Røvertidsskrifter truer vitenskapens legitimitet
Bibliotekarer slåss i kommentarfeltene og twitrer under hashtagg academicmafia, penger trumfer kvalitet, og seriøse tidsskrifter firer på kravene. Er vitenskapelig publisering på vei utfor stupet?
Jeffrey Beall hadde begynt å legge merke til alle henvendelsene han fikk fra rare og åpenbart useriøse tidsskrifter. Som den gode bibliotekaren han var, printet han dem ut, og samlet dem i en mappe. Mappen vokste. Noen år senere, i januar 2012, ble den til en liste over useriøse tidsskrifter på Bealls nye blogg, Scholarly Open Access. Han kalte dem for predatory journals: Røvertidsskrifter, som hermet etter seriøse tidsskrifter, men løy om status og kvalitetssikring, som lovet rask publisering, og som tilsynelatende sto klare til å publisere stort sett hva som helst.
«Beall's list» ble snart et innarbeidet fenomen, et tema for opphetet debatt og store uenigheter, et utgangspunkt for skyttergravskriger på diverse kommentarfelt og blogger. Beall selv ble utsatt for en rekke søksmål. Tidsskrifter og utgivere på lista trakasserte både Beall og arbeidsplassen hans, University of Colorado Denver, i håp om at han ville bli sparket.
15. januar 2017 fikk de som de ville. «Beall's list», da på over 11 000 tidsskrifter og utgivere, ble tatt av nettet. Twittermeldinger med skadefryd og støtte haglet, blant annet under #academicmafia.
Der er penger å tjene
Jeffrey Bealls feilsteg, i manges øyne, var at han var så kritisk til Open-Access bevegelsen – de som ivrer for at alle forskningsresultater skal være gratis tilgjengelig for folk og samfunn. For fortellingen om røvertidsskriftene er tett forbundet med fremveksten av Open Access.
Den dominerende løsningen for å finansiere OA-tidsskrifter i dag er at forskeren betaler for å få artikkelen sin publisert. Seriøse og useriøse aktører har lansert tusenvis av såkalte Open Access tidsskrifter i løpet av de siste tiårene. De fire store publiseringshusene – Springer Nature, Elsevier, Wiley-Blackwell og Taylor & Francis – har også kommet sterkt på banen.
Det som gjør noe gratis for folket, har vist seg å være noe andre kan tjene masse penger på. For forskere må publisere. Og siden andre verdenskrig har de blitt stadig flere, med en enorm vekst i antall publikasjoner og tidsskrifter, og en tiltagende kommersialisering av vitenskapelig publisering.
Open access begynte på grasrota, initiativet kom fra forskerne selv. Men det som skulle utfordre de store kommersielle aktørene, bidro bare til å utvikle nye kommersielle markeder.
Om omfang strides de lærde
I 2015 kom en av få vitenskapelige studier som forsøker å si noe om omfanget av røvertidsskrifter, som langt på vei altså er OA-tidsskrifter. Chenyu Shen og Bo-Christer Björk ved Hanken School of Economics i Finland, fant at rundt 8000 aktive røvertidsskrifter på markedet publiserte over 400 000 artikler i 2014. Gjennomsnittlig betalte forskerne 178 dollar per artikkel, i overkant av 1350 kroner. Tre fjerdedeler av forfatterne var fra land i Asia og Afrika. Artiklene ble publisert 2-3 måneder etter at de var sendt inn.
Ifølge mange er dette en av de beste omfangsstudiene vi har. Ifølge tilhengere av Open Access er den dårlig utført med det resultat at tallene er overdrevne og feil. Den tar dessuten utgangspunkt i Beall's list, noe som er utilgivelig i seg selv for enkelte.
Blant dem som kommenterte studien på nettstedet Retraction Watch, var Lars Bjørnshauge, direktøren til DOAJ – en såkalt «white list» over OA-tidsskrifter. Directory of Open Access Journals ble startet av Bjørnshauge ved Lunds Universitetsbibliotek i 2003.
I sin kommentar skriver Bjørnshauge at han mener svartelister er feil måte å angripe problemet. Lister over bra tidsskrifter, hvitelister, er veien å gå. Han viser til en pensjonert bibliotekar og svært aktiv blogger, Walt Crawford, som mener Shens og Björks tall er helt feil. Crawford er ikke uventet svært kritisk til Beall's list og kommenterer i diverse fora at problemet med røvertidsskrifter er voldsomt overdrevet. Crawford har gjort flere metastudier av tidsskriftene i DOAJ.
DOAJ har i dag tre ansatte, og lista inneholder rundt 10 000 tidsskrifter. Etter å ha fått mye kritikk for å inkludere røvertidsskrifter, tok DOAJ i 2016 grep og fjernet nesten 3000 tidsskrifter. Lista regnes for å være den beste og viktigste hvitelista for Open Access i verden.
