Open Access på norsk: Gratis til enhver pris?
Norske myndigheter er opptatt av at vitenskapelige artikler skal være gratis å lese. De bør være mer opptatt av hva som sikrer god forskning, mener kritikere.
Les også hovedsaken: Røvertidsskrifter truer vitenskapens legitimitet
Hamid Reza Karimi, da ansatt ved Universitetet i Agder, ble ikke funnet skyldig i vitenskapelig uredelighet. Til tross for at han i løpet av ett år publiserte mer enn flere forskere publiserer i løpet av et liv (130 fagfellevurderte artikler i løpet av 2014, omtrent en artikkel publisert annenhver arbeidsdag).
Ifølge sakkyndigrapporten som Granskingsutvalget hentet inn, kunne omfanget muligens forklares av at Karimis artikler hovedsakelig var publisert i tidsskrifter av lav kvalitet. Tidsskriftene var allikevel å gjenfinne i den norske «hvitelisten» over godkjente publiseringskanaler, kanalregisteret.
Noen av artiklene bar preg av salamipublisering – å dele opp vitenskapelige funn i flere artikler enn det er grunnlag for. Karimi var stort sett medforfatter, i samarbeid med kinesiske forskere innen feltet.
Saken reiser, ifølge Granskingsutvalget, «forskningsetiske spørsmål knyttet til publisering av vitenskapelige artikler».
I uttalelsen problematiserer utvalget fremveksten av useriøse forlag og tidsskrifter i kjølvannet av krav om Open Access-publisering. Utvalget kritiserer et system der antall publikasjoner får større verdi enn kvaliteten og innholdet i publikasjonene – det kan føre til at forskere tar snarveier for å komme seg opp og frem.
Granskingsutvalget oppfordrer derfor Kunnskapsdepartementet til å vurdere det norske systemet for å telle og fordele penger i henhold til publisering (tellekantsystemet).
Avviser kritikken
«Bomskudd», slo statssekretær Bjørn Haugstad fast, da nettavisen Khrono spurte om kritikken. I e-post til Forskningsetikk bekrefter han at denne vurderingen holder stand. Granskingsutvalget «bommer kraftig», mener Haugstad.
Fra offisielt hold er den norske tellingen av artikler, og fordeling av penger og prestisje deretter, en suksess. Publisering har alltid vært viktig, indikatoren bare teller. «Jeg tror ikke dere finner en eneste forsker som publiserer for mye på grunn av publiseringsindikatoren», sier Haugstad til Khrono. De som har brukt telling av publikasjoner som grunnlag for promotering, har brukt den feil.
– Karimi-saken representerer på ingen måte noen tendens i Norge, sier Vidar Røeggen. Han er sekretær for publiseringsutvalget, som har faglig ansvar for det såkalte tellekantsystemet, eller publiseringsindikatoren som det heter rent formelt.
– Men vi har et ansvar for at tidsskrifter som er godkjent holder et vitenskapelig nivå, sier han.
Den norske «hvitelista» over godkjente publiseringskanaler, som utløser penger til forskernes institusjoner, administreres av Norsk senter for forskningsdata.
– Det norske registeret brukes av flere andre land som en kvalifisert autoritetsliste over vitenskapelige publiseringskanaler, forteller Røeggen.
Svartelistede tidsskrifter godkjente
Men også i Norge preges arbeidet med lista av de mange useriøse aktørene på markedet.
– Useriøse utgivere og tidsskrifter har skapt store utfordringer de siste årene.
Det kan være vanskelig å avdekke om et tidsskrift er seriøst eller useriøst. Teknologien gjør at det er enkelt å lage et nettsted, floraen av tidsskrifter øker og saksmengden vår er så stor at vi fra tid til annen gjør feil. Det anerkjenner vi. Kvaliteten på arbeidet vi gjør holder et godt nivå, men vi kan ikke garantere for en feilfri liste.
Da kanalregisteret ble opprettet i 2004, var det 12 000 tidsskrifter på lista. I dag er det rundt 24 000 godkjente tidsskrifter.
