Lei av uklare tilbaketrekkinger

Når artikler som er trukket tilbake, ikke merkes, og det ikke går frem hvorfor de er trukket tilbake, er det nesten like misvisende som før, sier journalist og blogger Ivan Oransky.

De forklaringene som finnes, er ofte lite oppklarende, eller mer egnet til å dekke over. Oransky trekker frem eksempler som «uriktige siterings­metoder», «vesentlige originalitets­problemer» eller «inkonsekvente» data som «ikke kunne spores tilbake til kilden». Forklaringene kan virke ufrivillig komiske, men er alle symptomer på et viktig problem: De gir svært lite nyttig informasjon til leseren.

Det var nettopp dette Oransky ville til livs da han i 2010 startet Retraction Watch sammen med Adam Marcus. Siden den gang har de overvåket tilbaketrekkinger av vitenskapelige artikler og påpekt svakheter ved systemet.

Sterk økning

Vi møter Oransky på verdenskonferansen for research integrity i Rio de Janeiro, der han er for å presentere et sett med retningslinjer for hvordan slike tilbake­trekkinger kan gjøres mer åpne og informative (se faktaboks).

Antallet vitenskapelige tilbaketrekkinger øker. Mens det på begynnelsen av 2000-tallet ble trukket tilbake rundt 30 artikler årlig, var antallet mer enn tidoblet ti år etter, ifølge Nature. Dette til tross for at den totale mengden publiserte artikler bare hadde økt med 44 prosent i samme periode.

Nylig trakk de to store vitenskapelige forlagene Springer og Sage til sammen mer enn 80 artikler på grunn av falske fagfellevurderinger.

Fusk ofte grunnen

I mange tilfeller viser det seg at det er vitenskapelig uredelighet, eller forsk­ningsfusk, som er grunnen til at en artikkel blir trukket tilbake.

En studie fra 2012 publisert i PNAS viser at 67 prosent av alle biomedisinske artikler som var trukket tilbake, skyldtes vitenskapelig uredelighet, mens 21 prosent skyldtes feil.

Paradoksalt nok kan de ordknappe meldingene om tilbaketrekking bidra til å skape mistanke om fusk der det faktisk bare er snakk om en ærlig og redelig feil, fremhever Oransky. Derfor er det viktig å bruke et klart og utvetydig språk.

– For eksempel finner vi meldinger om at artikler er trukket tilbake på grunn av «svært feilaktig fremstilling av data». Når jeg ser slike, tenker jeg at dette må bety fusk, men når vi så spør forskerne bak, svarer de «Nei, nei, vi hadde bare gjort en veldig alvorlig feil.»

Få norske tilbaketrekkinger

Are Brean er ansvarlig redaktør for Tidsskrift for Den norske legeforening. Han forteller at de kun har hatt tre tilfeller av tilbaketrekking i tidsskriftets historie. Én på grunn av plagiat i 2005, og to i 2006 på grunn av forfalskede data, i forbindelse med Sudbø-saken.

– Vi hadde allerede da klare retningslinjer for når tilbaketrekking skal skje. Prinsippet med tilbaketrekking er jo veldig klart. Det handler på ingen måte om å straffe forfatterne, men er rett og slett for å korrigere litteraturen fordi vi alle er avhengige av at forskningslitteraturen er mest mulig korrekt, sier han.

Universitetsforlaget er Norges største utgiver av vitenskapelige tidsskrifter. Nils Ivar Lahlum, som er teamleder for tidsskrifter i Universitetsforlaget, forteller at de ikke har klart å finne noen tilfeller der artikler er blitt trukket tilbake fra deres tidsskrifter. Derfor har de heller ikke utviklet noen egen policy for håndtering av tilbaketrekkinger.

Redde for søksmål

Oransky tror mange forlag og tidsskrifter er forsiktige med hva de skriver i meld­ingene, fordi de er redde for å bli saksøkt. Dette kan gå på bekostning av troverdigheten deres.

– Når tidsskriftene dekker over den virkelige grunnen for en tilbaketrekking, når de bøyer av for presset om ikke å fortelle hele historien, får det meg til å stille spørsmålstegn også ved andre ting ved tidsskriftet, sier han.

Oransky mener alle har et ansvar for å bedre situasjonen, og sikter med dette til forskere, tidsskrifter og forlag, forskningsinstitusjonene og de som finansierer forskningen. Likevel legger han et spesielt ansvar på tidsskriftene.

– Hvis de får æren for å ha publisert en artikkel, og får siteringer og økt impact factor (en måte å rangere tidsskrifter på etter hvor ofte artikler i tidsskriftet blir sitert, red. anm.), bør de ikke da også ta ansvaret?

Lahlum i Universitetsforlaget mener hovedansvaret for kvalitetssikring av artikler ligger hos redaktører og fagfeller. – Det er disse som sitter nærmest fagmiljøene, sier han.'

Felles retningslinjer og standardskjema

Oransky påpeker at det er veldig ulik praksis for hvordan tidsskrifter behandler tilbaketrekkinger.

Derfor har de i Retraction Watch bygget videre på Committee of publication ethics' (COPE) og International Committee of Medical Journal Editors' (ICMJE) eksisterende retningslinjer for tilbake­trekkinger. Med retningslinjene følger forslag om et standardskjema for tilbake­trekkinger. Tanken er å definere en slags beste praksis for tilbaketrekkinger.

Oransky forteller at de nye retnings­linjene fortsatt er under arbeid, men at planen er å publisere dem bredt så snart de er ferdige.

– Vi har delt retningslinjene inn i må- og bør-krav. Hvis du følger de første, er det godt nok, og hvis du i tillegg følger bør-kravene, er det veldig bra, sier Oransky.

– Hvis tidsskrifter eller forlag gjerne vil bli kvitt Retraction watch, kan de jo bare følge retningslinjene, så har vi ikke lenger noe å følge opp. Det ville være litt som å kunne gå på grønt i tollen, men det ser ikke ut til å skje i nærmeste fremtid.