Bo-Christer Björk, en av forskerne bak omfangsstudien, konstaterer tørt at uavhengig av hva folk mener om artikkelen er metoden nøye beskrevet, og den er godt sitert med nesten 150 siteringer i Google Scholar.
Krangling i kommentarfeltene har han ingenting til overs for.
– Det finnes innen OA-verdenen ganske stridslystne viljer og individer, og jeg pleier å unngå å delta i disse debattene. Få leser dem, og de fører ingen steder.
Forøvrig er han egentlig enig med sin kritiker, Crawford. På spørsmål om han synes problemet med røvertidsskrifter tas på alvor, er svaret:
– Jeg syns problemet med predatory publishers er overdrevet.
To millioner mennesker, 8000 dyr
– Vi har sett på 1900 artikler fra såkalte predatory journals, forteller David Moher, forsker ved Ottawa Hospital Research Institute.
– De innbefattet to millioner mennesker som har deltatt i forskningen, og 8000 dyr. Mye av forskningen var finansiert av for eksempel amerikanske universiteter, eller US National Institutes of Health.
På World Conference on Research Integrity (WCRI) i Amsterdam i mai, ble fenomenet predatory journals grundig diskutert på et dedikert symposium.
– Artikler i disse tidsskriftene gjennomsyrer den akademiske verdenen, sier Moher.
– Mange av dem er i PubMed (verdens største database over publisert forskning innen bl.a. medisin, red. anm.). Det er vanskelig for folk å skille seriøse fra diskutable tidsskrifter.
Mohers forskning på temaet ble nylig publisert i Nature. I motsetning til Shen og Björk finner han at over halvparten av artiklene han studerte, var skrevet av forskere fra høyinntektsland. Moher har imidlertid ikke sett på førsteforfatter men såkalt «corresponding author».
Mindre og bedre forskning
Jocalyn Clark, redaktør i The Lancet, fikk god befatning med den useriøse publiseringsindustrien da hun en periode jobbet i Dhaka, Bhangladesh. 20 prosent av forskningen til institusjonen hun arbeidet ved hadde endt opp i røvertidsskrifter.
– Det er en uforholdsmessig negativ effekt på lav- og mellominntektsland, sier Clark.
– Men det er arrogant og naivt å tro at for oss i den rike delen av verden er dette bare irriterende e-poster vi kan slette. Trusselen fra røvertidsskrifter er veldig alvorlig. Den forurenser forskningslitteraturen.
Clark syns det er en god ting at «Beall's list» er borte. Han var bare én bibliotekar, han kunne ikke holde lista oppdatert, og han blandet arbeidet med listen og sin ensidige kritikk av Open Access. Heller enn svartelister, er Clark opptatt av at unge forskere må lære seg å skille mellom høy og lav kvalitet på tidsskrifter. Det er store penger å tjene på publisering, og forskningsverdenen har ingen buffer mot useriøse forlag, mener redaktøren. Særlig ikke utviklingsland. Særlig ikke unge forskere som vil opp og frem.
– Vi snakker om at vi må endre publish or perish-kulturen, men hva betyr det egentlig? Det betyr at vi trenger mindre og bedre forskning.
Seriøse tidsskrifter er også røvere
Møtelederen for WCRI-symposiet, Ana Marusic, er ikke helt enig.
– Vi trenger ikke mindre forskning, bare bedre forskning, mener hun.
– Dessuten må vi slutte å snakke om røvertidsskrifter.
Det er et spekter fra kvalitetstidsskriftene til de riktig dårlige tidsskriftene. Dette fanges ikke opp i svarte- og hvitelister, mener Marusic. Hun er professor i anatomi ved University of Split og president for the European Association for Science Editors.
– Hva er det å være en røver? Du kan også drive med røverpublisering hvis du bruker merkenavnet ditt for å øke publiseringene dine, sånn som The Lancet og Nature. Gode og dårlig tidsskrifter kan vi kalle det, mener Marusic.
Eksemplene er etter hvert mange på hvordan etablerte forlag benytter seg av strategier tidligere forbundet med røvertidsskrifter. Og motsatt finnes det eksempler på at useriøse forlag har kjøpt opp seriøse tidsskrifter. Kan vi fortsette å kalle dem røverforlag da? De etter hvert mange eksemplene der forskere skriver tulleartikler for å se om de blir antatt – noe som ofte får medieoppmerksomhet – blir alltid også antatt av noen seriøse aktører. Og seriøse tidsskrifter må stadig trekke tilbake artikler, for eksempel fordi de oppdager at de har sluppet gjennom stoff etter falske fagfellevurderinger eller annet juks.
Marusic mener dessuten at mange små tidsskrifter ofte blir tatt for å være røvertidsskrifter, fordi de ikke har tid og ressurser til å drive på et profesjonelt nok nivå. Lokale og nasjonale tidsskrifter kan slite med å nå høye standarder.
