Harvard-yndlingens storstilte hjertejuks
Den unge og svært produktive hjerteforskeren John Darsee var spådd en lysende karriere. Hans overordnede hadde tungt for å akseptere at suksessen var en bløff, selv da forskeren ble tatt på fersken.
En hund ligger til observasjon ved et anerkjent laboratorium for hjerteforskning ved Harvard-klinikken Brigham and Women's Hospital (BWH) i USA. Det er en maidag i 1981, og postdoktoren John Roland Darsee (33) står ved siden av. Han er en fremadstormende forsker. På et par år har han rukket å få ut rundt 100 vitenskapelige publikasjoner.
Nå har labsjefen akkurat spurt om å få se rådataene bak et sammendrag han er i ferd med å sende ut. Tre av kollegene på laboratoriet har nemlig ytret bekymringer. Darsee har blant annet rapportert kompliserte, langvarige eksperimenter som ingen av dem har sett.
Nå, mens flere unge kolleger observerer ham, starter Darsee utskrift av hundens hjertemålinger. Han markerer ulike deler av utskriften med dag 1, dag 2 og så videre, som om avlesningen er gjort over to uker.
La lokk på jukset
Kollegaene rapporterer denne falsifiseringen til labsjefen, som konfronterer Darsee. Postdoktoren innrømmer at han har gjort noe dumt – «et engangstilfelle», sier han. Hendelsen blir også rapportert til professor Eugene Braunwald – en svært merittert og anerkjent forsker og overlege ved BWH og Darsees mentor.
Interne undersøkelser blir satt i gang. Darsees sammendrag blir aldri sendt ut, og postdoktorstillingen og stipendet fra National Institutes of Health (NIH) avsluttes av Braunwald.
Darsee beholder likevel tilknytningen til Harvard og fortsetter å jobbe på laboratoriet. Selv om undersøkelsene utover sommeren og høsten viser at originaldata fra mange av Darsees eksperimenter ikke er å finne, offentliggjøres ikke noe av dette. NIH blir heller ikke informert. Publikasjonene fra Darsee fortsetter å renne ut, flere av dem med både labsjefen og mentoren som medforfattere.
Etter hvert viser det seg at de første avsløringene bare er toppen av isfjellet – men ikke takket være Harvards håndtering av saken. Darsee får nemlig fortsette å arbeide ved laboratoriet, med en stor NIH-finansiert multisenterstudie.
I oktober ringer NIH til Harvard for å fortelle at det er merkelige problemer med universitetets del av dataene. Noen uker seinere innrømmer Harvard at problemene er knyttet til Darsee og manglende rådata, og trekker dataene sine fra studien.
Toppen av isfjellet
På dette tidspunktet har ryktene begynt å gå i det biomedisinske miljøet. Et halvt år etter den første innrømmelsen blir Darsees strøm av publikasjoner stoppet, og det nedsettes et panel som skal undersøke saken nærmere. Samtidig uttrykker Braunwald at han fremdeles har tillit til Darsees publikasjoner.
NIH bestemmer seg for å gjøre egne undersøkelser. De avdekker omfattende uregelmessigheter i fem artikler hvor både labsjefen og Braunwald er medforfattere. Artiklene trekkes tilbake – flere fra prestisjetunge tidsskrifter.
«Hovedansvaret for denne situasjonen ligger hos Dr. Darsee, men må deles av medforfatterne», er en av konklusjonene fra NIH-panelet.
Etter hvert blir det også oppdaget uregelmessigheter i grunnlagsdata for flere av Darsees publikasjoner fra tiden før han kom til Harvard, blant annet fra Emory University. Enda flere undersøkelser blir igangsatt. Totalt viser alle undersøkelsene at Darsee fabrikkerte mye av datagrunnlaget for 109 vitenskapelige publikasjoner.
Hard straff
Straffen for jukset vakte oppsikt. Det ble blant annet lagt ned et tiårig forbud mot at Darsee skulle kunne motta finansiering fra NIH. Harvard måtte betale tilbake 122 000 dollar i forskningsbevilgninger.
Flere av de tilbaketrukne artiklene inneholdt, i tillegg til fabrikkerte data, grove feil og uregelmessigheter som burde blitt fanget opp i ulike vurderingsprosesser.
To NIH-forskere tok tak i dette og publiserte i 1987 en omfattende gjennomgang av de nevnte 109 publikasjonene med henblikk på feil, inkonsekvens og manglende presisjon. Tilsammen var 47 forskere fra enten Emory eller Harvard medforfattere på disse arbeidene.
«Noen av feilene er så skrikende at de er en fornærmelse mot fornuften», skrev de to NIH-forskerne Walter W. Stewart og Ned Feder i tidsskriftet Nature.
For eksempel ble det i en av de vitenskapelige artiklene presentert et familietre hvor en mann på 17 år hadde fire barn i alderen åtte, sju, fem og fire år.
Spandabel forsker
Gjennomsnittlig fant Stewart og Feder 12 feil og misforhold per artikkel. De mange og til dels åpenbare feilene fikk de to NIH-forskerne til å konkludere med at mange av medforfatterne hadde vært lite eller ikke involvert i produksjonen av artiklene. De karakteriserte en stor del av medforfatterskapene som gave-forfatterskap (se faktaboks).
I tillegg til å presentere saken i Nature, rapporterte Stewart og Feder sine funn til Kongressen. Der fortalte de også hvordan visse eksponerte medforfattere hadde forsøkt å stoppe publiseringen av analysen, blant annet gjennom trusler om søksmål. Flere anerkjente tidsskrifter hadde avvist publikasjonen.
Da artikkelen i Nature endelig kom på trykk, var problemet med gaveforfatterskap satt på dagsorden én gang for alle.
Darsee fikk jobb ved et sykehus i New York inntil legelisensen hans ble inndratt. I dag bruker han tittelen medisinsk skribent, men har neppe så mange gaveforfatterskap å rutte med.
Kilder: Science, Nature, Annu. Rev. Psychol, The Harvard Crimson
Les mer forskningsetisk historie:
Ville redde pasienter med radioaktive hjerter
Forskerhelten som ble fengselsfugl