- Forskere er bare mennesker

En anerkjent forskningslab i Boston i USA, unge, ambisiøse forskere, samhold og misunnelse, suksess og fiasko. Kampen om å være god nok for de mest prestisjetunge tidsskriftene og få de beste jobbene, og frustrasjonen når et eksperiment ikke lykkes og flere års arbeid står i fare for å være bortkastet.

– Utgangspunktet mitt var å skrive en fortelling som fikk folk til å forstå hvordan det er å være forsker, å være 110 prosent engasjert i arbeidet sitt hele tida. Jeg har selv opplevd at familiemedlemmer har lurt på hvorfor jeg arbeidet så mye og brød meg så mye, forteller Rørth.

Måtte trekke tilbake artikkel

Tidligere i år ble romanen hennes «Raw Data» publisert. En av hovedpersonene kommer fra Sverige. Selv vokste Rørth opp i Danmark, men etter å ha tatt mastergraden der, flyttet hun til USA og gjennomførte doktorgraden sin i Baltimore. Interessante resultater fra forskningen på genetikk og fruktfluer åpnet nye muligheter, og hun fikk etterhvert lede sin egen lab både i Tyskland og Singapore.

I 2014 flyttet Rørth tilbake til Danmark med planer om å starte en lab ved Universitetet i København. Men før hun kom så langt, innså hun at forsker-Rørth hadde blitt igjen i Singapore. Fingrene hennes klødde etter å skrive noe annet enn fagartikler. Hun ville heller prøve en sjanger hvor diktning og fri fantasi ikke bare var lov, men heller standarden.

Rørths egne erfaringer fra forskermiljøet har vært et nyttig bakteppe i arbeidet med «Raw Data». Men hun har aldri selv vært involvert i det hun kaller bokas dramatiske kjerne, nemlig uredelighet. Når man googler Pernille Rørth, er likevel noe av det første som dukker opp, en nyhet med tittelen «Fly study retracted» – «Fluestudie trukket tilbake».

– Postdoktoren hadde gjort fundamentale feil i måten eksperimentene var satt opp på, og resultatene vi publiserte var rett og slett feil. Vi fant det ut da en annen student ville gå videre med prosjektet og begynte å repetere de viktigste eksperimentene. Det var ikke snakk om uredelighet, men feil i forskningen, og vi måtte trekke tilbake hele artikkelen, forklarer Rørth.

Planlegger ikke juks

I Rørths roman topper dramatikken seg nettopp når en artikkel må trekkes tilbake fra det anerkjente tidsskriftet Nature. En stipendiat (som vi lar være anonym for potensielle boklesere) har oppdaget at viktige opplysninger i artikkelen umulig kan stemme. Det viser seg at mesteparten av innholdet i artikkelen er riktig, men at ett bestemt museeksperiment rett og slett er diktet opp.

Etter hvert forteller juksemakeren om tidspress, praktiske problemer med å gjennomføre et siste eksperiment som Nature ba om, og frykt for å bli tatt innersvingen på av andre forskergrupper.

«Jeg holdt det ikke ut. Det var for urettferdig, for mye uflaks. Og ja, jeg var sikker på at eksperimentet var overflødig uansett. Så jeg gjorde noe dumt, Jeg tenkte ikke klart. Jeg gjorde en feil», forteller stipendiaten til sjefen sin.

Ikke svart-hvitt

Dette er en typisk forklaring fra mange av dem som jukser, mener Rørth.

– Ingen har som utgangspunkt at de skal være uredelige og fuske – eller det skjer i alle fall sjelden.

Slik var det også i boka. Men så møter man et vanskelig hinder, og opplever at den eneste måten å omgå det på, er å jukse litt. Man vet det er feil, men fristelsen er for stor.

Selv om historien har en tydelig «skurk», er ingenting i boka svart-hvitt. Både varsleren, juksemakeren og sjefen på lab'en har sine positive og negative sider. Stipendiaten som fusker, har gjort alt riktig, bortsett fra den ene eksperimentet som hun i desperasjon dikter opp.

Rørth forteller at hun bevisst valgte et mindre alvorlig tilfelle av uredelighet.

– Vi har de kjente historiene, som Penkowa i Danmark og stamcellesaken ved RIKEN i Japan, hvor folk går helt av skaftet. Men jeg ville beskrive noe som mange kunne være fristet til å gjøre. Flere som har lest boka, sier de kan kjenne seg igjen både i personen som jukser og personen som sier fra.

Noen trår feil

En av fordelene med å skrive en roman sammenlignet med en dokumentarisk bok om fusk, er at man kan gjøre karakterene mer menneskelige, mener den nybakte forfatteren.

– Man kan lettere fortelle hvilke tanker som ligger bak handlingene til de fiktive personene, inkludert tanker man helst ikke innrømmer hvis man blir spurt, for eksempel i et intervju. Dermed blir det også mulig for leseren å sette seg inn i deres sted, sier Rørth.

En av hennes bekjente ved Universitetet i Oxford kjøpte inn boka til alle de ansatte ved lab'en sin for å få i gang samtaler om etikk. Rørth synes det var en god idé, men sier at hun ikke har hatt som mål å skrive en pedagogisk bok.

– Jeg har ikke hatt som intensjon å lære forskere hva som er rett og galt – det tror jeg de fleste allerede vet. Men kanskje jeg kan gi et innblikk i gråsonene og alle de mindre sakene som aldri når avisene, og få noen til å reflektere litt, sier hun.

– Er din oppfatning at det er mye uredelighet i forskningen?

– Det er klart at det er visse problemer, men ikke i en slik grad at vi ikke kan stole på det som publiseres. Da ville det ikke være noe poeng i å gjøre forskning. Forskere kjenner til konsekvensene og etikken, og i de aller fleste tilfeller unngår de å gjøre noe galt, sier Rørth.

– Men forskere er bare mennesker, så som i samfunnet ellers vil det alltid være noen som trår feil, legger hun til.