Ble ikke fortalt at de var forsøkspersoner

Vi hoppet på sjansen umiddelbart», sier Delia Mestre, til avisen the Orlando Sentinel. Som ung jente i Humacao, Puerto Rico, på midten av 1950-tallet ble hun tilbudt en magisk pille. «Vi ble fortalt at dette var en medisin som ville hindre at vi fikk barn vi ikke kunne forsørge». Mestre ble imidlertid ikke fortalt at det hun egentlig var med på, var å teste ut det vi i dag kjenner som p-pillen, på mennesker.

Over 1500 fattige kvinner fra Puerto Rico deltok i den amerikanske p-pille-testingen, som foregikk i ni år – fra 1955-1964. Hormondosene i disse pillene var betydelig større enn i dagens piller. Flere av kvinnene opplevde store smerter, kvalme, svimmelhet og depresjon. Tre tilsynelatende friske kvinner døde under testingen, men Dr. Pincus, mannen som skapte p-pillen (som står for Pincus-pillen), nektet å undersøke hvorfor. Han forsikret de andre i teamet om at kvinnene ville bli glemt. Vi vet derfor ikke noe om hvorvidt dødsfallene hadde noe med pillene å gjøre.

«Eksperimentene var både bra og dårlig», sier Mestre, med tårer i øynene. «Jeg har veldig blandede følelser om dette.»

Kontroversiell pille klar for testing

Margaret Sanger var en amerikansk sykepleier og pioner innen prevensjon og familieplanlegging. Hun drømte om en «magisk pille» som kunne gi kvinner kontroll over når de ville ha barn. Verken myndighetene eller legemiddelfirmaene var interesserte i å finansiere forskning på noe så radikalt. Løsningen ble pengene til den rike filantropen, suffragetten og biologen Katharine McCormick. Sammen fikk de med seg Dr. Gregory Goodwin Pincus. Den kontroversielle forskeren hadde blitt sparket av Harvard, og jobbet nå for seg selv ut av garasjen sin.

Pincus injiserte hormonet progesteron i rotter og kaniner, og oppdaget at dette stoppet eggløsningen hos dyrene. Etter 3 års laboratorieforskning og dyreforsøk, hadde han en prototype klar til utprøving på mennesker. Kamuflert som en fertilitetsstudie testet Pincus og gynekologen John Rock ut pillen på enkelte pasienter. At den var laget for å hindre kvinnene i å bli gravide ble de ikke informert om. Flere i studien tolererte ikke bivirkningene og nesten alle trakk seg. Forskningsteamet slet med å starte den kliniske utprøvingen i USA. Sykepleiere nektet å delta, likeså kvinnelige innsatte i et fengsel. Prevensjonsmidler var dessuten ulovlig i flere stater.

Flust av fattige kvinner og prevensjonsklinikker

Befolkningstettheten og fattigdommen gjorde Puerto Rico til et egnet teststed for pillene. Sanger var en stor forkjemper for kvinners rettigheter og kontroll over egen fertilitet. Men både hun og Pincus var også svært opptatt av befolkningskontroll. Hvis fattige kvinner klarer å ta pillen, klarer alle det, mente de.

Puerto Rico, en amerikansk koloni siden 1898, var en kort flytur unna. Her var det ingen restriksjoner på prevensjons­midler, snarere motsatt. Abort var lovlig. Flere kvinner ble sterilisert uten samtykke eller tilstrekkelig informasjon i løpet av 1950 og 60-tallet. Det eksisterte dessuten et omfattende nettverk av prevensjons­klinikker.

Men nok en gang slet forskningsteamet med å finne deltakere som tålte pillens bivirkninger og testregimet. Pincus og Sanger begynte å se etter kvinner de kunne tvinge med i studien. Kvinner som gikk på medisinstudiet i San Juan i Puerto Rico fikk beskjed om at de måtte delta, hvis ikke ble de utvist. Fortsatt unnlot forskerne å fortelle om pillens effekt.

Dør til dør

Lederen for forsøkene i Puerto Rico, Dr. Edris Rice-Wray foreslo en ny strategi – å fortelle kvinnene hva pillen gjorde. Sosialarbeidere begynte å gå dør til dør i fattige områder og fortelle om pillen som hindret graviditet. Flere hundre registrerte seg på kort tid. Men selv om de nå visste hva pillen gjorde, fikk de ikke vite at de var en del av en klinisk utprøving, og at pillene var på eksperimentstadiet.
Pilletestingen skapte overskrifter i Puertorikanske aviser. El Imparcial anklaget prosjektet for å drive med befolkningskontroll, og lokale leger fortalte pasientene deres at pillene var farlige.

Conchita Santos tok imot sin første pakke med piller i 1955, kort tid etter hun fødte sitt første og eneste barn. «Du gjør det som er best for deg og familien, det er ikke lett å ta et slikt valg», sier Santos. Hun forteller at flere av kvinnene ble advart av prestene sine om å ikke ta pillene. Det var mot guds vilje.

Dosering, bivirkninger og blodpropp

Allerede etter ett år med tester, konkluderte Dr. Edris Rice-Wray at pillen var 100 prosent effektiv mot graviditet.

Men hun rapporterte også til Pincus at pillen ga for store bivirkninger til å være akseptabel, og at kanskje dosen med hormoner var for stor. Pincus på sin side mente bivirkningene måtte ha psykiske årsaker. Han var så trygg på pillenes sikkerhet at han sendte dem til kvinnelige slektninger.

Amerikanske FDA klarerte pillen som prevensjonsmiddel allerede i mai 1960, og innen få år hadde mer enn fire millioner kvinner tatt den i bruk. Spørsmål om sikkerhet kom straks på agendaen. Fordi amerikanske kvinner klagde på bivirkninger, fortsatte man å teste sikkerheten og effekten på kvinner i Puerto Rico frem til 1964. Frem mot 1970 ble pillen, som fremdeles hadde en svært høy hormondose, koblet mot tilfeller av slag, hjerteanfall og blodpropp. Andre bivirkninger kvinner opplevde var redusert sexlyst, vektøkning og depresjon.

I 1970 kom boka The Doctors' Case Against the Pill, av journalist Barbara Seamen. En av bokens lesere, senator Gaylord Nelson organiserte høringer i senatet på bakgrunn av bokas fortellinger om pillens skjulte bivirkninger. «The Nelson Pill Hearings» førte til at hormondosen i pillene ble kraftig redusert, og at pillene må selges med et vedlegg som ramser opp mulige bivirkninger.

Les flere artikler om forskningsetisk historie 

Kilder: The Fertility Doctor: John Rock and the Reproductive Revolution Av Margaret Marsh,Wanda Ronner – nrk.no – The Radical Notion – The Orlando Sentinel via Chicagotribune.com – The Washington Post – Piqued – Broadly/Vice – New Republic – Teknologirådets blogg - Wikipedia