Hun forsket på vennene sine

Som mangeårig artist hadde Ingrid M. Tolstad sett at produsenten hennes ofte havnet i misforståelser og konflikter med sine russiske samarbeidspartnere. Hun undret seg over hva som gjorde produksjonsprosessen så vanskelig og bestemte seg for å undersøke det som forsker. I flere år fulgte hun produsenten og kjæresten hans, som etter hvert dannet selskapet Snowflake Music.

Møtte du noen forskningsetiske utfordringer?
Én utfordring var gitt på forhånd: Jeg kjente forskningsobjektene, både profesjonelt og som venner. Uten den relasjonen ville det vært vanskelig å få tilgang, men samtidig er det opplagt at det kan påvirke forskningen. Ble jeg mindre kritisk? Ville jeg vegre meg for å pirke i ting, i frykt for hva jeg skulle finne? Forstod de at jeg var på jobb hele tiden, også når vi satt rundt deres kjøkkenbord og spiste middag?

Hvordan håndterte du utfordringene?
Jeg måtte hele tiden minne dem på at jeg var på jobb, også når vi ikke var i studio. I tillegg måtte jeg forsikre meg om at partnerne deres syntes det var greit å bli forsket på, noe jeg gjorde ved å spørre partnerne direkte. Selv om disse ble anonymisert, er miljøet så lite at jeg måtte gå ut fra at de ville bli gjenkjent.
På et tidspunkt minte veilederen min meg på at det ikke var min jobb å få produsentene til å framstå bra. Var det en konflikt, kunne jeg ikke bare ta deres perspektiv.

Hva betød dette i praksis?
Ved ett tilfelle forstod jeg at en ung russisk artist var livredd for å gjøre feil, mens produsentene oppfattet henne som uinteressert. Dette skrev jeg om i avhandlingen.
Jeg delte også funn med forskningsdeltagere underveis fordi jeg synes det er mer redelig enn å gjemme dem vekk i akademiske tekster. I pågående forskningsetiske diskusjoner mener flere at man bør gi forskningsdeltagere mulighet til å respondere. At jeg gjorde dette, kan nok ha påvirket dem, men forskere påvirker alltid på en eller annen måte. Vi må bare huske å reflektere rundt det.

Var det noe som overrasket deg?
Jeg kjente folkene og situasjonene godt fra før, men som forsker hadde jeg plutselig en helt annen rolle. I stedet for å være artist og få all oppmerksomhet, måtte jeg skvise meg inn i et hjørne og ikke være i veien. Jeg ble en utenforperson. Det var jeg ikke helt forberedt på.

Hvilke råd vil du gi til andre?
Jeg vil råde forskere til å være ærlige: med seg selv, med informanter og i det man skriver. Man vil helt klart komme i situasjoner der det ikke finnes gode løsninger. Ved ett tilfelle trodde jeg at alle som var i studio, var blitt informert om rollen min, men det stemte ikke. Da måtte jeg gjøre mitt beste for å forklare og si at det var helt greit hvis de ikke ville bli forsket på. Dette skriver jeg om i avhandlingen. Det som oppleves som et dilemma, kan bli gode data.