– Vi må tenke mer på hvordan vi skal øke kvaliteten på det som publiseres. Og øke kvaliteten på tidsskriftene som publiserer. Og endre den akademiske kulturen for og kriterier for forfremmelse.
Vi mister tillit til systemet
I en artikkel fra februar 2017 skriver Jeffrey Beall om hans erfaringer med å drive svartelista Beall's list. Han skriver at røverforlag er den største trusselen vitenskapen har stått overfor siden inkvisisjonen, og mener OA-bevegelsen står ansvarlig for å ha muliggjort og tolerert røverforlagene.
– Jeg syns kanskje han tar i litt for mye, sier Stefan Eriksson, som forsker på og underviser i forskningsetikk ved Uppsala Universitet.
– Men det er klart at dette risikerer å underminere vitenskapens troverdighet, det er det ingen tvil om. Det er svært alvorlig.
Eriksson har laget en svarteliste over tidsskrifter han mener man ikke bør publisere i, innen hans eget fag – bioetikk (se undersak).
Det at røvertidsskriftene finnes, betyr at praksis ved ansettelse av forskere må endres, mener han. Kjenner man ikke igjen tidsskrifter på CVen, må de undersøkes.
– Dette gjør jo at vi mister tillit. Til hverandre og til systemet.
– Det handler ikke bare om noen få røvertidsskrifter. Det er en hel industrialisering av uredelighet. En kommersiell vilje til å industrialisere fusk, eller kvasifusk. De fikser alt, fagfellevurdering, publisering, de skriver doktorgraden for deg.
Diskutere grundig og tenke helt nytt
Problemet er ikke Open Access, understreker Eriksson.
– Det er som når telefonen kom, så ble telefoni kritisert fordi man kunne ringe til bordeller. Eller internett, som vi kan bruke for å stjele identiteter. Internett er bra likevel liksom. OA muliggjør denne utviklingen, men det er ikke OA som er ansvarlig for det.
Likevel er det på tide med en skikkelig kritisk diskusjon om OA, mener han.
– Er det ideen om OA vi har realisert? Nei. Vi har skapt en profittsulten maskin som prøver å presse penger ut av forskningen gjennom forfatteravgifter og reklame.
– Så ja, det er virkelig på tide med en kritisk diskusjon. Vi kan ikke bare si at nå skal alt være Open Access fordi det er så fantastisk. Diskusjonen må være grundigere enn det. Skal vi ha kommersiell forlagsvirksomhet i det hele tatt, eller bør dette være akademisk basert? Kanskje vi bare kan legge ut forskningen på universitetets database. I så fall trenger vi ikke kommersielle forlag – røverforlag eller ikke.
Eriksson tror ikke dette nødvendigvis ligger nært frem i tid. Forlagene opprettholder hierarkier.
– Vi liker det der, vi liker rangering av tidsskrifter og prestisje. Så dette er
egentlig et større spørsmål som handler om hvordan vi bygger vitenskapelig virksomhet, og vitenskapelig meritering.
Undersak: Ta makta tilbake
«Vi satt igjen med oppsiktsvekkende funn om grådige oligarker og meningsløst stressede akademikere», skriver Camilla Mørk Røstvik i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift. Som del av et britisk forskningsprosjekt har hun studert utviklingen av akademisk publisering, som etter 1950 bærer preg av tiltagende kommersialisering og en eksplosjon i antall forskere, universiteter, publikasjoner, tidsskrifter og forlag.
Fortellingen om vitenskapelig publisering er «en historie om hvordan forskere i slutten av forrige århundre overlot kontrollen og kvalitetssikringen av tidsskriftene til andre, og om hvordan de nå har begynt å angre», skriver Røstvik.
I rapporten Untangling Academic Publishing beskriver forskerne hvordan for-profitt publisering blir rendyrket av forlag som først og fremst er opptatt av økonomisk fortjeneste, i motsetning til de tradisjonelle tidsskriftene som var opptatt av å formidle forskning. I dag er akademisk publisering ansett for å være en trygg økonomisk investering.
Økning i konkurranse har også bidratt til økt fokus på publisering, som har blitt en viktig indikator for å måle aktivitet og kvalitet. «Til tross for profesjonaliseringen i akademia siden 1950-tallet, er vi akademikere fremdeles amatører når det kommer til publiseringspolitikk», skriver Røstvik. «De kommersielle aktørene tjener godt på vår forvirring». For mens forlagene tjener store penger, gjør fortsatt forskerne jobben som redaktører og kvalitetssikring i form av fagfellevurdering gratis.
Den britiske rapporten har konkrete forslag til handling til både -universitetsledere, myndigheter og akademikere. Nye tidsskrift eller forlag bør være forskningsfremmende, ikke profittdrevne, mener forskerne blant annet. Akademia må finne tilbake til sin egen stemme, og ta tilbake kontrollen over publiseringsprosessen.
Les også:
Etterlyser fagspesifikke svartelister