Angst og begjær i vitenskapens verden

Anmeldt av: Robert Marc Friedman, ekspert på Nobelprisen og professor i vitenskapshistorie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo

Brian Keating, en framgangsrik eksperimentell kosmolog, har skrevet en fascinerende og besynderlig bok. Keating var lenge rabiat besatt av Nobelprisen. Men etter at han begikk en pinlig feil i tolkningen av data og ble utsatt for en forbigåelse under en skjebnesvanger pressekonferanse, opplevde han en religiøs oppvåkning.

Nå omfavner Keating rollen som etisk forsker og preker over behovet for å reformere Nobelprisen.

Først og fremst leverer Keating en spennende, tilgjengelig fremstilling av kosmologiens nyere historie med sine epokegjørende oppdagelser i jakten på universums første øyeblikk. Beretningen tilbyr mer enn ren idéhistorie. Keating tilfører innblikk i det komplekse forholdet mellom teori og eksperiment. Han forteller om utviklingen av sofistikerte instrumenter og forklarer utfordringene med å bekrefte eller avkrefte teorier. Vi får innblikk i hvordan overraskende observasjoner setter i gang heftig teoretisk virksomhet og deretter krav om enda mer nyskapende verktøy og forskningsstrategier.

Krigføring og alliansebygging

Boken en sterkest som en mikrososiologisk beskrivelse av hyperkonkurranse i en svært prestisjefylt gren av amerikansk naturvitenskap på begynnelsen av 2000-tallet. Dette er en verden hvor det er en selvfølge at forskningsvirksomhet inkluderer jakten på prestisje, bruk av pressekonferanser og mediekontakter, evig nettverking med de som deler ut forskningsmidler, og både krigføring og strategisk alliansebygging mellom rivaliserende forskningsprosjekt. Vi får en mektig usmak av angst og begjær i et vitenskapslandskap hvor det klassiske forskningsetiske kompasset tilsynelatende har sluttet å virke.

Krav om oppsiktsvekkende resultater for å rettferdiggjøre kjempebevilgninger og sikre nye beløp, presser forskeres evner. Kritisk sans blir lett påvirket av ønsketenkning om hvordan resultater kan tolkes. Slikt er alltid en fare i forskning, men Keating viser hvordan stress og press gjør det lettere å gå i fellen.

Den sterke konkurransen mellom forskningsgrupper fører for eksempel til frykt for at viktig innsikt og data kan bli stjålet under fagfellevurderingen og raskt brukt av rivalen som vil være først ute.

Som et mottiltak velger noen å holde pressekonferanser for å kunngjøre sensasjonelle resultater før fagfellevurdering. Men strategien kan lett føre til skandale hvis resultatene som blir kunngjort på pressekonferansen, viser seg å være feil. Keating beskriver nettopp et slikt tilfelle.

Risikofylt rikmannsstøtte

Med en stadig nedtrapping av forskningsmidler fra det offentlige, spiller ekstremt rike mesener en økende rolle for kostbar grunnforskning. Bokens narrativ viser hvordan slik blandingsøkonomi for forskning gir store muligheter, men også stor risiko for et betydelig tap.

Keating forteller hvordan filantropen Jim Simons tok kontakt med ham selv for å foreslå en kjempebevilgning til et nytt, kostbart prosjekt. Simons kom med ett krav: to rivaliserende forskningsgrupper måtte slutte å konkurrere og begynne å samarbeide. Tilbudet førte til en vellykket fredsforhandling og sammenslåing. Men, da andre forskere kunngjorde viktige resultater, kom en ubehagelig samtale fra Simons: Dette var de oppsiktsvekkende resultatene han mente Keating og kollegene hadde lovet å skaffe.

Naive ideer

Keating tilbyr dessverre ingen dyptgående analyse. Han har ingen forståelse for hvordan metoder, verdier, holdninger og forhold til samfunn i naturvitenskap og akademia har forandret seg over tid og varierer fra land til land. Det er ingen overraskelse at han tar i bruk «menneskehetens natur» for å forklare forskernes adferd. Men det er hans diskusjoner om Nobelprisen som er virkelig naive.

Gjennom boken blir vi tatt med på hans egen emosjonelle berg-og-dalbane av forventninger og skuffelser i jakten på Nobelprisen. Dette er bra. Beskrivelsene gir et godt innblikk i Nobel-besettelsens forpesting av vitenskapen. Men som nyfrelst «etisk forsker» vender Keating seg til prekestolen: Alfred Nobels opprinnelige visjon må gjenopprettes.

Keating snur dessverre ryggen til vitenskapshistorikere og andre som har forsket med bruk av aktuelt arkivmateriale. Fra en rekke publikasjoner kunne han hentet mye som ville gitt tyngde til den delen av boken. Istedenfor får vi bare synsing og en lang rekke faktiske feil og misforståelser om Nobel og særlig prisen. Det stanser ikke Keating fra å kreve reform.

Han vil åpne for en deling av prisen mellom mer enn tre forskere. Prisen skal kunne deles med alle som var ansvarlige for en oppdagelse. Prisen skulle også kunne tildeles et forskningsteam eller en forskningsinstitusjon. En slik reform vil unektelig skape en mer rettferdig belønning som avspeiler samtidens naturvitenskap. Men disse forslagene er blitt fremmet av mange andre i over tretti år.

Frenetisk Nobel-jakt

Keatings andre forslag er urealistiske uansett om man kan være enig med begrunnelsen for å foreslå dem: For å rette tidligere urett, vil han at prisen skal kunne tildeles døde forskere og til forskere – døde eller levende – som var med på et Nobel-belønnet gjennombrudd men ble «glemt» av komiteen. Han foreslår også oppretting av Nobelpriser for «nye spennende disipliner». Han er blind for alle praktiske og økonomiske utfordringer slike reformer innebærer.

Til slutt anbefaler Keating at fysikkprisen skal begrenses til oppdagelser som er «serendipitous», det vil si tilfeldige oppdagelser som blir gjort mens man leter etter noe annet. Forslaget viser hvordan egne erfaringer farger hans forståelse for fremskritt i naturvitenskap. Uansett, et slikt reformforslag så preget av lettvinte analyser og feiltakelser har bare én skjebne i Stockholm: «Dead on arrival».

Nobelprisen trenger en oppdatering, og enda mer finnes det behov for bedre forståelse for hva prisen egentlig betyr og hvorfor kulten av prisen utviklet seg. Dansen rundt den gylne Nobelmedaljongen blir bare mer og mer frenetisk og feilslått – og ikke bare i USA.