I overkant av 2000 av dem er på nivå 2, det nivået som gir størst uttelling.
I tillegg har lista et nivå 0 som omfatter rundt 7000 tidsskrifter. Disse har blitt foreslått til lista, men ikke blitt godkjent. Noen av dem er kulturelle og ikke vitenskapelige tidsskrifter. En del av dem er røvertidsskrifter. Per i dag er det ikke mulig å søke på og få opp alle nivå 0 tidsskrifter.
– De fleste som ikke godkjennes er internasjonale OA-tidsskrifter. Og noen norske som trenger litt opplæring og oppstarthjelp før de oppfyller kriteriene, forteller Røeggen.
I sommer lanserte firmaet Cabells en ny svarteliste: The Journal Blacklist.
Per slutten av august hadde listen over 100 betalende abonnenter. Prosjektleder Kathleen Berryman forteller i e-post fra Texas at to fulltidsansatte og flere deltidsansatte jobber med lista, som foreløpig er på rundt 6000 tidsskrifter. Flere legges til daglig.
Under to dagers tilgang til lista, sjekket Forskningsetikk tidsskriftene under bokstaven A opp mot det norske kanalregisteret. Dette kom på rundt 1200 tidsskrifter, altså ca 20 prosent av lista. Fem svartelistede tidsskrifter var godkjente i det norske kanalregisteret på nivå 1. I overkant av ti hadde tidligere vært godkjent, men var nå på nivå 0.
Avhengig av forskerdugnad
På kontoret sitt i Bergen mottar Gry Ane Vikanes Lavik ved Norsk senter for forskningsdata (NSD) daglig søknader om tidsskrifter noen vil ha inn i Kanalregisteret. Lista øker med rundt 1400 tidsskrifter i året.
– Vi er klar over at det finnes litt forskjellig i registeret. Kvalitetsspennet er til dels stort innenfor nivå 1. Her kan du være helt opptil nivå 2, og helt ned mot det useriøse, forteller Lavik.
Systemet er avhengig av bekymringsmeldinger for å kunne luke ut useriøse aktører.
– Vi trenger at folk melder inn om tidsskrifter de mener har for lav kvalitet. Vi bruker jo ikke disse kanalene selv, så vi er avhengig av at forskere er med på en slags dugnad.
– Men det er heller ikke slik at vi bare sitter og venter på forskernes tilbakemelding altså, understreker saksbehandleren.
Lista sjekkes jevnlig opp mot Directory of Open Access, DOAJ, og et stort nordisk samarbeid er på trappene slik at det finske, danske og norske systemet vil kunne dra nytte av hverandres arbeid på feltet. Sverige har ikke noe eget system for dette, men lener seg på Norge.
Prøver å dempe veksten
Registeret har tatt grep for å dempe veksten. Før kunne forlag og andre kommersielle aktører sende inn forslag, nå må det komme fra forskningsmiljøene selv.
– Vi har også skjerpet kravet til dokumentasjon, forteller Lavik.
– Det skal være et tidsskrift forskeren kjenner til, og et bevisst ønske om hvorfor man vil ha det inn.
– Men det krever ressurser det og, å jobbe for at registeret ikke bare skal vokse og vokse, påpeker Lavik.
Et av kriteriene som har vært praktisert strengt tidligere, skal imidlertid fases ut for å gjøre plass til flere Open Access-tidsskrifter.
– Vi har krevd minst to års historikk for at noe skal godkjennes. Men dette fases ut, for det er så mange nye OA-kanaler, og det er et ønske fra myndighetene om at disse kanalene skal inn i systemet.
Så lett å nulle noen er det kanskje heller ikke. I den aktuelle Karimi-saken ble noen av tidsskriftene vurdert av NSD for publiseringsutvalget.
– Han som gjorde gjennomgangen ved NSD mente de skulle nulles, forteller Lavik.
– Men så fant publiseringsutvalget at de ikke kunne forsvare å ta dem ut. De skulle likevel beholdes, fordi de responderte på kritikk. Det er nok en avveining der, hvor streng en skal være.
