Hopper over de store utfordringene
«Hjelp, jeg skal på feltarbeid!» er en nyttig bok for studenter som skal gjøre sitt første feltarbeid. Den gir imidlertid først og fremst en introduksjon til prosessen, ikke hjelp til å løse de virkelig vanskelige problemene som kan komme underveis.
Artikkelforfatter May-Len Skilbrei er professor ved Universitetet i Oslo og komitémedlem i NESH
Boka er en bredt anlagt innføring i feltarbeid og passer for master-studenter i sosialantropologi og andre som skal gjøre sitt første feltarbeid. Metoden introduseres via beskrivelser av og diskusjoner rundt forfatternes og deres medstudenters erfaringer.
Boka synliggjør hvor ensom og hjelpeløs man kan føle seg under feltarbeid. Forfatterne gir også svært konkrete råd, blant annet i form av sjekklister.
Flere spørsmål enn svar
Forskningsetikk dukker opp som tema i de ulike kapitlene, og i tillegg er et eget kapittel dedikert til etikken. Jeg savner en mer samlet, systematisk gjennomgang av relevante etiske utfordringer.
Som mye metodelitteratur hopper boka litt for lett over kompliserte spørsmål om for eksempel hvordan man kan sikre et informert samtykke når man er tilstede i folks hverdag og hvordan man kan analysere samhandlingsdata.
Boka har et eget kapittel om forskning på internett, og det er viktig i og med at flere og flere studenter vender seg til nettet for å få kunnskap om folks liv. Jeg synes Hagen og Skorpen tar litt for lett på utfordringen det kan være å bestemme om en plattform på nett skal forstås som offentlig eller privat i forskningsetisk forstand. Generelt stiller forfatterne flere spørsmål enn de svarer på i dette kapitlet.
Samtykkedilemma
Fordelen med etnografisk feltarbeid er at forskeren får kunnskap om det hun studerer fra mange ulike hold. Samtidig er det krevende å fortolke det som skjer, og ikke minst vite hvordan man forskningsetisk skal forholde seg til at man er tilstede over tid og på flere arenaer.
En stor utfordring er å sikre at de man forsker blant, har forstått at både de mer formelle samtalene om forskningstemaet, uformelle samtaler og samtaler mellom andre er kilder til informasjon.
I etikkapittelet skriver Hagen og Skorpen at normer for informert samtykke kan virke avskrekkende og være ødeleggende for mulighetene til å få innsikt. Dette er et dilemma forskere står ovenfor hele tiden: Ønsket om å passe inn og delta uten begrensninger må veies opp mot informantenes rett til å selv bestemme hva de skal dele med hvem.
I et avsnitt om memorering skriver Hagen og Skorpen følgende: «Når du samtaler med noen eller overhører andres samtaler i en sosial situasjon, er det bare en ting som gjelder: Å memorere». Det minte meg på et helt annet råd jeg fikk da jeg var student og som jeg har satt mer og mer pris på: «Ta fram notatblokka og notér innimellom så folk husker hvorfor du er der».
Trenger annen litteratur i tillegg
Forfatterne peker på at idealer om feltarbeid kan bety at studenter og andre får lite tilgang til kunnskap om og læring fra andres feil. Dermed får de også lite hjelp til å planlegge feltarbeidet og til å løse de forskningsetiske utfordringene som oppstår underveis.
Boka er skrevet for å gi trygghet under feltarbeid, og det er viktig. Samtidig er den ikke tilstrekkelig i seg selv - masterstudenter og andre bør i tillegg søke seg til mer spesialisert litteratur for å diskutere valgene de har gjort.