– Går ikke i knas av å delta i forskning

Sælør har undersøkt opplevelser av håp og hva som kan bidra til å inspirere til håp innenfor kommunale psykisk helse- og rustjenester. Én av delstudiene i doktorgraden hans gikk ut på å intervjue ni personer som har hatt rusproblemer og psykiske problemer samtidig.

I en annen delstudie utforsket han hvordan åtte ansatte i kommunale helsetjenester jobber for å bidra til opplevelser av håp hos brukere med slike sammensatte problemer.

Doktorgraden hans var en del av et større aksjonsforskningsprosjekt i samarbeid med en kommune, hvor målet var å endre helsetjenesten på feltet.

Var det noe som overrasket deg?

Jeg var preget av min bakgrunn fra spesialisthelsetjenesten og tanken om at folk som er eller har vært pasienter, er veldig sårbare. Jeg var stresset for at folk skulle oppleve at vi berørte tema som var for følsomme. Men flere av deltagerne var tydelige på at de ønsket å delta fordi de ville bidra til endring.

Mange pasienter som har hatt problemer med rus og psykisk helse samtidig, har opplevd å bli sett ned på og ikke få hjelpen de trenger. De har tålt mye. Hvorfor skal man da tenke at de ikke tåler å utale seg i et forskningsprosjekt uten at alt går i knas?

Hvordan forholdt du deg til at du skulle forske på en gruppe du anså som sårbar?

Jeg hadde åpne intervjuer basert på en intervjuguide, og mesteparten av tida fikk deltagerne snakke fritt rundt bestemte temaer. Jeg møtte de tidligere brukerne av helse-tjenesten to ganger, både for å skape en trygg atmosfære og for å få en mulighet til å korrigere inntrykket mitt fra det første intervjuet.

Jeg oppfordret dem også om å ta kontakt hvis noe i intervjusituasjonen ikke opplevdes OK, men ingen ga uttrykk for ubehag. I utgangspunktet må man være varsom, men i det ligger det også en fare for umyndiggjøring eller stigmatisering.

Møtte du noen forskningsetiske utfordringer underveis?

I forbindelse med prosjektet var det etablert en kompetansegruppe med folk som har brukt tjenestene, pårørende og ansatte. Målet var å dele foreløpige funn og få innspill rundt hvordan funnene kunne forstås. Jeg ble fort klar over at «alle kjenner alle» i en middels stor kommune. I gruppa kunne det for alt jeg visste sitte kolleger til de ansatte som hadde deltatt, eller ansatte som hadde hatt en behandlerrolle overfor pasientene i studien.

Det ble veldig viktig å sørge for å ivareta konfidensialiteten til deltagerne i forskningsprosjektet. Jeg måtte vokte meg vel for å bidra med informasjon som kunne gjøre noe gjenkjennbart.

Hvilken lærdom vil du ta med deg videre?

Det ble tydelig for meg hvor viktig det er å ha god nok tid, og at det kan påvirke opplevelsen av å delta i et forskningsprosjekt. Det ble litt kamp om tida, noe som fikk følger for kompetansegruppas muligheter til å ha reell innflytelse på analyse av data og kanskje til og med være med og skrive artikler.