– Vi må forske på syke barn
Doktorarbeidet hans har ført til endringer i retningslinjene for behandling av en vanlig luftveissykdom blant barn. I forkant stilte flere spørsmål ved etikken, men Håvard Skjerven selv var aldri i tvil.
Hver vinter fylles barneavdelingene i store deler av verden opp med småbarn som har pusteproblemer. Akutt bronkiolitt kan være livstruende. Likevel var det inntil nylig gjort lite forskning som vurderte de viktigste kliniske utfallene av de vanligste behandlingene. Det var også stor forskjell i rutinene for behandling i ulike land.
Håvard Skjervens doktoravhandling har bidratt til at både norske og internasjonale retningslinjer har blitt endret. Behandlingen barna får, er nå mer effektiv og skånsom enn tidligere. Det var imidlertid ikke selvsagt at studien kom til å bli gjennomført.
Hvilken forskningsetisk ballast hadde du?
Som lege på mottaket på barneavdelingen hadde jeg jobbet med pasientgruppen i tre år. Det ga meg inngående kjennskap til sykdomsforløpet og de utfordringene pasientene og deres pårørende står ovenfor. Jeg hadde også lært om forskningsetikk gjennom forelesninger og deltatt på et internasjonalt seminar om kliniske studier på barn. Dessuten var jeg del av en erfaren forskningsgruppe som jeg kunne diskuterte med.
Møtte du noen forskningsetiske utfordringer?
Legemiddelverket krevde i begynnelsen at vi måtte ha samtykke fra begge foreldrene til barna vi ville inkludere. Det høres jo fint ut på papiret, men som regel var én av foreldrene med det minste barnet til sykehuset, mens den andre forelderen var hjemme med et sykt storesøsken. Med sånne krav til samtykke ville de fleste studier på akutt syke barn ikke kunne gjennomføres.
Jeg møtte også mye skepsis fra leger og sykepleiere jeg prøvde å få med i studien, siden adrenalinbehandling var så etablert og ble oppfattet som nødvendig. Jeg brukte mye tid på å forklare at det var etisk riktig å inkludere disse barna i en studie for å bidra til kunnskapsbasert behandling.
Hvordan opplevdes det å måtte overbevise langt mer erfarne forskere?
Heldigvis er ikke helsevesenet i Norge så autoritetstungt. Idealet er vitenskapelig litteratur, og kan man legge fram gode nok argumenter, kjøper folk det.
Var det noe som overrasket deg?
De regionale forskningsetiske komiteene stilte til å begynne med spørsmål ved at vi skulle inkludere akutt syke barn i studien. At det i seg selv skal være et problem, har jeg store vanskeligheter med å skjønne. Etter min mening er det helt nødvendig å forske på udokumentert praksis, og jeg ser ingen grunn til at alvorlig syke spedbarn ikke skal ha krav på evidensbasert medisin.
Hvilket råd vil du gi til andre stipendiater?
Et vitenskapelig bunnsolid forskningsspørsmål er grunnpilaren i ethvert forskningsprosjekt – vi forsker ikke for moro skyld. Svært ulike retningslinjer og praksis mellom Norge og land vi liker å sammenligne oss med, er vanligvis en god indikator på at det er kunnskapshull som bør tettes.