Vil lyse opp forskningsetikkens gråsoner

– De få råtne eplene som begår de store overtrampene, som Jon Sudbø, får mye oppmerksomhet. Fra praksis, blant annet i redelighetsutvalgene, vet vi imidlertid at forfalskning, fabrikkering og plagiering skjer relativt sjelden sammenlignet med de tvilsomme forskningspraksisene, sier Matthias Kaiser.

– Det er sakene i gråsonen vi må få mer fram i bevisstheten. Der finner vi for eksempel spørsmål om forfatterskap, datalagring og inklusjon av data, fortsetter Kaiser, som er leder ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen.

Han leder også arbeidsgruppen for en undersøkelse om integritet i forskning, som etter planen skal settes i gang våren 2016. Undersøkelsen skal kartlegge uredelig, uønsket og ulovlig forskningspraksis og forskeres kunnskap og holdninger til forskningsetikk.

Målgruppen er faglig ansatte, ledere, forskningsadministrative og medlemmer av redelighetsutvalg ved universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter fra ulike deler av landet.

Truer vitenskapelig kvalitet

Universitetet i Bergen, Høgskolen i Bergen og De nasjonale forskningsetiske komiteene samarbeider om undersøkelsen. Ole Bjørn Rekdal, professor ved Institutt for sosialfag og vernepleie er en av Høgskolen i Bergens representanter i arbeidsgruppen. Han gjennomfører selv dybdestudier av dårlig eller tvilsom akademisk kildebruk.

– Jeg har ingen problemer med å finne nok eksempler og materiale på dette i vitenskapelige publikasjoner. At problemet er der, er det ingen tvil om.

Spørsmålet er hvor stort det er, og hva som kan gjøres for å redusere det, sier Rekdal.

– Når forskere jukser eller tar snarveier, dreier det seg ikke bare om individuelle tilfeller av tvilsom praksis. Dette er handlinger som truer vitenskapelig kvalitet og som kan få alvorlige ringvirkninger hvis feilaktige eller tvilsomme påstander begynner å sirkulere som vitenskapelige sannheter, påpeker han.

–Feltet har utviklet seg voldsomt siden forrige undersøkelse om fusk ble gjort i 1997, mener Espen Engh, direktør i De nasjonale forskningsetiske komiteene.

– På tide med ny kunnskap

I 1997 publiserte De nasjonale forskningsetiske komiteene undersøkelsen «Fusk i forskning. En studie av uredelig og diskutabel forskning ved norske universiteter». Siden da har det ikke vært gjort noen nasjonale undersøkelser på feltet.

– Forvaltningen av forskningsetikken må baseres på faktisk kunnskap. Det er på høy tid med ny kunnskap om hvor skoen trykker, mener Espen Engh, direktør i De nasjonale forskningsetiske komiteene.

– En slik undersøkelse vil gi informasjon til både institusjonene, De nasjonale forskningsetiske komiteene og Kunnskapsdepartementet om hvor kruttet bør settes inn.

Kan ha gått begge veier

Ifølge Engh har feltet utviklet seg voldsomt siden 1997. Han påpeker at det har blitt satt inn en rekke tiltak for å øke den forskningsetiske bevisstheten, som forskningsetiske retningslinjer, ulike lover og forskrifter og opprettelse av redelighetsutvalg ved institusjonene.

– Man kan håpe at disse tiltakene har hatt en viss effekt. Samtidig kan andre faktorer, som tellekantsystemet, press på faste stillinger og samfunnsutviklingen generelt ha virket andre veien. Det viktige er at vi kan basere framtidig aktivitet på kunnskap, og ikke på tro, presiserer Engh.

Ole Bjørn Rekdal tror alvorlige mangler ved forskerutdanningene kan bidra til en eventuell uheldig utvikling. Og slike mangler trenger ikke nødvendigvis forklares med økte krav til gjennomstrømming og feilprioriterte nedskjæringer, ifølge professoren.

– Min erfaring fra temaet akademisk kildebruk er at mange utdanningsinstitusjoner delegerer og rasjonaliserer dette til noe som kan formidles på bibliotekenes nettsider. Eller enda verre at de forutsetter at tilstrekkelig kunnskap om håndtering av kilder er på plass når russetida er slutt.

Gir liten grunn til optimisme

Ulike internasjonale undersøkelser hinter om at det kan være greit å dempe de positive forventningene til situasjonen i Norge.

I Daniele Fanellis metaanalyse av flere utenlandske studier hevder 14 prosent at de har observert uredelig forskningspraksis, som fabrikkering, forfalskning eller plagiering hos kolleger. Opptil 72 prosent hevder at de har observert andre tvilsomme forskningspraksiser.

De tilsvarende tallene for å innrømme selv å ha fabrikkert, forfalsket eller plagiert var to prosent, mens bortimot en tredjedel innrømmet tvilsomme forskningspraksiser.

I den norske undersøkelsen om fusk fra 1997 oppga fem prosent at de selv hadde utført uredelig eller diskutabel forskning. 12 prosent hadde kjennskap til uredelig forskning hos andre og 14 prosent til diskutabel forskning hos andre.

Vil mobilisere forskerne

Selv om det ikke finnes noen nyere nasjonale undersøkelse om uredelig og diskutabel forskning, har det vært gjort mer avgrensede undersøkelser. Hoffman, Myhr og Holm publiserte i 20I3 resultater fra en studie blant ph.d-studenter. Der oppga rundt en av ti at de hadde opplevd uetisk press i forbindelse med forfatterskap de siste 12 månedene. En av ti syntes det var akseptabelt å forfalske eller fabrikkere data hvis de var trygge på sine funn. 13 prosent mente det var greit å se bort fra motstridende resultater for å få fortgang på publiseringen.

Kaiser tror den planlagte undersøkelsen kan bidra til å mobilisere forskerne.

– Det viser seg at folk har veldig ulike oppfatninger om hvor presserende disse problemene er. Ingenting er bedre til å mobilisere enn tall, fastslår han.