felt (biotek, nano, IKT) kan regne med at RRI er kommet for å bli en stund.
Hva betyr så RRI? En viktig akademisk stemme i dette feltet er René von Schomberg, filosof, forsker og byråkrat ansatt i EU-kommisjonen. Han forestiller seg RRI som en prosess der samfunnsaktører og innovatører har ansvar for å forholde seg aktivt til hverandre og arbeide for at forskningsresultater og teknologi blir etisk akseptable, bærekraftige og ønsket av samfunnet.
Vitenskap og teknologi endrer samfunn og miljø på godt og vondt. Oppdagelsen av at det også gir opphav til ulemper, som risiko, sosial ulikhet og miljøproblemer, har ført til at mange ser behov for å utvikle nye former for styring som bedre kan håndtere modernitetens skyggesider og problemer.
Fokus på det gode
Nye styringselementer har så langt vært «negative»: forbud, etiske «problemer» og risikohåndtering. Det har vært forutsatt at «framskritt» i utgangspunktet er positive, og så utvikler man sjekklister og hindre for å kontrollere for spesifikke problemer.
RRI ble derimot introdusert som et «positivt» begrep, et styrket fokus på det gode heller enn barrierer mot det uønskede. Det er klart, innebygd her ligger også en kritikk: Nemlig at ikke alle «framskritt» er gode i seg selv.
EU-kommisjonens tolkning av RRI er nok mer i tråd med konvensjonell framskrittsoptimisme (selv om kanskje ikke så mange tror på den lenger). Kommisjonens offisielle politikk er per i dag at RRI er en slags sekspunkts sjekkliste: «ethics, gender equality, science education (sic!), open access, public engagement and governance». Forskningsrådets nye program SAMANSVAR foreslår at RRI = ELSA + CSR, der ELSA er «ethical, legal and social aspects» og CSR er bedriftenes samfunnsansvar. Ved Universitetet i Bergen, hvor jeg arbeider, drøfter vi vår forståelse av RRI i forbindelse med universitetets langtidsstrategi. Flere andre kommer nok etter.
Open science
Praksis er vel så viktig som definisjoner. Noen av oss ivrer for pragmatisk orienterte løsninger som kan kombinere anvendelighet med det «positive» (det vil si kritiske) perspektivet.
For eksempel, nå som Open Access er under implementering, bør ambisjonen løftes til Open Science: Forskning som ikke bare gir gratis og åpen tilgang til sine resultater, men som også åpner opp sine prosesser, data og vurderinger til et bredere publikum, blant annet gjennom blogger. Dermed kan open science også bli en form for medvirkning og kanskje bidra til en ekte toveis dialog mellom forskning og sivilsamfunn.