Ondskapsfull forskning på kjærlighet

Harry Harlow ble født 1905 i Fairfield, Iowa, i USA og var den yngste av fire brødre. Faren hans var en mislykket oppfinner og moren var, ifølge Harry Harlow selv, ikke en kjærlig person. Harlow hadde en vanskelig oppvekst og opplevde flere depresjoner i løpet av livet. Kanskje det var dette som fikk ham til å fundere over betydningen av nærhet og kjærlighet i oppveksten?

Harlow fullførte sin utdanning i psykologi ved Stanford sammen med den kjente IQ forskeren Lewis Terman, før han begynte å jobbe som forsker ved universitet i Wisconsin-Madison på 1950-tallet. Planen var å kartlegge apers intelligens, men da testingen begynte, var det raskt noe annet som fanget Harlows oppmerksomhet.

«Kalde» jernaper

Apene hadde blitt skilt fra sine mødre rett etter fødselen og plassert i bur. Etter noen dager med traumer, ble babyapene ekstremt knyttet til teppet som lå på gulvet i buret. De klorte seg fast og skrek når noen prøvde å ta det fra dem. Harlow lurte på hvorfor og bestemte seg for å utforske dette nærmere.

Først tok han en gruppe nyfødte rhesusaper og plasserte dem i et bur med to ulike «surrogatmødre»: En «kald» ape lagd av jernstenger og med melk i en flaske surret fast til seg, og en «varm» ape lagd av myke gjenstander, uten melk. Etter innledende traumer kom resultatene. I løpet av få dager overførte babyapene følelsene for sin ekte mor, som ikke lenger var tilgjengelig, over til den varme apen.

Når babyapene ble sultne, løp de bort til den kalde jernapen og drakk melk før de løp tilbake i sikkerhet hos den varme apen. Harlow lagde en oversikt over hvor lang tid babyapene brukte på mating mot tiden som ble brukt på kos. Resultatet var så overveldende at han skrev følgende «Matingens primære behov er å sørge for hyppig og nær kroppskontakt mellom mor og barn».

Utfordret rådende oppdragelse

Ut fra denne observasjonen etablerte Harlow en teori om at kjærlighet baserer seg på trygghet og komfort, ikke smak. Derfor fortsetter barn å elske sin mor, selv når det er slutt på melken.

Denne oppdagelsen kom i en periode hvor barneoppdragelse skulle være kald og følelsesløs. I oppdragelsesbøkene på 1920-tallet stod det ting som «Ikke kyss barna god natt. Ta dem heller i hånden før du skrur av lyset». Den dominerende oppfatningen blant psykologer var at spedbarn knytter seg til dem som dekker deres primære behov for mat og drikke. Harlows funn gikk imot denne oppfatningen.

Utviklet seg til tortur

Til tross for at flere mente Harlows følelseseksperimenter var gått for langt allerede, bestemte han seg for å gjennomføre flere hjerteskjærende forsøk. Forskningen utviklet seg til å bli lange observasjoner av kjærlighet og måter å ødelegge den. I et av forsøkene plasserte han de nyfødte apene i et bur laget av Plexiglass. På denne måten kunne mor og barn se hverandre, men ikke ha fysisk kontakt. I et annet forsøk plasserte han de nyfødte apene i mørke rom i opptil ett år.

Disse studiene, hvor Harry Harlow innrømmet at han «terroriserte» babyapene, involverte over 100 dyr og kostet rundt 14 millioner dollar omregnet til dagens valutakurs. Nesten all finansieringen kom fra det offentlige helseforskningsinstituttet NIH. Hva som kom ut av nettopp disse forsøkene, foruten aper med alvorlige psykiske skader, er usikkert.

Flere av Harlows eksperimenter ville blitt definert som uetiske i dag. Mange har kalt forskningen ond. Likevel gav den oss en sikker kunnskap om at våre behov er mer komplekse enn sult, og at vi søker kontakt og nærhet uansett hva det vil koste.

Dette er likevel ikke et argument for de siste forskningsprosjektene hans, hvor han torturerte babyaper i lengre tid bare for se hva som skjedde. Dette har blitt sterkt kritisert og skal ha gitt opphavet til dyrevernbevegelsen i USA. Da Harlow ble konfrontert med verdien av sine forsøk, svarte han: «Apene er kun et middel for å nå målet, jeg har ingen følelser for dem».

Kilder:
http://www.boston.com
http://en.wikipedia.org
http://psykologisk.no