Det er en jungel – og myndighetene sitter og nistirrer på en av palmene

For den som lurer på hvor det er bra å publisere en vitenskapelig artikkel, eller hvor det ikke er så lurt å publisere, finnes et bredt utvalg av lister. En av de mest kontroversielle, Beall's list, satte problemet med useriøse aktører på dagsorden og ga dem navnet røvertidsskrifter. Beall's list skapte også unødvendig polarisering for og mot såkalt Open Access tidsskrifter – publisert på nett, gratis for leseren, betalt av forskeren.

Så la det være klart: problemet er ikke Open Access. Problemet har mange lag.

Først: Kommersialisering. Vitenskapelige publikasjoner ble opprinnelig laget for å formidle forskning. I dag er de en trygg økonomisk investering.

Og så: Vi teller og rangerer tidsskrifter og publikasjoner, og deler ut penger og forfremmelser til de flinkeste i klassen. Jo høyere nivå, jo mer uttelling. Men det er også gjevt å publisere masse, og ikke nødvendigvis så farlig om det ikke er i topp-tidsskriftene.

Enter Open Access. I stedet for å utfordre det kommersielle markedet, har det skapt et nytt slikt marked, med gode muligheter for useriøse aktører ute etter lettjente penger. For forskerne blir bare flere. Og de må publisere.

Nå begynner det å bli vanskelig å orientere seg i jungelen. For hva da, når et røvertidsskrift publiserer god forskning. Når et seriøst tidsskrift ikke klarer å kvalitetssikre prosessen med fagfellevurdering. Når et tulleforlag kjøper et ærverdig tidsskrift, og røvertidsskrifter er å finne på den norske godkjent-lista.
Hvor går grensene? Og hva slags forskning får vi, når systemet er mer opptatt av hvor mye og hvor det publiseres, ikke hva?

Fra politisk hold er det bestemt at Norge skal lede an på Open Access. Tiltak gjøres for at den norske lista over godkjente vitenskapelige kanaler skal slippe inn flere OA-tidsskrifter. Vi skal bli best i klassen på den der pene gratispalmen. Forskning til folket.

Men er systemet vårt godt nok, tar myndighetene høyde for konsekvenser for kvalitet? Granskingsutvalget og de nasjonale forskningsetiske komiteene har advart om et system som gitt dagens publiseringsjungel og publiseringspress er «en systemisk kilde til fusk og uredelighet». Det synes ikke å bekymre politikerne.
Granskingsutvalget har nasjonalt ansvar for å granske uredelighet i forskning. Man skulle tro de har litt peiling. Men når utvalget slår fast at Kunnskapsdepartementet bør gå gjennom det norske publiseringssystemet med tanke på forskningsetikk, avvises kritikken som et bomskudd.

Det er helt vesentlig å ha oversikt over forskning, men det spørs om det er lurt å lage insentiver som gjør det fordelaktig å publisere så mye som mulig.

Og det er en fin tanke at vitenskapen skal være gratis for folket. Men det viktigste er faktisk at den er god.

Det er lett å gå seg vill i jungelen. Myndighetene er opptatt av forskningsetikk, de har nettopp laget en ny forskningsetikklov. Men det holder ikke med paragrafer hvis systemet i seg selv ikke legger forskningsetikk til grunn.