Politiske mål om åpen tilgang
Norge er en pådriver i bevegelsen for Open Access, åpen tilgang, og har som mål å være et «forsiktig foregangsland». Fra og med i år må alle tidsskrifter som mottar støtte fra Norges forskningsråd være åpent tilgjengelige, og kan dermed ikke lenger få inntekter fra brukerbetaling. Nylig lanserte regjeringen nye retningslinjer – alle norske vitenskapelige artikler finansiert av offentlige midler skal være åpent tilgjengelige innen 2024.
I bakgrunnsrapporten til retningslinjene, foreslår en arbeidsgruppe nedsatt av Kunnskapsdepartementet en styrking av kanalregisteret. «Arbeidsgruppen mener at NSDs arbeid med utsiling av useriøse utgivere er avgjørende for å opprettholde legitimiteten for seriøse forlag».
I sitt høringssvar til denne rapporten peker også de tre nasjonale etiske komiteene, NESH, NEM og NENT på problemet med røvertidsskrifter og kvalitet: «Kombinert med høyt publikasjonspress, er dette en systemisk kilde til fusk og uredelighet», hevder de. Konflikten mellom åpen tilgang, vitenskapelig kvalitet og resultatbasert finansiering må diskuteres grundigere.
Men i regjeringens nye retningslinjer er verken kanalregisteret eller useriøse tidsskrifter og forlag nevnt.
– Skal du fremme Open Access må du kunne stole på dette registeret, sier Vidar Røeggen.
– Vi trenger ressurser til å gjøre en bedre jobb. Jo mer vi jobber med det, jo mer føler vi at det er utilstrekkelig. Ja til Open Access, men nei til useriøse aktører. Det er noe der. Vi må innse at vi må bruke ressurser på å avdekke dem.
Haugstad svarer i e-post at det sikkert alltid kan gjøres mer, og at det vil undersøkes og følges opp «i nærmere dialog med alle relevante aktører på vanlig måte i vårt videre arbeid for å fremme større åpenhet i forskningen».
– Hva slags forskning får vi av dette?
Charlotte Haug, internasjonal korrespondent i The New England Journal of Medicine og seniorforsker ved SINTEF, er kritisk til den norske politikken på Open Access.
– Man må være klar over de insentivene Open Access gir. Både for de som kan tjene penger på dette, og de som kan bruke diskutable tidsskrifter for å få publisert masse. Men det øret er ikke åpent i Norge. Der har man bare bestemt seg fra ministeren og nedover, at nå skal alt være Open Access.
– Mengden nye tidsskrifter som oversvømmer markedet fyller et behov, påpeker Haug, som også er tidligere redaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening og nestleder for Committee on Publication Ethics, COPE.
– Det kommer masse forskning fra for eksempel Asia, og folk trenger steder å få publisert tingene sine. Alle kan ikke publisere i de aller mest berømte tidsskriftene.
Men det snakkes for lite om hva som faktisk fremmer god forskning, og hva som fremmer gode redaksjonelle modeller, mener Haug.
Internett har brakt med seg en mediekrise i form av tapte inntekter for de fleste aviser når innholdet er gratis på nett og annonsesalg faller. Flere aviser har i løpet av de siste årene innført betalingsmodeller, fordi god journalistikk koster penger, og de pengene må komme fra et eller annet sted.
– Jeg syns det er relevant å sammenligne vitenskapelig publisering med det som skjer i presseverdenen for øvrig, sier Haug.
– Er man kritisk til OA, blir man satt i bås som om man ikke vil at forskning skal være åpen. Jeg er ikke mot Open Access. Men åpen er bare ett hensyn, det skal også være riktig. Det koster penger å redigere og kvalitetssikre.
– Hvis vi syns det er viktig at det ikke kommer falsk vitenskap ut, så må vi være opptatt av forskningsetikken i dette. Hva slags insentiver har vi laget, hva slags forskning får vi da? Vi kan ikke ha som eneste kriterium at det skal være gratis for leseren.
Les også:
Undersak: Etterlyser fagspesifikke svartelister