På vei ut av det lukkede universet

En av dem som allerede har blitt «omvendt», er Norsk medietidsskrift og redaktør Steen Steensen. Tidsskriftet, som gis ut av Universitetsforlaget, har hittil vært abonnementsbasert, men i mars blir det gratis tilgjengelig.

– Vi har hatt en svært begrenset leserkrets og bare nådd ut til dem som bruker universitets- og høgskolebibliotekene, og medlemmene av Norsk medieforskerlag. Bortsett fra disse er det nesten ingen som vet om oss, påpeker Steensen, som er professor på Institutt for journalistikk og mediefag ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Å gjøre forskning gratis tilgjengelig for alle via Internett, såkalt Open Access (OA), har blitt et politisk mål på internasjonalt nivå. USAs største helseforskningsinstitusjon, National Institutes of Health (NIH), krever at all forskning den finansierer, skal være åpent tilgjengelig. Det samme gjør EU-programmet Horizon 2020 og Norges forskningsråd.

Bakgrunnen for OA-bevegelsen er en stadig sterkere konsentrasjon av multinasjonale tidsskriftforlag som krever stadig høye lisensavgifter. Dermed kan tidsskriftene bli for dyre for alt fra forskere i fattige land til forskere ved små institusjoner i Norge.

Vil gi valuta for pengene

– Vi får alle midlene våre fra Norges forskningsråd, Norsk medieforskerlag og Rådet for anvendt medievitenskap. Det meste av dette er direkte eller indirekte betalt av folks skattepenger. Forskningen vi publiserer, er også i all hovedsak offentlig finansiert. Da bør det vi formidler, kunne tilflyte allmennheten uten at det skal koste noe, mener Steensen.

Han forteller at tidsskriftet blant annet publiserer forskning som kunne være interessant for journalistikkbransjen. Likevel har det aldri vært noen kommunikasjon mellom tidsskriftet og bransjen, ifølge redaktøren.

– Dette har å gjøre med det lukkede universet som tidsskriftet befinner seg i. Når vi nå fjerner oss fra abonnementsmodellen, vil vi kunne nå ut til en bredere offentlighet.

Abonnementsbaserte tidsskrifter tjener penger på at leserne, og da som regel bibliotekene ved universiteter og høgskoler, betaler for å få tilgang. I Open Access flyttes kostnaden i de fleste tilfeller over til institusjoner tidsskriftene er tilknyttet. Rundt 40 prosent av tidsskriftene krever imidlertid såkalt forfatterbetaling, noe som kan by på nye utfordringer (se faktaboks).

– Vi har foreløpig ingen planer om en slik ordning, understreker Steensen.

Marked for useriøse aktører

Norsk medietidsskrift er ett av 40 humaniora- og samfunnsvitenskapelige tidsskrift med finansiering fra Norges forskningsråd som skal gå over til OA. Forskningsrådet gir støtte til selve omleggingen, som må være på plass før 2017. Dette er musikk i ørene for Vidar Røeggen, seniorrådgiver i Universitets- og høgskolerådet (UHR).

– Overgangsordninger kan hjelpe etablerte tidsskrifter over til OA samtidig som tidsskriftene får beholde kvalitetene de har opparbeidet seg. Dette kan for eksempel være faglig kompetanse som uttrykkes gjennom redaksjonelle rutiner, og institusjonelle forhold som tilknytning til foreninger eller institusjoner, forklarer han.

– Det er viktigere å ta vare på slike kvaliteter enn å jobbe for å opprette nye tidsskrifter som er OA fra fødselen av.

Røeggen leder sekretariatet for Det nasjonale publiseringsutvalget som blant annet har det overordnede ansvaret for godkjenningen av nye publiseringskanaler. I Norge vurderes hvert år rundt 1 700 nye tidsskrift, serier og forlag. De aller fleste av disse er OA.

– Antall OA-publikasjoner har eksplodert. Dette skyldes blant annet at teknologien er lett tilgjengelig og billig, og at distribusjonsmåten – altså Internett – er genial, forklarer Røeggen.

– Når forretningsmodellen i tillegg ofte er basert på at forskerne betaler for å få sin artikkel publisert, åpnes et nytt marked som også er attraktivt for mindre seriøse aktører. Publiseringsutvalget bruker mye tid på kvalitetssikring, men de useriøse blir stadig flinkere og vanskeligere å gjennomskue. Denne aktiviteten er ødeleggende for de seriøse OA-aktørene, mener han.

Bør styre unna «spam»

Curt Rice er professor i språkvitenskap ved Universitetet i Tromsø og styreleder i Current Research Information System In Norway (CRIStin). CRIStin skal være pådriver og koordinator for OA i Norge.

Rice er enig i at det store antallet OA-tidsskrifter gjør det vanskeligere for forskere å orientere seg om hvilke som er gode, og hvilke man bør styre unna.

– Men det er ikke noe feil med OA i seg selv. Dårlig kvalitetskontroll kan like gjerne forekomme i et tradisjonelt tidsskrift, understreker han.

Forskerne må være bevisste når de velger hvor de vil publisere, påpeker Rice. Han mener unge forskere eller stipendiater som føler mest på publiseringspresset, er spesielt utsatte for å gå i fella.

– Hvis man bruker de godkjente listene vi opererer med i Norge, kan man være trygg på at tidsskriftet befinner seg på et godt nivå og at kvaliteten er ivaretatt. Hvis man svarer på «spam» fra ukjente aktører i innboksen, kan man derimot være ganske sikker på at kvaliteten ikke er på plass, fastslår han.

Flere OA-løsninger

Rice mener de mest prestisjetunge tidsskriftene er en av de største hindringene for at OA skal bli en standard i all forskning.

– Disse tidsskriftene vet hvordan de skal tjene mye penger og likevel opprettholde sin monopolsituasjon. De kommer til å overleve OA-bølgen så altfor godt, spår han.

En av forklaringene er ifølge professoren at mange vitenskapelig ansatte uansett vil fortsette å publisere i tidsskriftene, fordi det både gir prestisje og fordeler karrieremessig.

Ifølge Rice er det mange forskere som ikke kjenner til at det er flere måter å tilfredsstille OA-kravene på. Man må for eksempel ikke publisere i et OA-tidsskrift – det holder å gjøre artikkelen tilgjengelig gjennom et offentlig elektronisk arkiv.

Nettopp denne løsningen bidrar til at også de prestisjetunge tidsskriftene til en viss grad er i ferd med å tilpasse seg den nye virkeligheten. Noen av tidsskriftene tillater at enkelte artikler legges inn i et slikt arkiv 6–12 måneder etter publisering.

– Her er det snakk om spesifikke tillatelser, blant annet artikler med finansiering fra NIH som jo krever OA-publisering. Hvis andre finansieringsorganer også stiller samme krav, vil det legge et sterkt press på de prestisjetunge tidsskriftene, påpeker Rice.